Uansett hva jeg gjorde, så var svigermor misfornøyd. Til slutt smalt det

Hele ungdomstiden har jeg kastet bort på å prøve å være slik andre forventet av meg, uten å klare det. Nå er det endelig jeg som bestemmer over mitt eget liv.

Jeg vokste opp i en liten bygd på Østlandet der alle kjente alle. Faren min dro sin vei, og moren min ble sittende igjen med seks barn og en dårlig betalt vaskejobb.

Jeg var ikke bortskjemt. Da jeg var 13 år, tok jeg meg ekstrajobb for å skaffe lommepenger og klær. Utdannelse var bortkastet luksus, så etter å ha fullført et ettårig sekretærkurs, begynte jeg å jobbe på kontor.

Jeg var 18 år da Peter kom inn i livet mitt. Han var ti år eldre enn meg, kjekk og flott, og selv om jeg ikke var det minste interessert i en så voksen mann, tok han meg etter hvert med storm. Han var så omtenksom og grei at det ikke varte lenge før jeg var dypt forelsket.

Peter representerte alt det jeg hadde savnet hele mitt liv. Han hadde en fast og trygg jobb, og han var ryddig og absolutt til å stole på. Han var enebarn og bodde fremdeles hjemme, men han hadde fått skilt ut en tomt på foreldrenes eiendom og skulle bygge eget hus.

Møte med svigermor

Første gang jeg hilste på mine kommende svigerfor­eldre, var de vennlige, men kanskje litt avmålte.

Svigermor så nok for seg at den eneste sønnen skulle finne seg et skikkelig kjerringemne på sin egen alder, ikke en jentunge som hun antok ikke kunne noe om husarbeid.

Da vi fortalte at vi nok måtte gifte oss ganske snart, ble svigerfar glad. Svigermor overså meg derimot, men ga til gjengjeld godgutten sin en klem. Hun kunne ikke demonstrert tydeligere at hun syntes synd på ham. Stakkar, han var jo blitt lurt! Jeg bet i meg skuffelsen.

Ingenting overskygget forelskelsen, derfor var det lett å skyve vekk alt som smakte av ubehag. Huset vårt var ferdig og alt var jo så bra.

Jeg ville så veldig gjerne at svigerforeldrene mine skulle like meg, og overhørte advarsler fra venninnene mine. Jeg måtte ikke finne på å flytte inn ved siden av moren og faren til Peter, fikk jeg høre – det gikk rykter på bygda om svigermors vasking og rydding.

Da Peter var liten, fikk han aldri ha med de «skitne» kameratene sine inn i huset. Ikke engang inn i hagen, for de rotet til grusen i hagegangen.

Det er vel bare flott å ha det rent og pent, tenkte jeg da, og bestemte meg for å lære meg å være ryddig og pertentlig, slik at jeg kunne leve opp til svigermors forventninger.

Da vi innredet huset, var svigerfar og svigermor der hele tiden og bisto oss med å velge ut både møbler og gardiner. Jeg sa ikke noe, og Peter var jo vant til å la mamma bestemme slike ting.

Jeg ble nok litt betenkt da svigermor bestemte at vi ikke trengte egen postkasse. Det klarte seg med én. Brevene våre var noen ganger bare lukket med tape, men det tok tid før det gikk opp for meg at svigermor rett og slett kontrollerte posten vår og sjekket om vi betalte regningene i tide.

Svigermor hadde alltid vært hjemme og tatt seg av sin sønn og stelt huset. Hun styrte alt, både ute og inne, og hun vasket og ryddet til alt skinte. Og alt måtte gjøres straks hun mente det var på tide.

Jeg hadde jo jobb og var gravid, men måtte vaske vinduene akkurat når hun syntes de var skitne. Hvis ikke kom hun og gjorde det, og etterpå drev hun og maste i flere dager om hvor lat jeg var, og om at sånn kunne det jo ikke se ut hos oss.

De første månedene slet jeg som en helt og gjorde alt hun påpekte. Men aldri fikk jeg ros eller vennlige ord. Til å begynne med skjønte ikke Peter hva jeg mente med at foreldrene hans la seg litt vel mye opp i våre saker. At svigermor kom og hentet arbeidsklærne hans hver torsdag for å vaske dem, syntes han var greit. Da slapp jo vi å tenke på det.

Til å begynne med ba vi dem på besøk rett som det var. Men da svigermor begynte å titte bak sofaen for å kontrollere om det var vasket godt nok, og lurte på om det ikke var på tide med storrengjøring da vi hadde bodd seks måneder i huset, var det ikke noe hyggelig lenger.

Så ble Anne født og alt var koselig en stund. Hun kom til verden noen uker for tidlig og var veldig liten, og jeg trengte hjelp til å begynne med. Jeg var jo bare 19 år og visste ikke stort om spedbarn.

De hadde selvfølgelig nøkkel til huset vårt, og jeg fant fort ut at de var inne og sjekket mens vi var borte. En gang jeg kom litt tidlig hjem, sto svigerfar og støvsuget inne i lampeskjermene. Det hadde svigermor bedt ham om. Vi forlangte å få igjen nøkkelen og skaffet oss egen postkasse med lås.

Les også (+): – Jeg ble dømt som forbryter av NAV

Jeg fikk nok

Jeg sa fra til Peter at slik kunne vi ikke ha det lenger. Hvis det ikke ble slutt på overvåkingen og innblandingen, kunne vi ikke bo der lenger.

Etter at han sa fra, sluttet svigermor å komme inn til oss når jeg var hjemme. Nå sendte hun svigerfar på inspeksjon. Dessuten måtte jo Peter komme innom hver dag, slik at hun kunne klage litt på meg.

På det tidspunktet hadde jeg jo egentlig begynt å forstå at mannen jeg hadde oppfattet som så trygg og stabil, faktisk ikke klarte å motsi sin mor. Peter var mors gutt, og han kom til å være det hele livet; han hverken kunne eller ville forandre seg.

Etter som årene gikk, ble jeg voksen, og endelig skjønte jeg at det var riktig som mamma og venninnene mine hadde sagt hele tiden. Livet var ikke bare jobbing og plikter og barnepass. Litt glede skulle man også ha.

Jeg ville skilles. Da jeg sa fra, smalt det. Alle var rasende på meg. Svigermor, svigerfar og Peter. Jeg måtte komme meg bort.

Les også (+): – Jeg var aldri bra nok for mamma

Endelig alene

Det er så deilig å sitte her helt alene i sitt eget hus, uten at noen bryr seg med hva jeg gjør eller ikke gjør.

Å kunne lese en bok og ta en kopp kaffe uten å få dårlig samvittighet. Hele mitt voksne liv har jeg følt at jeg burde gjøre noe nyttig hele tiden.

Nå først bestemmer jeg selv. Men det har ikke vært gratis. Det har ødelagt ekteskapet mitt og kostet meg forholdet til ham som en gang betydde alt i verden for meg ...

Jeg bor temmelig avsides, langt inne i skogen, i et lite hus sammen med datteren min, uten naboer. Og jeg har aldri hatt det så godt som nå.

Og derfor synes jeg det er så uendelig deilig å sitte her og høre det suse i grantoppene. Veien hit har vært vanskelig og lang, men jeg er ung og frisk og har en flott datter, så nå begynner nok den hygge­lige delen av livet mitt.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske noveller

Min sønns nye kjæreste var hans 12 år eldre lærer fra videregående

Jeg lå med naboen – nå er han umulig å bli kvitt