Slik ble de udødelige VM-helter
– Vi tapte. Men hvis jeg hadde nektet Ronaldo å spille, og vi da hadde tapt, måtte jeg flyttet til Nordpolen
Fotballspillerne huskes som VM-historiens største ikoner – men en stund så det ut til at de kunne bli husket for helt andre ting: Maradona ble sparket i filler, Pelé var for gammel, Beckenbauer spilte med kragebensbrudd og Ronaldo hadde anfall.
Hadde Ronaldo Nazario de Lima hørt om Espen Bredesen? Tvilsomt.
Interessen for skihopping er tross alt begrenset i Brasil. Så, kanskje hadde han ikke fått med seg historien om denne nordmannen som endte aller sist, bak rumenere og bulgarere og alle andre, i normalbakkerennet i OL i 1992 – men som vant OL-gullet på Lillehammer to år etterpå.
Men Ronaldo fulgte i hvert fall samme oppskrift.
I VM-finalen i 1998 var han banens dårligste.
Fire år senere tok han en Bredesen, og senket Tyskland med to scoringer og bestemannspris.
Anfallsspiller
Nyheten spredte seg raskt på pressetribunen en times tid før VM-finalen mellom Frankrike og Brasil skulle begynne, 12. juli 1998. De brasilianske reporterne virret rundt i sjokk: Ronaldo sto ikke på lagoppstillingen!
21-åringen var allerede offisielt kåret til mesterskapets beste. Han var lagets toppscorer. Han var tidenes yngste vinner av Gullballen, anerkjent som verdens beste fotballspiller. Han var Sonias gutt, han som heller ville spille fotball i Rios forstadsgater enn å gå på skolen.
Og så skulle han ikke være med i den viktigste kampen av alle?
En halvtime senere kom det en ny lagoppstilling, nå med Ronaldo på laget. Men ryktene gikk om at noe hadde skjedd tidligere på dagen. Et eller annet slags epileptisk anfall. Da lagene gikk ut på banen, var alles øyne rettet mot Brasils nummer ni. Han kom sist ut av tunnelen, viste ingen følelser under nasjonalsangen. Og da kampen kom i gang, var hverken han eller lagkameratene spesielt skarpe. Zidane herjet. Frankrike vant lett 3–0.
– Ronaldo spilte som en søvngjenger, skrev avisene. Spekulasjonene var mange. Nervøst sammenbrudd, for mye PlayStation og allergisk reaksjon ble nevnt. Edmundo, som surmulte over at han ikke fikk spille finalen, hevdet at Ronaldo ble presset til
å spille av sponsoren Nike. Landslagssjefen, Mario Zagallo, fortalte at Ronaldo selv hadde sagt at han var klar, men innrømmet at han gjennom hele første omgang vurderte å bytte ut stjernen. Landslagslegen hadde gitt klarsignal, men påpekte at han egentlig ikke hadde noe valg:
– Vi tapte. Men hvis jeg hadde nektet Ronaldo å spille, og vi da hadde tapt, måtte jeg flyttet til Nordpolen, sa han.
Drama i sengen
Årsaken til anfallet, det eneste han har hatt, er aldri helt klarlagt. Men for et par år siden fortalte Ronaldo for første gang sin egen, fulle versjon av hendelsene i forkant av VM-finalen i 1998. Han hadde lagt seg for å hvile etter lunsj, på hotellrommet han delte med backen Roberto Carlos.
Det neste han husket var at han kom til seg selv, og at legen og mange av lagkameratene sto samlet rundt sengen. En av dem, Leonardo, tok med seg Ronaldo på en spasertur og fortalte hva som hadde skjedd.
Han hadde fått voldsomme krampetrekninger. Roberto Carlos ropte på hjelp, Cesar Sampaio dro opp tungen fra svelget og legen noterte seg at Ronaldo pustet heftig og at det rant spytt fra munnvikene.
– Jeg ble fortalt at jeg ikke kunne spille finalen, men de medisinske undersøkelsene viste ikke noe unormalt. Jeg gikk til Zagallo og sa at jeg ville spille. Jeg følte det som min plikt, og det var selvsagt også en kamp jeg ikke ville gå glipp av. Men hele laget var nok preget av den skremmende episoden, sier Ronaldo i intervjuet med fotballmagasinet Four-Four-Two.
Revansjens stund
Nedturene var ikke over for Ronaldo. Våren 2000 ble han stygt skadet i en ligakamp i Italia.
– Kneskålen hans eksploderte, lød beskrivelsen fra fysioterapeuten hans. Han var borte fra fotballbanen i to år, men rakk akkurat VM-sluttspillet i Sør-Korea og Japan. Det trengtes, Brasil hadde for en sjelden gangs skyld slitt med å ta seg til mesterskapet. De tapte seks av ni bortekamper i kvalifiseringen, og hjemme i Brasil var troen på laget bare sånn passe.
Rett før VM tok Ronaldo sin viktigste avgjørelse. Han gikk til frisøren og skamklipte seg. Ronaldo dukket opp med en hårtust øverst i panna. Med to markante fortenner i tillegg, minnet han mer om Flode fra Barne-TV enn en som skulle skyte Brasil til VM-gull.
Det var genialt. Det tok oppmerksomheten vekk fra skrøpelige knær og skepsis.
– Alle spurte om sveisen min i stedet, sa Ronaldo.
Ronaldo scoret åtte mål i VM 2002, ingen har scoret flere de siste 50 årene. Han scoret begge målene i finalen mot Tyskland. Comebacket var fullendt.
– Dette er min store forløsning, sa Ronaldo etter triumfen.
Bildet av Ronaldo på gullstol er nesten en tro kopi av bildet med Pelé en mannsalder tidligere. Det er lett å glemme at også Pelé hadde trøbbel på veien mot sin store signingsferd i VM 1970.
Pelé ville være hjemme
Pelé ville nemlig ikke reise til Mexico i det hele tatt. Han hadde fått nok av VM etter mesterskapet i England i 1966. Der hadde han blitt sparket i filler. Motstanderne hadde skjønt at den eneste måten å stoppe ham på, var å dele ham på midten. Brasil ble utslått tidlig, og Pelé haltet nedslått hjem.
– Aldri mer, sa Pelé.
Han holdt ord i tre år. Så begynte det å skje saker. FIFA hadde innsett at noe måtte gjøres for å snu det negative imaget som 60-åras mesterskap hadde påført sporten. Mange av lagene var bedre til å slåss enn å score mål. Ett av grepene var å gi lagene lov til å benytte innbyttere, slik at det ikke lenger var en åpenbar fordel å sparke motspillere ut av kampen. Stjernene som folk ville se, måtte beskyttes.
Pelé var allerede en legende. Han hadde to VM-titler, men i hans øyne var ingen av dem komplette. Som spinkel 17-åring forbløffet han alle under sitt første VM, i Sverige i 1958, med viktige scoringer på Brasils ferd mot triumfen – men Pelé selv husket også kneskaden som hadde satt ham utenfor de to første kampene.
Og i 1962 rakk han bare å score ett mål i første kamp før det var over på grunn av skade. At han aldri hadde spilt for andre klubber enn Santos hjemme i Brasil, gjorde også at folk i Europa sjelden fikk se så mye av ham. Hvor god var han egentlig, denne karen alle snakket om?
– Jeg følte at jeg fortsatt hadde noe uoppgjort, sier Pelé.
VM-plassen ble sikret på overbevisende måte, men etter en tam treningskamp mot erkerivalen Argentina ville alle i Brasil vite hva som plutselig var galt. Pressen og diktatoren Medici skyldte på treneren Saldanha. Som skyldte på Pelé.
– Laget har et problem og det heter Pelé. Han hjelper ikke midtbanen nok. Jeg vurderer å droppe ham, sa Saldanha, som også kom med uttalelser om at Pelé var nærsynt og trolig syk.
Mange trodde ham. At Pelé, snart 30, var ferdig. Pelé ble usikker selv.
– Jeg trodde jeg hadde kreft eller noe som ingen hadde fortalt meg, skriver Pelé i sin biografi.
Men Saldanha fikk sparken, Pelé dro til Mexico og Brasil spilte fotball som ingen andre hadde gjort. Pelé kalte det «jogo bonito», det vakre spillet, vi kjenner det som sambafotball. Brasil ga nesten aldri fra seg ballen. Pelé var drivkraften. Han dominerte finalen mot Italia også, med én scoring og to målgivende. Den siste til lagkapteinen Carlos Alberto, etter et trekk som involverte åtte av utespillerne. Scoringen er blitt stående som selve symbolet på spillet til verdensmesterne fra 1970.
Det gudbenådede bustehodet
I motsetning til Pelé fikk ikke Diego Maradona sin VM-debut som 17-åring. Han ble utelatt fra troppen til mesterskapet på hjemmebane i 1978, og måtte vente til 1982. Men i likhet med Pelé måtte han tåle mye ublid behandling. I kampen mot Italia laget Claudio Gentile 23 frispark mot ham.
– Han ga meg hånden for å hjelpe meg opp, men da gravde han neglene dypt inn i huden min, fortalte Maradona. VM-turneringen endte i stedet med at han selv ble utvist mot Brasil, i sinne og frustrasjon over motstanderens behandling.
Det gikk ikke stort bedre for Maradona på klubblaget Barcelona. Høsten 1983 brakk han ankelen etter en grisetakling av Bilbao-spilleren Andoni Goikoetxea, noe som førte til ondt blod mellom de to lagene. Da de møttes igjen i cupfinalen året etter, endte det i masseslagsmål. Maradona slo ned tre Bilbao-spillere, fikk knottene til Goikoetxea i brystet, og måtte dra vekk, til Napoli.
Der ledet han laget til en storhetstid, men den store revansjen på alle som gjennom årene hadde sparket ham ned, kom i Mexico i 1986.
Maradona bar Argentina på sine skuldre til VM-gull. Historien er kjent. Den avgjørende pasningen i finalen mot Vest-Tyskland. Scoringen med hånda mot England, dribleraidet noen minutter senere. Det var så perfekt utført at ingen klarte å komme nær nok til å stoppe ham. Terry Fenwick hadde sjansen, men hadde allerede gult kort og prøvde bare en puslete dytt. Så små er marginene når de store øyeblikkene skapes i fotball.
Armen i bind
Franz Beckenbauer hadde heller ikke flyt i sine første VM-sluttspill. I finalen i 1966 avgjorde Geoff Hurst og England på et skudd som neppe var over mållinjen, og i 1970 var han på det tapende laget i det som er kalt «Århundrets kamp» – semifinalen mellom Vest-Tyskland og Italia i Mexico City. Ikke nok med det, han hadde en uheldig innvirkning på utfallet. Beckenbauer måtte nemlig spille ekstraomgangene med armen i fatle.
Han dundret inn i en italiener, falt i bakken og fikk skulderen ut av ledd. Ettersom tyskerne allerede hadde gjort sine to bytter, måtte Beckenbauer kjempe videre mot både italienere og smerter, med armen i unaturlig posisjon over brystet. Italia vant 4-3, og ingen klandret ham for tapet, tvert imot ble han hyllet for heltemodig innsats. Men det var også en klar oppfatning om at tyskerne hadde vunnet – hvis de hadde hatt 11 friske mann på banen.
Om Beckenbauer hadde vært i stand til å spille en eventuell finale i 1970, får vi aldri vite. Fire år senere var det i hvert fall ingen tvil. Den majestetiske Beckenbauer, fra en ny rolle som fri mann bak forsvarsrekka, styrte Vest-Tyskland til gull på hjemmebane.
Da gjenferdet våknet
Sommeren 1982 hadde italienerne allerede begynt å samle opp tomater de kunne kaste når det ynkelige fotballandslaget snart vendte hjem fra VM. 0–0 mot Polen, 1–1 mot Peru, 1–1 mot Kamerun. Kamerun! Spesielt spissen Paolo Rossi fortjente en råtten tomat eller to i pappen.
– Rossi ser ut som et gjenferd som går over banen uten mål og mening, skrev en avis.
Fortiden hans var verdt enda et par tomater. Rossi hadde vært utestengt i to år fra all fotball for påstått involvering i en omfattende kampfiksingsskandale. Han hadde bare spilt sesongens tre siste ligakamper for Juventus før han ble tatt ut i VM-troppen.
Tomatkastingen måtte imidlertid utsettes litt, fordi det mirakuløst nok hadde vist seg at tre uavgjorte kamper var nok til avansement. Italia skulle møte Argentina og superlaget til Brasil i neste runde.
Landslagssjef Enzo Bearzot beholdt Rossi på laget. Han scoret ikke mot Argentina heller, men laget fungerte bedre. De vant 2–1. Gjenferdet Rossi våknet for alvor mot Brasil. Han scoret tre mål. Hjemme i Italia begynte folk å spise tomatene.
Rossi scoret to mål i semifinalen mot Polen, og det første, viktige målet i finalen mot Vest-Tyskland. Etter to års utestengelse og tre kampers slakt i italiensk presse, sto Paolo Rossi igjen som både verdensmester og toppscorer. Han ble også kåret til turneringens beste spiller, og han vant Gullballen i 1982. Han er fortsatt den eneste som har vunnet alle fire titler i ett og samme år.
De neste ukene jakter verdens største fotballstjerner på det største en spiller kan oppleve. Søndag før jul skal VM-trofeet deles ut i Qatar. Kanskje til én som har hatt en lang vei dit. For Argentinas Lionel Messi (35) er det siste sjanse, etter fire mislykkede forsøk, på å krone en stor karriere og forsvinne ut på gullstol.
Kanskje finner han inspirasjon i comebackhistoriene til Ronaldo og Pelé og Maradona.
Eller så kan han selvsagt bare ringe Espen Bredesen.
