«Den hvite død» drepte over 500 fiender. Men han ble merket for livet

Første juledag 1939 sto en håndfull finske soldater oppstilt til julegudstjeneste i en lysning i skogen. Foran mennene sto løytnant Aarne Juutilainen, sjef for 6. kompani i 2. bataljon, Infanteriregiment nr. 34.

Juutilainen hadde vært i den franske fremmedlegionen og opplevd kamper i Nord-Afrika. Han har fått tilnavnet «Marokkos skrekk» av sine soldater. Men soldat nr. 263828 var ikke med på julegudstjenesten.

Mest sannsynlig lå han i stilling med sitt M28-gevær noen hundre meter foran frontlinjen og ventet på at en russisk soldat skulle dukke opp i siktemidlene.

– Hvert kompani hadde én eller to skarpskyttere, sier Reijo Sinkkonen til Vi Menn.

– Deres oppgave var å eliminere offiserer og annet nøkkelpersonell i Den røde armé på den andre siden av frontlinjen. Skarpskytteren i kompaniet til Marokkos skrekk var en soldat og underoffiser som i løpet av krigen skulle bli en legende – Simo Häyhä.

Måtte flytte vestover

Vi Menn møter hobbyhistorikeren Reijo Sinkkonen i en rød tømmerbrakke i en gammel militærleir i Miettilä, et par kilometer fra grensen til Russland. På den andre siden av grensen ligger barndomshjemmet til Simo Häyhä.

I 1939 tilhørte hele området bygda Rautjärvi. I tømmerbrakka er det etablert et museum som forteller historien om Kollaa-fronten og bygdas deltagere i vinterkrigen. Skarpskytterlegenden Simo Häyhä har fått et eget hjørne i museet.

Etter andre verdenskrig mistet Finland omtrent 10 prosent av sitt territorium til Sovjetunionen. Dette omfattet 45 kommuner med til sammen 430 000 innbyggere. De aller fleste måtte forlate sine gårder, og begynne et nytt liv lenger vest i Finland. Det skjedde også med Simo Häyhäs familie.

– Men det var her i Rautjärvi Simo meldte seg inn i Sivilgarden (Suojeluskunta), og det var her han var på repetisjonsøvelse en uke i året, sier Sinkkonen. På 1930-tallet ble det arrangert mange militære skytekonkurranser. Lagene fra Rautjärvi gjorde det bestandig bra, og Simo Häyhä var en av de beste. På veggen i det lille museet henger et bilde av Simo og resten av skytterne. I et annet rom henger et maleri som viser soldater ved et maskingevær.

– Dette er en vandrepremie som laget fra Rautjärvi vant i maskinpistol­skyting, forteller Reijo.

Les også: (+) Hitlers verste kvinnelige fangevokter og bøddel

Middelmådig underoffiser

– Området her har vært militærleir helt siden svensketida, sier Reijo.

Bygningen som i dag er Kollaa-museet var sykestua. Finland var under svensk styre frem til 1809, da landet ble et storfyrstedømme i det russiske imperiet. I forbindelse med den russiske revolusjonen i 1917 ble Finland selvstendig. Landet har måttet slåss for selvstendigheten flere ganger.

Da Simo Häyhä begynte førstegangstjenesten i den finske hæren, var han allerede en god skytter. Helt fra han var tenåring hadde han gått på jakt og trent skyting sammen med en nabogutt. Reijo viser oss vitnemålet fra underoffisersskolen han gikk fra 1. juni til 30. august 1926. Toppkarakter i alt som har med skyting å gjøre.

– Men ellers var han en middelmådig elev, og avsluttet skolen som nummer 22 av 27 i sitt kull, sier Reijo. På alle bilder av Simo går det frem at han ikke var noen storvokst kar. Da han møtte til førstegangs­tjenesten i desember 1925 raget han bare 152 cm over bakken. Da han var med i vinterkrigen, hadde han blitt 34 år og hadde strukket seg til 160 cm.

Ble legende

På veggen henger et gevær av typen Mosin Nagant M28. Geværet har tilnavnet Pystykorva, som er det finske navnet på hunderasen Spitz. Rasen har ørene rett opp. Siktemidlene på M28 har samme form som ørene på denne hunderasen.

– Dette er ikke Simos gevær, men et våpen av eksakt samme modell, sier Reijo.

Da Simo Häyhä ble såret, den 6. mars i 1940, forsvant geværet, og det er senere ikke funnet. Det er gjort mange forsøk på å finne det, og det verserer mange rykter om at det er en privat samler som har det. Men ingen vet hvor det er. Ingen vet heller nøyaktig hvor mange russere Simo Häyhä drepte.

– Men det er vel ikke så viktig, sier Reijo.

– Han er en legende uansett. Om det er 400 eller 700 betyr ingen ting, tilføyer han.

Det offisielle tallet er 542. I løpet av 100 dager. Det gjør ham til en av tidenes mest effektive skarpskyttere. Men tallet er sannsynligvis høyere. Han begynte ikke å rapportere til kompani­sjefen hvor mange han hadde skutt hver dag før et stykke ut i krigen.

En av årsakene til Simos høye treffprosent var taktikken Den røde armé brukte i begynnelsen av vinterkrigen. På to rekker, i dyp snø, stampet de russiske soldatene rett mot den finske forsvarslinja. En uke før jul i 1939 ble det notert at Simo Häyhä hadde 25 sikre treff på én dag.

Les også: (+) Hitler trodde «idiot»-våpnene skulle vinne krigen for han

Fant Simos favorittstilling

Pertti Saukkonen er medlem av reserveoffisersforeningen i Ruokolahti, stedet der Simo bodde etter krigen. Medlemmer fra foreningen har vært på flere ekspedisjoner til Kollaa-fronten for å lette etter Simo Häyhäs stillinger.

– Han hadde et favorittsted bare noen hundre meter foran kompaniets hovedstilling, sier Pertti.

Da Hitler angrep Sovjetunionen i 1941, gikk Finland med i krigen på tyskernes side. Hele Karelen ble gjenerobret, og finske divisjoner sto langt inne på russisk territorium før fronten stabiliserte seg i desember 1941. Fortsettelseskrigen gikk over i skyttergravskrig helt frem til den sovjetiske storoffensiven sommeren 1944, som resulterte i dagens grenser.

Simo Häyhä var selv tilbake på Kollaa-fronten i 1942, mens Karelen igjen var på finske hender. Han hadde egentlig ikke lyst til å dra tilbake, men han ble med en delegasjon som skulle planlegge en minnepark der fronten gikk.

– Vi brukte bilder fra 1942, og er helt sikre på hvor Simos favorittstilling var, sier Pertti.

Den lå i en grop mellom to steiner. Disse var helt dekket av snø under vinterkrigen, men Simo pekte ut stedet i 1942.

– Vi fant mer enn 500 tomhylser rundt stillingen som vi er sikre på at er fra Simo Häyhäs gevær, sier Pertti.

– Tomhylsene ble sendt til det finske forsvarets ammunisjonstjeneste for analyse, og de bekrefter at de er fra geværet til Simo, forklarer han.

Les også: (+) Gjemte seg for tyskerne i tre år - visste ikke at krigen var over

På veien mellom Loimola og Suojärvi, i det som i dag er russisk Karelen, er det en busstopp ved Kollaajoki. Fra holdeplassen går det en opptråkket sti til stedet hvor Simos skarpskytterstilling lå. Det ble ingen finsk minnepark, men mange besøker tydeligvis stedet likevel.

Spesialproduserte patroner

Reijo Sinkkonen forteller at Simo hadde faste rutiner når han opererte fra stillingen foran kompaniet. Han gikk dit om kvelden etter at det hadde blitt mørkt. Da helte han vann på snøen foran skytestillingen så den frøs til is i løpet av natten. På den måten unngikk han at snøen ble virvlet opp av trykket når han løsnet skudd. Dermed ga han fienden liten sjanse til å oppdage ham.

Simo gikk frem til denne stillingen igjen tidlig om morgenen før det ble lyst, og ble der til det ble mørkt. For å unngå at fienden skulle se den hvite kondenseringen fra pusten hans, tok han snø og is i munnen. Han brukte jernsikte, aldri kikkertsikte. Da kunne han ligge lavere i terrenget, og unngikk dermed faren for avslørende refleksjoner i optikken.

Han hadde en håndkikkert, men brukte den sjelden. Reijo peker på et bilde av Simo som er tatt under vinterkrigen.

– Dette er sannsynligvis det eneste bildet som eksisterer av Simo Häyhä i den utrustningen han hadde på når han var ute i stillingen, sier han.

I tillegg til geværet har skarpskytterlegenden bare et belte med en taske til patronene. På skrå over brystet har han en pølse av stoff.

– Der hadde han mat for en dag, sier Reijo. Rundt halsen henger en kikkert.

Ble bestillingsvare

Reijo Sinkkonen forteller om brødrene Lankinen fra Rautjärvi. Det var fire av dem. To falt i Kollaa.

– Da den tredje falt i fortsettelseskrigen, ble den yngste broren sendt hjem, forteller Reijo. En parallell til historien om brødrene Ryan i filmen «Saving Private Ryan».

– I begynnelsen var Kollaa-­fronten bare noen hundre meter bred, forteller Reijo.

I desember 1939 forsøkte russerne å slå seg gjennom med 56. infanteridivisjon.

– De lyktes ikke, selv om de greide å skyve finnene litt bakover, sier han. Etter hvert prøvde russerne å komme rundt på flankene. De pøste på med flere divisjoner. Men finnene holdt stand, og fronten ble bredere og bredere. Til slutt var frontavsnittet 40 km bredt.

– Etter hvert ble den lille skarpskytteren i 6. kompani bestillingsvare, forteller Reijo.

– Simo Häyhä ble «rekvirert» av avdelinger langs hele fronten for å ta ut spesielt brysomme russiske skarpskyttere. Han ble fraktet med hest og slede til nye områder, og løste som regel oppdraget i løpet av samme dag.

– En historie forteller om en russisk skarpskytter Simo hadde vært på utkikk etter hele dagen. Først utpå kvelden, da solen begynte å gå ned, traff solstrålene skarp­skytterens kikkertsikte. Simo skjøt ett skudd, og drepte russeren. Deretter bar det «hjemover» med hest og slede.

Simo har selv fortalt at når han først løsnet skudd, bommet han svært sjelden. Mange ganger var skyteavstanden bare 100–150 meter, men den kunne like gjerne være 300 meter.

– Simo hadde en eksepsjonell evne til å bedømme avstanden, sier Reijo Sinkkonen.

I kompaniets stillingsområde delte Simo telt, og senere dekningsrom, med kompanisjefen Aarne Juutilainen. De to mennene var svært forskjellige. Mens Simo var stille og beskjeden, var Juutilainen brautende og uvøren.

Flere av historikerne Vi Menn snakket med i Finland hevder at de som kom i kompaniet til Marokkos skrekk, var uheldige. Hannu Narsakka har studert kilder om Simo Häyhä og intervjuet veteraner i mer enn åtte år, og skrev en bok som utkom høsten 2017.

– Juutilainen var nok altfor offensiv, og var skyld i mange unødige dødsfall, sier Hannu. – Veteraner som var i hans kompani har fortalt at han sparte hester, men ofret soldater, sier han.

Storoffensiv

I februar 1940 hadde Simo blitt lagfører. Han var sjef for en gruppe på seks-syv mann.

– Simo kommanderte nok ikke akkurat, sier Hannu.

– Han gikk nok heller foran som et eksempel, sier han.

Simo var fortsatt kompaniets skarpskytter, men han hadde fått en makker.

– Yrjö Malmi var på en måte hans læregutt, og det var nok meningen at han også skulle bli skarpskytter, sier Hannu. 2. mars 1940 startet Den røde armé en storoffensiv. Nå skulle de finske forsvarerne på Kollaafronten endelig nedkjempes. Enda en ny divisjon ble satt inn. Den fikk i oppdrag å bryte gjennom på den sørlige flanken. I skogen var det laget hugstlinjer som var noen få meter brede. Langs disse bygde russerne veier.

– De bygde omtrent én kilometer vei per dag, forteller Hannu.

34. infanteriregiment lå nå bak ved Loimola som reserve. Simo Häyhä og Yrjö Malmi var på flere oppdrag for å speide på den nye fiendtlige avdelingen. De kom tilbake og rapporterte at skarpskytterne i den nye divisjonen var bedre enn i de andre divisjonene. I klarspråk betydde vel det at det hadde vært flere «close calls» for de finske skarpskytterne.

Såret i ansiktet

6. mars satte finnene inn et motangrep. Aarne Juutilainen fikk kommandoen over fire kompanier, og oppdraget var å omgå fronten på 128. divisjon og angripe fra nord og nordvest. Fire andre kompanier skulle angripe rett frem fra sørvest. Planen var at alle de åtte kompaniene skulle angripe samtidig.

I mangel av andre referansepunkter i det flate terrenget, hadde en kreativ finsk stabsoffiser kommet på at man kunne gi hugstlinjene i skogen navn etter gater i Helsinki. Utgangsstillingen for 6. kompani var i krysset mellom Hesperiankatu og Köydenpunojankatu. Det var én meter snø, og fremrykningen gikk sakte i det tunge terrenget.

Som vanlig drev Aarne Juutilainen sine gutter hardt fremover. Men de andre kompaniene ble forsinket i sin fremrykning. Det oppsto kaos, og plutselig var 6. kompani alene i angrepet. Kompaniet pådro seg ild fra store deler av fiendens 374. infanteriregiment. Helt i front var laget til Simo Häyhä.

Hannu Narsakka har intervjuet sønnen til Simos makker, Yrjö Malmi. Til sønnen hadde Malmi fortalt at Simo trolig skjøt 40 russere den dagen, før han selv ble såret. Han var veldig rask og treffsikker, og plukket russerne én etter én fra knestående skytestilling i snøen. Helt til han ble truffet av en kule i ansiktet. Kulen gikk inn ved kjeven og blåste halve ansiktet av Simo.

I slutten av januar 1940 ankom ti frivillige ungdommer fra Rautjärvi til Kollaa-fronten. De var i alderen 17–19 år, og ble plassert i Juutilainens kompani som ordonnanser. En av dem var Sulo Pulkkinen.

– Sulo var til stede da Simo Häyhä ble såret, forteller Hannu Narsakka.

Sulo har fortalt at Simo først ble lagt på ryggen, men måtte snus på magen så han ikke skulle bli kvalt av sitt eget blod. Pulkkinen fortalte også at Simo hadde geværet sitt hos seg i pulken, men at det ble tatt fra ham da han ble snudd på magen. Pistolen blånektet han å gi fra seg.

Monsterbunkeren som skjulte Hitlers terrorvåpen

Hvorfor skjelte alle ut treneren på motstanderlaget? Svaret førte Aage langt ned i et dystert kapittel av Norges historie