Jeg lå med naboen – nå er han umulig å bli kvitt

Plagsom nabo

Jeg var dum nok til å flørte litt med naboen for en del uker siden. Vi gikk så langt at vi lå sammen. Det burde vi selvsagt ikke ha gjort, men jeg var småforelsket og trengte vel oppmerksomhet. Spennende var det også. Nå gir han seg ikke!

Han vil ha mer og truer med å fortelle det til min samboer om jeg ikke fortsetter forholdet, som han kaller det. Jeg har sagt at det var en engangshendelse og slett ikke noe forhold, og at jeg beklager det som skjedde. Men det går han ikke med på.

Han er selv gift, så egentlig er vi i samme båt, men han mener at hans kone aldri vil tro meg om jeg sier det. Og han påstår at jeg vil dette, og har villet det så lenge vi har kjent hverandre, men at jeg er feig. Jeg ønsker ham bare nord og ned – så hva gjør jeg?

Hilsen Agnes

BJØRG SVARER: Du er nødt til å sette hardt mot hardt, og virkelig si – og mene – at det er slutt. Han kan jo ha visse personlighetstrekk som kan bli problematiske å takle, og han kan gjøre det han truer med, selv om han derigjennom kan ødelegge sitt eget ekteskap. Men det gjør han kanskje gjerne for å få det som han vil? Noen mennesker er faktisk så destruktive, men la oss håpe at det ikke gjelder ham. Det virker som om han vet hvem av dere som er mest sårbar, og det er deg! Kanskje du også har mest å tape?

Jeg skal ikke komme med så mange formaninger og etterpåklokskap, men det er dumt å gi etter for sommerfugl­følelser som er like flyktige som sommerfuglen selv. Sånt kan det ofte bli bråk av – for ikke å snakke om tragedier. «Alt har sin pris,» som det heter, og det er den du nå betaler.

Men gjort er gjort, det kan du ikke gjøre om på. Du kan selvsagt fortelle det til din samboer, men det er slett ikke sikkert at han vil tilgi deg eller fortsette livet sammen med deg.

Du sier ikke noe om barn. Du må selv tenke over hva som kan skje om han gjør alvor av sine trusler, og hva du da vil gjøre. Men møt naboen med hardhet og bestemthet, be ham slutte med trakasseringen. Og si at du kobler inn politiet om han ikke slutter, selv om det kan koste deg dyrt. Få ham til å forstå at du mener alvor. Og så gjør du aldri, aldri noe slikt igjen. Det er ikke verdt det, er det vel?

Les også: Jeg brukte min egen datter som våpen i skilsmissen

Drømmer om båt

Vi har aldri eid båt. For meg har det ikke spilt noen rolle, men min samboer, som er vokst opp ved sjøen, sier at det har vært et savn. Uten å si noe kjøpte han en båt nå. Han arvet noen kroner fra en tante, og det rakk akkurat.

Vi snakket om at de pengene kunne gå til en sårt tiltrengt ferie, som jeg gledet meg vilt til. Vi har alltid hatt stram økonomi, og nå mener han at vi kan feriere i båten. Han er som en guttunge som har fått en ny leke. Jeg ser ham knapt. Jeg har sagt at da får han feriere alene. Jeg er redd på sjøen og kan knapt svømme. Barna, som nå er voksne, synes pappa er egoistisk, som de sier, og har invitert meg på fjelltur. Men da blir vel samboeren min lei seg …

Hilsen Edith

BJØRG SVARER: Rent juridisk kan han gjøre hva han vil med penger som han arver, men bor man sammen og har delt økonomi og liv, er det lurest å tenke seg om to ganger. Dere hadde jo snakket om ferien dere trenger, og at pengene skulle brukes på den, og hans valg har dermed skuffet deg.

Det skjønner han sikkert, men gleden over båten er nok større enn den dårlige samvittigheten. Og dessuten vil han nok ikke selge den igjen heller, så der står dere. Dere trenger en god prat. Fortell om fjelltur-invitasjonen og aksepter den så sant du ikke vil ut på sjøen.

Du skal ikke la deg tvinge ut på sjøen hvis du ikke vil, og han må akseptere at du ikke vil bli med. Han tok et valg som ikke bare berørte ham, men deg også.

Men kanskje du får lyst på en liten tur? Redningsvesten kompenserer for manglende svømmekunnskaper. Og du kan komme til å like den friheten båten gir. Men bruk den tiden du trenger på å bestemme deg. Det er jo ingen skandale å feriere hver for seg, mange gjør det.

Les også: – Jeg er forelsket i min venninnes samboer

Alkohol­problemer

Min samboer er svært syk. Han har levd et liv som har tæret på kroppen hans. Nå er han bare hjemme, går på sterke medisiner og er ofte på sykehus. Vi vet jo hvilken vei det går. Men her forleden kom en gammel venn hjem til oss, og da fortalte han historier om min samboers liv, som jeg ikke visste. Da hadde min samboer lagt seg. Det var mye mer fyll enn jeg ante, andre kvinner også.

Han har ikke drukket på mange år nå, han har ikke helse til det simpelthen, og jeg måtte sette hardt mot hardt for noen år siden. Men det jeg hørte, såret meg virkelig. Mitt første instinkt var å si det til samboeren min, bli sint, få det ut, som det så moderne heter, men jeg bestemte meg for å tie. Han er jo på vei nedover, han har det ille nok, og det har jeg også. Jeg orker ikke å rippe opp i mer. Jeg snakket med venninnen min om det, og hun var enig. Hva godt vil det gjøre? spurte hun. Gjort er gjort, han er en annen nå.

Så jeg bestemte meg for å tie og heller bli irritert og sint på ham som sladret.

Han kunne ha spart meg for dette. Og vet du hva? Det ringte jeg og sa til ham! Han forsøkte å unnskylde seg og si at han hadde hatt dårlig samvittighet, for han hadde jo også vært med på dette. Og da sa jeg at han kunne ha holdt den dårlige samvittigheten for seg selv og heller snakket med presten. Han er en ivrig kirkegjenger. Det gjorde godt å få satt ham på plass!

Hilsen DD

BJØRG SVARER: Så flott at du fikk ordnet opp, og til det beste, vil jeg si. Du og din samboer har vel hatt mange krangler og vonde stunder på grunn av det livet han har levd, og nå er vel tiden kommet for å begrave stridsøksene. Å få et slikt besøk og få greie på gamle, vonde hendelser hjelper ingen, ikke han som fortalte det, heller. Han får bære sin egen bør. Og gjerne snakke med presten, som du foreslo.

Du må jo stå i det som nå er ditt liv, uten for mange vonde tanker og følelser. Det er gull verdt å ha en venninne som du kan snakke med.

Les også (+) Min mann ser på fotball og annen sport så fort han kommer i nærheten av en TV – hva gjør jeg?

Mannen fra fortiden

Jeg var på et skolejubileum her forleden og traff en gammel klassekamerat, som jeg i min tid var veldig begeistret for. Han falt for meg også, men så kom vi bort fra hverandre, og slik ble livet. Nå er han enkemann, jeg er gift med en som har vært på sykehjem siden han var 52 år, etter en stygg ulykke. De siste ti årene har vært ensomme og vonde.

Denne mannen vil møte meg igjen, vi fant jo tonen med en gang på festen. Han snakket om en kaffekopp, men jeg kjenner at jeg blir urolig. Jeg ønsker ikke noe mer enn et møte nå og da, men tenk om han gjør det? Jeg elsker min mann og kunne ikke tenke meg å gå bak ryggen hans.

Hilsen Anniken

BJØRG SVARER: Jeg forstår at dette kaller på noen gamle følelser og tanker, men du er jo i den heldige situasjonen at dere kan snakke om dette – før noe som helst skjer. En kaffekopp har aldri vært «farlig», ikke den alene. Det er heller hva kommende møter kan føre til, som kan føre «galt» av sted, men det kan du tross alt regulere. Han også. Kanskje blir dette bare et treff mellom to mennesker som begge har kjent på sorg og savn, og som trenger noen å prate med og som forstår.

Er din mann slik at du kan fortelle ham om dette gode møtet og si at du kunne ha lyst til å ta en kopp kaffe med din gamle venn? Du kjenner din mann og vet hva han tåler. Og hvis selv en kaffekopp kjennes for tungt og vanskelig for deg, så si pent «tusen takk, men jeg kan ikke» til din gamle klassevenn. Han forstår sikkert det.

Bjørg Larsen Rygh er journalist og forfatter. Gjennom flere tiår har hun svart leserne i Norsk Ukeblad og gitt velmenende råd og hjelp rundt lives mange store og små spørsmål.