Leserne forteller
Aldri hadde jeg følt meg så pen. Ved alteret kom sjokket
Jeg skulle gifte meg og var så full av forventninger som bare en brud kan være. Da mannen jeg skulle si ja til sto overfor meg, ble jeg fylt av uro og ubehag.
Mange år er gått siden dette skjedde. De tre barna vi etter hvert fikk, er alle ute av redet, og det er blitt folk av dem, som vi sier her nordpå.
De som kjenner vår familiesituasjon godt, vil si at det i hovedsak er min fortjeneste, og jeg skal ikke nekte for at det til en viss grad er sant. Nå skal jeg gå tilbake i tid og fortelle om hvordan jeg gikk inn i de vanskelige årene.
Tidlig i tyveårene sa jeg ja til å dele livet med han som hadde vært kjæresten min i halvannet år, og som var noen få år eldre enn meg. På det tidspunktet hadde det vært min drøm i mange år å stå hvit brud. Jeg var naiv og godtroende, og full av rosa drømmer om det perfekte familielivet.
Jeg visste at kjæresten min Geir likte å ta en dram og gå på fest. Jeg visste at han elsket sosiale lag med kameratene sine, og at de kunne sitte oppe til langt på natt og drikke.
Sett ut fra dette, burde det kanskje ha ringt noen alarmklokker, men det gjorde det ikke, for i mitt hode var denne festingen noe ugifte menn holdt på med. Slikt gikk over når de ble gift, trodde jeg.
Selv var jeg forsiktig med alkohol. Jeg kunne ta en drink i godt selskap og ha det moro sammen med kjæresten min, men jeg gikk som regel hjem flere timer før ham.
Vi var unge, og jeg var yngre enn ham, og derfor lagde jeg ikke bråk når det skjedde. Tross alt var Geir en snill mann, som tjente bra, hadde eget hus og gikk på jobb hver dag. Han var ordentlig.
Han fridde en søndag formiddag, etter å ha plukket en bukett hvitveis med seg på veien til min lille hybel. Da han gikk ned på kne, gikk en stor drøm i oppfyllelse. Bestevenninnen min hadde akkurat giftet seg, og jeg ble jublende glad fordi jeg skulle få oppleve det samme.
Les også (+): Vi visste ikke hvor mye mamma hadde ofret for vår skyld
Alkoholproblem
Det neste året levde og åndet jeg for å planlegge mitt livs store dag. Jeg var så opptatt av dette at jeg lot han få leve sitt liv med kamerater og festing. «Han må få gå det av seg», var holdningen min.
Vi hadde snakket om å få barn, og når det ansvaret kom, ville han ikke kunne fortsette å feste på den måten, det var både foreldrene mine og jeg enige om.
Mamma og pappa var glad i sin kommende svigersønn, først og fremst fordi han hadde orden på økonomien.
De var sikre på at jeg kom til å få en bra hverdag med ham. I vår familie skiller man seg ikke. Man gjør valg for livet, og dette snakket spesielt moren min mye om.
Da den store dagen kom, ble jeg ført opp kirkegulvet av faren min, og både han og jeg var så stolte at det lyste av oss, er jeg blitt fortalt.
Jeg hadde på meg en vakker kjole, som jeg hadde kjøpt gjennom en brudesalong i Spania, og håret mitt var satt opp av en tante, som var frisør. Aldri hadde jeg følt meg så pen, og jeg var spent på hva Geir ville si når han så meg.
Realitetssjokk er det noe som heter. Jeg fikk erfare hva det ordet innebærer da min vordende mann sto overfor meg i kirken.
Han dunstet alkohol og var tydelig beruset. Da jeg skjønte hva slags tilstand han var i, følte jeg øyeblikkelig uro og ubehag, men jeg sa ja til å leve med ham gjennom medgang og motgang. Velmenende foreldre trøstet meg med at han sikkert bare hadde vært veldig nervøs for vielsen – de nærmest unnskyldte Geir for å ha drukket før sitt eget bryllup.
Jeg forsøkte å henge meg på denne forklaringen, men bryllupsfesten og bryllupsnatten ble farget av at han var full. Ingen ting ble som jeg hadde drømt om.
At livet ikke bare er solskinn, gikk opp for meg etter at jeg ble gift. Geir endret ikke på noe. Han fortsatte å feste og satt oppe hele natten med kameratene sine.
Jeg ble gravid. Det er forunderlig hvordan du som menneske kan finne måter å holde ut på. «Når vi får barn, endrer han seg», sa jeg til meg selv. Jeg trodde blindt på dette.
I minst mulig grad klagde jeg på mannen min. Jeg trodde han ville forandre seg.
Ingen ting endret seg da vi ble foreldre. Ikke engang da vi fikk nummer tre, klarte han å komme på fødestuen uten å dunste gammel alkohol.
Hans mor passet de to andre barna mens han feiret sin første datter med en real fest. Jeg kom hjem med en nyfødt og hadde en mann som kom hjem tidlig på morgenkvisten den påfølgende søndagen.
Jeg led under drikkingen og festingen han holdt på med i perioder, men holdt ut. Jeg var lært opp til å holde fast i løftene jeg hadde gitt. Nå skal det også sies at Geir ikke bare var en fyllik. Han var en snill og god mann også, som jobbet hardt og var raus med pengene han tjente. Hverken jeg eller barna led nød sånn sett.
Les også (+): Jeg trodde jeg kjente mannen min. Men det var inntil politiet sto på døren
Barna ble vant til å se pappa full
Men oppdrageransvaret var mitt alene. I helgene var det jeg som fulgte ungene på fritidsaktiviteter og deltok i dugnader i idrettsklubben. Mange fredager og lørdager var han opptatt av å møte «gutta».
Mange av kameratene hans ble skilt, og jeg forsto hvorfor, men vi holdt sammen, kanskje fordi jeg ikke så for meg et liv som alenemor. En annen side av saken, var frykten for at Geirs drikking skulle eskalere om jeg dro fra ham.
Jeg vet at mange vil si at jeg var dumsnill, og det er en riktig beskrivelse.
Samtidig må jeg si at det kanskje var et klokt valg, for barna våre vokste ikke opp med en mor som var fra seg av fortvilelse. Jeg normaliserte farens festing, gjorde ikke et nummer ut av den. Av den grunn har de aldri tatt stor skade av situasjonen. De hadde meg, og barndommen ble trygg.
«Hvordan holder du ut?», spurte venninnen min i flere år. «Jeg tar mine valg og lever mitt liv», svarte jeg. Og det var slik.
Da barna flyttet hjemmefra for å gå skole, var de fremdeles glad i faren sin, og hvis noen spurte dem, sa de at de hadde hatt en fin barndom.
Men for ett år siden skjedde noe som endret alt. Geir fikk et lite drypp og ble lagt inn på sykehuset.
Han måtte ta mange undersøkelser og ha mange samtaler med legen. Jeg benyttet muligheten til å snakke med legen hans, og jeg fortalte om festingen som hadde pågått i nesten tredve år, helg etter helg.
Da Geir kom hjem, var han tankefull og rar. «Jeg må visst slutte å drikke», sa han.
Da helgen kom, kjente han suget etter en øl, og innrømte det. «Jeg tror jeg er avhengig», sa han plutselig.
For første gang kunne jeg åpne meg og fortelle om hvor vanskelig det hadde vært å leve med hans alkoholisme. Sammen kom vi frem til at han trengte hjelp.
Gjennom jobben fikk han tilbud om et behandlingsopplegg, som han har fulgt siden. Frykten for å dø fikk Geir til å ta tak i eget liv. Han, som aldri hadde trent, begynte å gå turer i skogen.
Et halvt år etter dryppet, var han en annen mann. Jeg fikk Geir tilbake. Edru.
Alkohol fører med seg ubehag og fortvilelse – det vet jeg av erfaring.
Nå som jeg har en edru mann, forstår jeg hvor bra et liv kan være. Vi er i femtiårene og har aldri hatt det så bra som nå. Bitterhet ligger ikke for meg. Det er fremtiden som gjelder.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske noveller
