Brevet jeg aldri sendte
«Hun er moren min», sier du alltid, men jeg orker snart ikke mer
– Jeg har ingen respekt for henne fordi den kjærligheten hun viser deg, ikke er normal.
Kjære kjæresten min
Kanskje er det urettferdig av meg å være sint på deg, men de siste årene har jeg ofte vært det.
Årsaken er forholdet du har til din mor. For meg er det ikke bare rart, men nesten skremmende at du har daglig kontakt med henne, og at hennes tanker farger dine i stort sett alt vi foretar oss.
Jeg skriver dette brevet fordi det er lettere for meg å gjøre det på denne måten.
Hver gang jeg forsøker å ta opp din tette relasjon til din mamma, blir du irritert og oppfarende.
«Hun er moren min», sier du, og indikerer til og med at jeg må være sjalu fordi dere snakker så godt sammen.
Jeg vet at dette er hennes tanke også, og det gjør meg opprørt.
Sjalu? Ikke for noe i verden kunne jeg ha vært sjalu på en dame som blander seg inn i nesten alt, og som nekter å klippe navlestrengen til sin sønn.
Jeg har ingen respekt for henne fordi den kjærligheten hun viser deg, ikke er normal.
Vi har barn, kjære, og jeg er en mamma. I mitt liv er det min viktigste jobb å sørge for at guttene våre som voksne blir så selvstendige at de tar egne valg – at de klarer seg uten meg og deg.
Aldri skal jeg blande meg inn i hvordan de lever sine liv som myndige. Aldri skal jeg forvente eller kreve at de ringer meg daglig for å småprate med meg.
Ofte når jeg sukker og blir irritert over at din mor bare kommer, sier du at jeg må skjerpe meg.
«Hun har aldri gjort deg noe og er bare snill», sier du.
Nei, hun kommer med både nystrøkne skjorter og kjeler med «den maten du liker best», og ikke en eneste gang har hun sagt til meg at jeg er en dårlig husmor, men i prinsippet er det hva hun signaliserer og forsøker å få deg til å se.
Jeg har jo sagt at du må stryke skjortene dine selv, hvilket er en forbrytelse i hennes øyne. Tenk å forvente eller kreve noe sånt av en stakkars mann!
Jeg er fortvilet og lei meg, egentlig, men hver gang temaet kommer opp, blir jeg sint.
Jeg sier til deg at hun er frekk, og at jeg ikke orker at hun er så voldsomt til stede i vår hverdag. Du tar henne i forsvar, hver eneste gang. Kan du ikke for en gangs skyld forsøke å forstå meg?
Jeg giftet meg med deg fordi jeg elsker deg. Jeg ville dele livet med deg, ha det fint sammen med deg, finne ut av hverdagslivet sammen med deg.
Nå føles det som om jeg sa ja til å dele resten av livet med en mann og hans mor, og det er ikke greit.
Bare så det er sagt: Jeg ser at din mor har mange gode kvaliteter. Jeg ser at hun helt sikkert forsøker å hjelpe. Men samtidig slår det meg at hun mangler «antenner».
Hun burde ha forstått at hun ikke kan fortsette å dulle og degge med deg på samme måte som da du var ung og bodde hjemme. Hun skulle ha latt deg leve ditt liv sammen med din familie.
Jeg er lei av at du må avklare hver minste lille ferietur med din mor. Jeg er sliten av at du har avtalt med henne at hun kommer til oss med middag.
«Da slipper du å lage noe», sier du.
Men vet du, det kjennes som om hun fratar meg verdighet og at vi blir invadert. Jeg kan ikke noe for at det er slik jeg føler det.
Enn så lenge elsker jeg deg, og jeg håper at vi finner ut av ting, men skal vi gjøre det, må du klippe navlestrengen.
Hilsen din oppgitte kjæreste
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Brevet jeg aldri sendte» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
