Jeg så ikke hvor mye jeg såret andre, for jeg var hun som alltid visste best

Jeg vokste opp i et hjem med mange løgner. Utenpå var vi Familien Perfekt, men sannheten er at virkeligheten ble pyntet på. Det ble smurt tykt på når far la ut om ferieturer og hva han hadde betalt for ting. Flott skulle det være!

Mange sannheter ble også dekket over, som at far hadde et alkoholproblem. Han fikk mor til å bli med på å skjule det. Hun ble verdensmester i å fortelle halve eller kvarte sannheter.

Kanskje ble jeg født med et trassig gen, for allerede som 13-åring hadde jeg sett meg lei på alle disse usanne historiene.

– Du lyver, mamma! ropte jeg ofte, husker jeg, og løp opp på rommet mitt, hvor jeg satt sint og opprørt og tenkte over alle løgnene jeg hadde rundt meg.

– Han har ikke drukket alkohol!, kunne mor påsto, selv om jeg visste at pappa hadde åpnet en spritflaske og forsynt seg av den.

Bakgrunnen for diskusjonen var om han kunne kjøre meg til en venninne, slik han hadde lovet. Det endte med at han kjørte, og jeg visste at han hadde promille.

Da jeg ble eldre, tenkte jeg mye over alle disse hendelsene og mors enorme evne til å dekke over og skjule.

Gjennom løgnene sine var hun villig til å risikere andre menneskers liv og helse, det viktigste for henne var at vi ikke mistet ansikt utad. Jeg begynte å forakte hennes svakhet og tenkte at jeg selv i hvert fall skulle være ærlig.

Les også (+): Det var sjefen som fortalte meg sannheten om mannen min

Jeg orket ikke løgn

Grenseløst ærlighet ble viktig for meg. Jeg orket ikke løgn. Hvert minste lille selvbedrag ble revet i stykker og avdekket. Jeg konfronterte familien min, først og fremst, og det ble selvfølgelig ubehagelig for dem.

Med årene ble jeg nesten sykelig opptatt av sannheten. Jeg inntok en mer og mer offensiv rolle overfor venner og kolleger. Jeg var Guro – den som alltid sa ting slik de var, uansett om det var sårende.

Jeg ble ærlighetens apostel. Jeg sa bare sannheten, og sannhet må man tåle, sa jeg, hvis noen reagerte med fortvilelse eller sinne.

Jeg glemte imidlertid at alle mennesker trenger noen livsløgner.

Min egen livsløgn var at jeg gjennom å kle av andre mennesker gjorde dem noe godt. Jeg gjemte meg bak den gode hensikten, en idé om at ingen har godt av å lyve for seg selv.

Jeg kan ramse opp mange episoder. På jobben var jeg den som alltid satte fingeren på selve problemet og som sa høyt hva andre hadde løyet om. At nakker bøyde seg og noen slo blikket ned i bordet, brydde jeg meg ikke om.

Sjefen sa at han verdsatte min oppriktighet. I tre år konfererte han med meg i personalsaker, og jeg sa hva jeg så og mente om kollegene mine.

En av kollegene som jeg jobbet tett sammen med, Eivor, klarte ikke alltid å gjøre de oppgavene hun ble satt til. Hun hadde bestandig en slags forklaring på forsinkelsene.

– Hun dikter opp situasjoner, sa jeg til sjefen vår, og slo fast at hun hverken var effektiv eller påkoblet nok.

Det endte med at hun ble degradert, og jeg så at hun hadde det vondt. Men hun fikk bare som fortjent, sa jeg til meg selv. Halvannet år senere sluttet hun. Jeg fikk vite at hun hadde en multihandikappet sønn som hun var alene om å ha omsorgen for.

Jeg er ikke et dårlig menneske, og følte fortvilelse på vegne av henne. Hvorfor hadde hun ikke fortalt noen om situasjonen sin? Spørsmålet gjorde meg sint, og i et slags selvforsvar sa jeg til meg selv at hun kunne takke seg selv for at ingen hadde forstått henne bedre.

Vi hadde flere personalsaker. Og så fikk vi en ny sjef – en kvinne. Hun virket rak i ryggen og klartenkt, og vi fikk en god tone. En så god tone at jeg turte å melde fra om en nær kollega som gjentatte ganger gikk en halvtime for tidlig hjem, under påskudd av å gjøre jobbærend. Jeg anså det som min plikt å varsle om uærligheten.

Hun så rart på meg da jeg hadde snakket ferdig.

– Så du mener at det er din oppgave å sladre på en kollega? sa hun.

– Hvis alle begynner å lyve om ting har vi et problem, svarte jeg.

Hun så rart på meg.

Men jeg fortsatte å gå sannhetens ærend og sa fra rett som det var. Jeg merket at de jeg jobbet sammen med var irritert fordi jeg brydde meg med alt som skjedde, men ristet det av meg. Ingen liker å bli avslørt i løgn, sa jeg til meg selv. Og blant vennene mine skrøt jeg av hvor ærlig jeg var på jobb. Ingen andre tør å si ifra, var omkvedet.

Les også (+): Mannen min er humørsyk og ustabil. Jeg orker ikke mer

Jeg fikk sjokk

Flere av vennene mine trakk seg unna. Min beste venninne var gift med en utro mann. Og det hadde jeg sagt fra om. Hun sa rett ut at hun ikke orket min ærlighet.

– Jeg vil ikke vite om alt du forteller, kan du ikke la meg ordne opp i fred? sa hun.

Jeg klarte ikke å forstå hva hun mente.

En dag for ca. ett år siden ble jeg kalt inn til sjefen, og hun var ikke nådig.

– Det er tydelig at du ser på det som din oppgave å forvalte sannheten, men husk at sannhet også er relativ. Din sannhet er ikke nødvendigvis den eneste sannheten, sa hun. Og, la hun til, vi må la mennesker ha noen livsløgner.

Jeg fikk sjokk. En sjef som tillot løgn og bortforklaringer, hva slags dame var det? At hun irettesatte meg fant jeg meg ikke i, og jeg fortalte alle andre om hennes løgner. Som at hun hadde dekket over en som gikk for tidlig hjem fra jobb hver dag.

Det var da jeg fikk vite det, at mannen som gikk en halvtime for tidlig, hadde sine grunner. Kona hadde fått Alzheimers, og han tok vare på henne. Han ville ikke dele denne opplysningen med alle, og derfor hadde forklaringen blitt en annen. Men sjefen vår visste – og hun dekket over.

Jeg er ingen dum dame, og i den påfølgende tiden måtte jeg gå i meg selv. Jeg måtte innse at jeg hadde gått for langt, og at jeg måtte endre kurs for å være en del av et fellesskap. Heldigvis hadde jeg vett til å be om hjelp fra min gamle mor.

Ikke vær på krigsstien hele tiden. Ikke jakt på alt som i dine øyne ikke er ett hundre prosent sant. Vi trenger ikke ærlighet bestandig. Noen ganger er virkeligheten for vanskelig, og vi må lage oss en historie, sa hun.

Min far sluttet å drikke for seks år siden, etter et hjerteinfarkt, og hun innrømmet hvor feil det var av henne å la ham kjøre meg mens han var påvirket.

– I alle år har jeg plaget meg selv med hva som kunne ha skjedd, sa hun.

Det var første gang jeg egentlig lyttet til hva hun hadde på hjertet. Jeg hadde vært så full av forakt for livsløgnene hennes at jeg ikke ville høre på henne.

Nå jobber jeg med meg selv hver dag. Når jeg tenker at folk rundt meg lyver eller kommer med bortforklaringer, sier ingen ting.

Det er ikke lett å holde igjen, men jeg prøver, og etter hvert håper jeg at de gamle vennene mine, og kollegene mine, forstår at jeg jobber med min dårlige side. For ja, noen ganger er ærligheten for påtrengende. Noen ganger trenger vi rett og slett en liten løgn for å klare oss.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller

Det tok mange år før jeg forsto, og nå måtte jeg ta et dramatisk valg

Jeg kunne ikke fortelle sannheten om mamma og pappa