DE BLÅ SIDENE
Sønnen vår er 30 år og bor hjemme. Eksmannen min sier jeg har ødelagt ham
Sønnen min er 30 år og bor fortsatt hjemme. Han har sosial angst og tør ikke gå ut. Jeg tar meg av ham, og han får ingen støtte av NAV. Det kan da ikke være galt?
Jeg drømte om å få en stor barneflokk, men fikk bare ett barn. Da Stig kom til verden, gikk mitt livs største drøm i oppfyllelse. Han var nydelig, helt perfekt. Når de små hendene hans grep rundt lillefingeren min, tenkte jeg hver gang på magien i skaperverket.
Den gangen var jeg gift med Tor. Vi hadde det bra, syntes jeg. Vi var et par som ikke trengte å diskutere arbeidsdelingen, for den hadde vi begge stilltiende akseptert.
Jeg elsket å stelle hjemme og lage mat, så kjøkkenet var mitt domene. Kvinnesak har jeg aldri vært opptatt av.
Mine to gutter, mann og sønn, fikk verdens beste service, og jeg var den mammaen som stilte opp i tykt og tynt. Dessverre ble gutten vår alvorlig syk som femåring og ble satt tilbake fysisk. Det farget tilværelsen min negativt.
Det tok lang tid før legene fant ut hva som var galt med ham og ga ham riktige medisiner.
Men han ble frisk, i det minste rent fysisk. Problemet var at han ble mye raskere sliten enn sine jevnaldrende og falt utenfor kameratskapet til de tøffe fotballguttene. Stig ville ikke på løkka. I stedet satt han og så på TV eller var på rommet sitt og spilte musikk.
I mer enn ti år etter at Stig kom til verden, forsøkte Tor og jeg å få et barn til, men uten hell.
Det beste jeg kunne gjøre var å hegne om barnet jeg tross alt hadde. Han begynte å slite sosialt på barneskolen. Lærerne varslet oss, og det ble satt i gang tiltak. Men det hjalp lite, for han trakk seg unna andre barn.
Han var en ensom ulv som likte å snakke med oss voksne, det vil si faren og meg. Mannen min mente at vi måtte kreve mer av ham.
Men jeg sto på mitt og sa at han måtte få velge selv om han ville være sosial. Kanskje tok jeg feil den gangen, jeg ser ikke bort fra det.
Men jeg ser heller ikke bort fra at mitt eneste barn var født annerledes, uten de samme behovene som andre.
Les også (+): I 15 år hadde Ingvild følelsen av å leve på en rosenrød sky. Men ektemannen skjulte en mørk hemmelighet
Sosial angst
Min livsoppgave har vært å være «den ene» for min sønn, som nå er blitt 30 år. For tre år siden reiste mannen min fra meg på grunn av problemene som hadde tårnet seg opp for oss.
Kort fortalt så har Stig fortsatt med å bo hjemme. Han har ikke vært i jobb og har ingen utdannelse utover en havarert videregående skole. Han har ikke kommet seg ut av gutterommet, men bor sammen med meg.
Tor var lei av min snillisme, sa han, jeg hadde ødelagt alt. Jeg ble lei av hans kynisme.
Jeg er enig i at det generelt sett skal stilles krav til ungdommer. Men alle er forskjellige, og sønnen vår er i en sjelden kategori. Etter at han var syk som barn, har han ikke kommet seg tilbake til et vanlig liv. Han er annerledes og skyr sosiale settinger.
Bare tanken å på å melde seg for NAV eller gå til lege, skremmer vettet av ham.
Her hjemme fungerer han fint. Når det er bare ham, faren hans og meg, snakker han og er trygg. Hvis det ringer på, låser han seg inne på rommet sitt. Bare tidlig på morgenen, når andre mennesker ikke er ute og går tur, kan han bli med meg ut.
Da vi ble skilt, klarte jeg ikke å tenke at det var noen katastrofe. Egentlig var det litt godt å slippe maset fra eksmannen min.
Han sa at jeg hadde ødelagt Stig, og at alt var min feil. Han var ikke enig i at jeg bare gjør det beste ut av en håpløs situasjon.
Hvis vi skal gå hele veien gjennom helsevesenet og NAV, vil de lete etter en diagnose, og Stig kommer i en situasjon som vil skremme vettet av ham. Han har sosial angst. Det trenger jeg ikke å være psykiater for å se.
I dag er alle så opptatt av enkeltmenneskes rettigheter. Kan du ikke jobbe fordi du er syk, så skal du få trygd.
Har du ikke jobb og av en aller annen grunn ikke klarer å få arbeid, skal du også få penger. Det er fint at det finnes støtteordninger for dem som sliter.
Men jeg ser ingen grunn til at sønnen vår skal være en av dem som mottar støtte. Jeg er i jobb og tjener så godt at jeg kan forsørge oss begge.
Stig sitter som regel på rommet sitt. Der spiller han ett eller annet spill på nettet, hvilket han har gjort i flere år nå. Han har aldri vært på NAV og har ikke vært hos psykiater eller psykolog for å få en diagnose. Er det er et overgrep fra meg som mor, at jeg ikke har kastet ham ut for lenge siden?
Eksmannen min mener det, men han sier at han har gitt opp det hele. Heldigvis kommer han hit iblant og spiser middag med oss. Da klarer han å være hyggelig, og vi har gode stunder som familie.
Mange ganger gjennom årene er jeg blitt spurt om Stig. Folk lurer på hvordan det går, og hva han gjør.
Jeg pleier å si at han sliter med seg selv og ikke liker å være ute blant andre. Jeg forteller at sykdommen han hadde som fem- og seksåring, ble ødeleggende for hans psykiske helse. Da sier folk at de forstår.
Men jeg vet at det snakkes om denne unge mannen som lever på moren og ikke gjør det spor.
Les også (+) Jeg har aldri klart å elske sønnen min. Det er min vonde hemmelighet
Ikke som de andre
I mange år har jeg lest historier fra virkeligheten i ukeblader, og det føles godt å se at andre også har sine problemer å stri med. Jeg velger nå å dele min såre historie og føler meg allerede litt lettet.
Så lenge jeg er i stand til å gi sønnen min det han trenger, ser jeg ingen grunn til å overlate ansvaret til det offentlige. Han skal vite at jeg ikke kaster ham ut, uansett hva som skjer. Ikke er han narkoman, han stjeler ikke, og han gjør ikke en flue fortred.
Midt i det utfordrende synes jeg at jeg er heldig. For han er snill mot meg og hjelper meg når jeg ber om det. Han har også mange fine tanker som han deler med meg.
Og nei, vårt mor-sønn-forhold er ikke sykt, hvis noen skulle tro det. Det er ikke andre følelser oss imellom enn de vanlige følelsene mellom mor og barn. Stig er ikke som andre, men er redd og sart. Derfor presser jeg ham ikke.
Jeg har råd til å ta vare på ham rent økonomisk, og jeg har de mentale ressursene. Jeg tar vare på Stig med glede, og det kjennes godt å få det sagt. For alle liv kan ikke være innenfor en A4-ramme.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
