LESERNE FORTELLER
Da vi skulle fordele arven, skar det seg fullstendig mellom min søster og meg
Min søster kuttet all kontakt med meg etter arveoppgjøret. Da tragedien banket på døren, skjedde det noe uventet.
Det første jeg husker fra min egen barndom, er da min lillesøster ble født. Jeg var fire år gammel, nesten fem, og hadde ventet på den lille babyen i flere måneder.
Mamma pleide å la meg legge øret inntil magen og lytte, og når den lille sparket, lot hun meg se bevegelsene på den store og stramme magen. Jeg elsket søsteren min fra før hun ble født. Sjalusi fantes ikke. Det er jeg også blitt fortalt av andre i familien.
Jeg vet at jeg ble «den lille barnevakten», og jeg tror at jeg så på Lise som en levende dukke som jeg kunne leke med. Når venninnene mine kom på besøk, viste jeg dem hvordan man fikk en baby til å suge på en smokk.
Selv om jeg var liten, husker jeg dette så utrolig godt. Jeg ser for meg disse stundene klart som dagen, og jeg vet at det for meg var ren lykke.
Min lille søster skulle vise seg å ha et helt annet temperament enn meg. Mens jeg var rolig, tålmodig og fornuftig og kom lett overens med andre, var hun en liten sinnatagg som ikke fant seg i å bli sagt imot.
Siden jeg var hennes rake motstykke, lot jeg henne få det som hun ville, og derfor elsket hun selvfølgelig meg.
Det var nesten fem års aldersforskjell mellom oss, og da hun også begynte på skolen, gled vi litt fra hverandre. Likevel var vi gode venner. De gangene det ikke gikk bra, var når jeg ytret ønske om ikke å ha henne «hengende på slep». Hun gråt seg til å bli med likevel.
Jeg husker at det ikke alltid var så greit, men jeg håndterte og aksepterte avgjørelsene som våre foreldre tok. Jeg husker også at jeg ofte foreslo at hun skulle ligge sammen med meg i min seng om natten. Å holde armen rundt henne ga meg alltid en veldig god følelse.
Etter hvert kom det til syne et voldsomt behov fra Lises side for å måle alt. Ordet urettferdig gikk igjen når hun ble opprørt.
Hun var også utrolig opptatt av hva som var hennes, hva hun var blitt lovet og hva som var hennes rett. Ofte lot jeg henne få det hun ønsket, fordi jeg ikke orket bråket som fulgte hvis jeg nektet.
Les også (+): Barnevernet tok et uvanlig valg. Det forandret hele livet mitt
Krevende søster
Mens jeg hadde et avklart og godt forhold til vennene mine, kom hun ofte i konflikt med sine. Når det skjedde, ville hun som regel være sammen med meg, og jeg var glad i henne og lot henne sitte på rommet mitt sammen med mine egne venninner.
Noen av dem så nok på henne som en plagsom lillesøster, men de sa ikke noe.
I tenårene levde vi i større grad hvert vårt liv, men vi var fremdeles venner. Og så flyttet jeg hjemmefra.
Jeg registrerte at mine foreldre også ofte lot Lise få viljen sin. Heller ikke de orket bråk. Mens jeg hadde gått stille i dørene, slamret og slo hun med dem når noe gikk henne imot, eller hvis hun hadde en litt dårlig dag.
– Jeg forstår ikke hvordan vi kan ha fått to så vidt forskjellige barn. Du har alltid vært så lett å ha med å gjøre, mens Lise krever så mye, husker jeg at mamma sa.
Jeg giftet meg og fikk barn og hadde det bra. Lise fikk også barn, men det ble brudd med barnefaren, med påfølgende krig om samvær og penger.
Mamma og pappa bestemte seg for å hjelpe henne, men fordi de var rettferdige mennesker, lot de meg få det samme som hun fikk.
Økonomien min ble etter hvert bedre enn hennes, fordi jeg hadde en arbeidsgiver som lot meg stige i gradene samt at jeg hadde en mann som tjente bra. Når jeg var sammen med lillesøsteren min, kommenterte hun ofte dette, noe min mann syntes var utidig.
En dag, etter at hun fikk vite at vi hadde betalt ned hele huslånet vårt, kom hun og ville låne penger av meg. Jeg snakket med mannen min, og vi ble enige om at det var utelukket.
Da jeg fortalte henne dette ble hun rasende og kalte meg smålig. Og helt ærlig så følte jeg meg litt smålig også. Egentlig ønsket jeg jo å hjelpe henne.
I tre måneder ville hun ikke ha kontakt med meg, og jeg bestemte meg for å la henne være i fred, selv om det plaget meg. Hun var søsteren min, og jeg var glad i henne.
Så ble faren vår syk og døde. Lise ville ha farsarven med en gang, hvilket jeg mente var feil, for det beste for moren vår ville være å sitte i uskifte.
Det ble som jeg sa, og igjen ble Lise rasende. Hun kuttet til og med kontakten med vår snille mor i en periode. Moren min forsvarte henne likevel:
– Hun har det vanskelig. Mennesker med et komplisert sinn har det verst selv, sa hun.
Da mamma døde og vi skulle fordele arven, skar det seg fullstendig. Min søster mente at hun måtte få mer enn meg, fordi hun hadde så mye dårligere økonomi.
Da hun krevde å få alle maleriene, satte jeg foten ned, også fordi det var viktig for meg å ivareta arven. Vi delte, og hun ble borte for meg. I tiden som fulgte svarte hun ikke på mine henvendelser og oppførte seg som om vi ikke fantes.
Jeg tenkte på datteren hennes, som jeg jo også er glad i, og fortsatte å drømme om at vi skulle bli venner igjen. Det var en sorg for meg at hun var sint på meg uten grunn. På en måte var det også et nederlag at jeg ikke hadde kontakt med min eneste søster. Jeg følte at det også var min skyld.
Les også (+): Hadde mannen min visst hvordan jeg tjener ekstra penger, hadde han fått sjokk
Søskenkjærlighet
For noen år siden skjedde det som sendte henne tilbake til meg. Hun fikk alvorlig kreft og forsto at hun kanskje kom til å dø. Tekstmeldingen hun sendte meg har jeg tatt vare på:
«Kjære storesøster. Jeg vil bare si at jeg aldri har sluttet å være glad i deg. Nå er jeg syk, og det aller viktigste for meg er at vi blir venner igjen.»
Det kunne ikke ha falt meg inn å gjøre meg kostbar. Uansett hva som var sagt og gjort, visste jeg én ting sikkert: Hun var min kjære lillesøster.
Så jeg dro til henne med en gang og ga henne verdens største og lengste klem. I året som fulgte ryddet vi opp i alt som hadde skjedd, og vi landet på den samme konklusjonen: Blod er tykkere enn vann.
Da hun lå for døden, ble hun en mye mykere versjon av seg selv, mye klokere og mye varmere.
Hun fortalte meg om hvor mye jeg hadde betydd for henne gjennom livet og hvor misunnelig hun hadde vært fordi jeg var så rolig og sindig bestandig.
– Egentlig ville jeg bare være sammen med deg, for du var den snilleste. Jeg har hatet meg selv hver gang jeg har vært dum mot deg, sa hun.
Jeg fikk innsikt i hennes livs største drøm: å bli som meg.
I dag tenker jeg på min kjære lillesøster med stor kjærlighet, og jeg føler et dypt savn. Heldigvis ga hun meg et stort ansvar før hun gikk bort, nemlig å være mamma for hennes voksne datter. Alle dumme episoder er tilgitt og glemt.
Jeg vet at moren min hadde rett da hun sa at personer med et komplisert sinn har det verst selv. Nå gleder jeg meg til å bli mormor til hennes barnebarn. Hver gang jeg holder den lille, skal jeg sende Lise gode tanker. Livet har lært meg at det er en tid for alt, og det gjelder ikke minst tilgivelse og forsoning.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske noveller
