Siste spark på ballen
VM-syndebukkens tragiske skjebne
Av de 2546 målene som er scoret i VM-historien, er det bare ett som har endt med seks pistolskudd i ryggen.
Noen uker før jul 1993 ble verdens mest beryktede colombianer, narkobaronen Pablo Escobar, jaktet ned og skutt som en hund på et hustak i Medellin. Et halvt år senere ble fotballspilleren Andrés Escobar henrettet utenfor en restaurant i samme by.
De to var ikke i slekt, og kunne knapt vært mer ulike. Den ene var en svinepels, den andre en gentleman. Pablo Escobar hadde tatt livet av 4000 mennesker. Andrés Escobars forbrytelse var å lage et selvmål.
Det var tilsynelatende ingen direkte sammenheng mellom
drapene.
Og likevel hang alt i hop.
Pelés favoritter
Optimismen var stor i Colombia før verdensmesterskapet i fotball i 1994. Det hardt prøvede landet hadde endelig fått frem et landslag som kunne hevde seg blant de beste. De hadde kvalifisert seg ved å banke Argentina 5–0 på bortebane i den avgjørende kampen.
Her hjemme trodde vi knallhardt på Drillos menn, men ute i verden hadde man andre favoritter:
– Se opp for Colombia. Jeg tror de går minst til semifinalen, sa selveste Pelé før mesterskapet startet i USA.
Laget hadde noen ekstravagante profiler. Playmakeren Valderrama hadde like imponerende hår som pasninger. Lang- og lettbente Asprilla og sterke Rincón scoret målene. Bakerst lå lagkapteinen Andrés Escobar og holdt troppene samlet. 27-åringen var kjent for sin stoiske ro og kontroll, en forsvarer som vant ballen på grunn et smart hode og ikke brutal kraft. Like før VM ble det kjent at han hadde fått en drøm oppfylt: Den italienske storklubben AC Milan, som nettopp hadde vunnet både den hjemlige ligaen og Champions League, hadde gjort avtale med Escobar. Først VM. Så Europa.
Aller bakerst på Colombia sto egentlig målvakten René Higuita. Han var imidlertid ikke med på flyet nordover til VM – og årsaken forteller mye om Colombia for 30–40 år siden: Higuita var kompis med Pablo Escobar.
Kartell-ligaen
Narkobaronen overga seg til colombianske myndigheter i 1991 i frykt for å bli utlevert til USA. Han forhandlet seg frem til å sone straffen i et selvbygd fengsel, eller palass om du vil, i Medellin. Der tok han ofte mot besøk av fotballspillerne på byens lag Atlético Nacional – som hans forbryterkartell eide. Pablo Escobar var glad i fotball, men enda gladere i penger. Han kombinerte interessene gjennom å hvitvaske kokainmillionene med kontanter fra billetter og salg på kampdagene.
Rivaliserende karteller syntes også det var genialt. Millionarios fra hovedstaden Bogotá og Deportivo fra Cali havnet i narkobossenes hender. De colombianske klubblagene fikk et sportslig løft på 1980-tallet på grunn av pengestrømmen. Atlético Nacional fra Medellin, med Andrés Escobar på laget, vant Copa Libertadores (den søramerikanske mesterligaen) for første og eneste gang i 1989.
Metodene var imidlertid brutale. Kampen om kokainmarkedet var blodig, og kartellbossene la også mye prestisje i å ha det beste fotballaget. Det hele toppet seg da Pablo Escobar beordret fotballdommeren Alvaro Ortega drept. Han hadde annullert en scoring for Atlético Nacional mot Deportivo Cali.
Kartellene kriget mot hverandre. Myndighetene kriget mot kartellene, og blodet rant i gatene. Det var situasjonen da landslagskeeper Rene Higuita stilte opp i pressen og snakket jovialt om Pablo Escobar etter enda et besøk. Ved ett tilfelle opptrådte Higuita også som mellommann i en bortføringssak, mot god betaling. Det var ikke bare ulovlig. Det var også flaut for Colombias president, som jevnlig fremstilte fotballandslaget som landets nye stolthet i vanskelige tider. Da det nærmet seg VM, satt ikke Higuita på flyet, men i fengsel.
Håpets lag
Pablo Escobar stakk til sist av fra fengselspalasset sitt, og ble skutt av spesialstyrker etter en omfattende menneskejakt. Hans død kom som en lettelse på mange, men på kort sikt fikk det noen uheldige konsekvenser. Mange ville tette hullet. Medellins gater ble enda mer lovløse uten gudfarens stramme tøyler.
I forkant av VM gikk det rykter om trusler mot troppen som dro til USA. Avisene skrev om store beløp satset på det illegale spillmarkedet. Ulike karteller instruerte landslagssjef Francisco Maturana om å bruke nettopp deres spillere på laget, slik at de kunne vise seg frem og bli hete salgsobjekter.
Utad beholdt Andrés Escobar roen.
– Folket vil ha noe å juble for. Det er vår jobb å prøve å gi dem det. Jeg finner motivasjon i de bedre tider som skal komme, sa lagkapteinen i et TV-intervju. Selv ladet han opp til kampene på samme måte som han alltid hadde gjort. Han leste noen vers i Bibelen.
– Jeg har to fotografier som bokmerker. Ett av min døde mor, og ett av min kjæreste. Vi skal gifte oss senere i sommer, fortalte Escobar.
Taktikk med tårer
Pelé visste lite om truslene og presset på de colombianske spillerne. Derfor ble han som mange andre overrasket over den tamme prestasjonen til sin favoritt i åpningskampen. Colombia tapte for Romania. Dermed var det påkrevd med minst ett poeng mot vertslandet USA i neste kamp for å ha muligheten til å gå videre i mesterskapet.
Før kampen i Los Angeles mottok midtbanespilleren Gabriel Gomez fra Medellin dødstrusler. Han våget ikke å spille. Stopperen Luis Herrera fikk vite at broren hans var død i en bilulykke.
– Jeg gråt under taktikkpraten. Presset på laget og spillerne var umenneskelig, fortalte landslagssjef Maturana.
Andrés Escobar spilte sjelden hovedrollen i kampene. Han hadde scoret ett mål i hele karrieren. Hans styrke var å se hvor ballen ville havne, og så være der før motstanderen. Etter 35 minutters spill under Pasadenas brennende sol, skjedde det enda en gang. John Harkes slo et innlegg fra venstre, langs bakken. Escobar hadde for lengst orientert seg. Han visste at Stewart, den amerikanske spissen, kom løpende inn i 16-metersfeltet et sted bak ham. Det var bare å flytte seg litt inn-over mot mål og avskjære pasningen med høyrebeinet. Rett sted til rett tid. Som tusen ganger før.
Escobar strakk ut foten.
Og traff ballen helt feil.
Rak rygg i Medellin
Den forsvant ikke ut av faresonen, den trillet inn i mål. Det sto tomt. Målvakten Oscar Cordoba hadde for sikkerhets skyld tatt noen steg ut mot Stewart.
USA ledet. USA vant. Colombia var ute av VM.
Escobar, som hadde snakket om å gi folk noe å juble for, skjønte at selvmålet hans var tungt å svelge for mange. Han brukte sin spalte i avisen El Tiempo til å gå foran og vise styrke.
– Livet slutter ikke her, skrev han.
– Vi må fortsette. Vi må reise oss, uansett hvor vanskelig det er. Vi har to valg: Enten lar vi raseriet lamme oss og volden fortsette, eller så kommer vi oss videre og gjør vårt beste for å hjelpe andre. (...) Vi sees snart igjen, for dette er ikke livets ende.
Et par dager senere dro Andrés Escobar på byen. Noen, som lagkameraten Herrera, advarte ham på forhånd.
– Men han ville vise ansikt, forklarte Herrera.
På nattklubben El Indio, ikke langt fra Pablo Escobars gamle hovedkvarter i Medellin, havnet han i munnhuggeri med fire personer. De kalte ham homse, de anklaget ham for å ha scoret selvmål med vilje. Krangelen fortsatte på utsiden. Ut fra vitneutsagnene var Escobar opprørt. Han var opptatt av å få frem at målet var et uhell. Han kjørte opp på siden av gjengen, rullet ned bilvinduet og lente seg ut for å forklare seg en siste gang.
Da tok en av mennene frem en pistol.
Han fyrte av seks skudd i rask rekkefølge. Ifølge vitnene ropte han, slik søramerikanske fotballkommentatorer gjør.
– Gol! ropte han for hvert skudd. Gol! Mål!
Skuddene traff landslagskapteinen i ryggen. Han blødde i hjel før han kom til sykehuset.
Feil sted, feil tid
Den dag i dag er det fortsatt ingen som helt vet om drapet var et bestillingsverk. Den utpekte gjerningsmannen jobbet som livvakt og sjåfør i kartellet til brødrene Gallón. En av påtalemyndighetens teorier var at Gallón hadde satset store beløp på at Colombia skulle slå USA, og at Escobar ble drept som hevn.
Drapsmannen ble dømt til 43 års fengsel, men slapp ut etter ti. Ingen andre ble tiltalt i saken.
I 2010 intervjuet skaperne bak dokumentarfilmen «The Two Escobars» en av Pablo Escobars gamle håndlangere. Jhon Vasquez sitter i fengsel for rundt 300 drap han utførte for narkobaronen. Han hevdet at det ikke lå noe hevnmotiv bak skytingen, og at Andrés Escobar bare hadde uflaks.
– Han snakket bare til feil folk.
Dagen etter at Andrés Escobar laget selvmål, tapte Norge 1–0 for Italia i VM-turneringen. Dino Baggio nikket inn et frispark. Henning Berg tapte duellen og Erik Thorstvedt klarte ikke å redde. Norge røk ut.
Men heldigvis, slik det har vært etter 2545 av 2546 mål i VM-historien: Baklengsmålet fikk ingen videre konsekvenser for de to.
Syndebukker for alltid
I skyggen av hver VM-helt finnes en syndebukk. For hver Pelé er det en Serginho.
Fortsatt er det mange som vil hevde at Brasils lag i 1982 er tidenes beste. Men de vant ikke VM, og i Brasil er skylda for evig lagt på lagets to eneste svake punkter: keeperen Waldir Peres og spissen Serginho. Peres slapp inn tre mål mot Italia, Serginho klarte ikke å score noen.
Serginhos største problem var ikke at han var en dårlig fotballspiller, han var helt ok, men at alle de andre – Zico, Socrates, Eder, Falcao – var usedvanlig gode. De fikk alt til å se lett ut. Serginho var en annen type.
– Det så ut som om Serginho spilte med en urund ball, skrev en spesielt krass brasiliansk journalist etter at nederlaget var et faktum.
Peres føyde seg inn i rekken av kritiserte brasilianske målvakter. Det var lenge en utbredt oppfatning at Brasil ikke klarte å få frem gode keepere fordi alle ville spille utpå.
Den aller største syndebukken i Brasils lange og ærerike VM-historie er selvsagt en keeper. I 1950 arrangerte landet VM på hjemmebane. Og før siste kamp, spilt foran 200 000 tilskuere i Rio de Janeiro, hadde de så godt som sikret seg pokalen. De måtte bare spille uavgjort mot den bitte lille naboen Uruguay.
Brasil tok også ledelsen. Men så utlignet Uruguay – og ti minutter før slutt ble det helt stille på Maracaná stadion. Vingen Ghiggia kom frem på siden, og skjøt.
Barbosa, Brasils målvakt, ventet innlegg og tok et skritt ut. Men ballen gikk mot mål. Barbosa veivet med hendene og kastet seg fortvilt. Folk så en støvsky der han traff bakken. Da skyen lettet, så de ballen i nettet.
Etterpå ble livet vanskelig for Barbosa. Ofte ble han omtalt som «Mannen som fikk hele Brasil til å gråte». Før VM i 1994 ble han nektet å besøke landslaget. De fryktet at han skulle bringe ulykke.
– Maksimumsstraffen i Brasil er 30 år. Men jeg fikk livstidsdom, sa Barbosa, like før han døde i 2000.
Engelske Peter Bonetti opplevde noe av det samme etter sin karriere. Bonetti, kalt «Katten», spilte over 700 kamper for Chelsea og vant tre cupmesterskap. Men da han døde i 2020, dreide det meste av minneordene seg om én eneste kamp. Kvartfinalen i VM 1970, hvor han som vikar for Gordon Banks slapp inn tre enkle mål.
