Henry Oliver Rinnan
Hvorfor skjelte alle ut treneren på motstanderlaget? Svaret førte Aage langt ned i et dystert kapittel av Norges historie
Det var en helt spesiell opplevelse på 70-tallet som førte til at Aage G. Sivertsen nå har skrevet en av de mest omfattende bøkene om en av Norges aller verste sønner.
Like før krigen begår Henry Oliver Rinnan underslag i sportsforretningen han jobber i. Det blir avslørt, og Henry mister jobben.
Hele Levanger får høre om saken. Arbeidsløs og ydmyket må han henvende seg til fattigkassa. Det er en skandale. Hvordan i all verden skal han klare å
reise seg igjen?
Drag på damene
De fleste som kjente skomakersønnen Henry fra barndommen, gir ham stort sett gode skussmål.
Han var storebror i en søskenflokk på åtte og hadde to søstre og fem yngre brødre som han viste både kjærlighet og omsorg for.
Han var kvikk og morsom, en gjennomsnittlig godt utrustet elev, men kort av vekst. Rett før krigen var gjennomsnittshøyden for norske vernepliktige menn ca. 174 centimeter, mens lille Henry raget knappe 161 centimeter over bakken.
Noe han imidlertid kompenserte med kvikke replikker, humor og etter hvert et sjelden godt drag på damene. «Det var noe med de øynene», sa hans kone Klara, og siden også flere elskerinner.
Les også: (+) I et halvt år drev Einar på havet. Sjokket kom først da han kom hjem
Rinnan-jævel
Det er skrevet mange bøker om Henry Rinnan, men få går så grundig til kildene som Aage G. Sivertsen i sin nye bok Rinnanbanden, infiltrasjonen, torturen og oppgjøret.
En gruppe nordmenn som jobbet for tyskerne under krigen. De hadde base i Trondheim og ble ledet av Henry Oliver Rinnan (1915–1947).
Arbeidet besto i å spionere på, kartlegge og angi nordmenn som jobbet i motstandsbevegelsen. Rinnan fikk etter hver også rett til å arrestere, forhøre og torturere de mistenkte.
I rettsoppgjøret etter krigen ble Rinnan dømt til døden og henrettet i 1947.
Forfatteren har en spesiell bakgrunn for sin interesse for Rinnan. Som liten gutt på 1970-tallet spilte kristiansunderen på Clausenengen. En gang opplevde han at den ivrige og dyktige treneren til motstanderlaget, Goma, ble kalt «Rinnan-jævel».
Senere forsto han at den elskelige treneren hadde vært en av Rinnans nære medarbeidere. Han ble dømt til 21 års straffarbeid i landssvikoppgjøret for medvirkning til tortur.
Da måtte Sivertsen bare spørre seg selv hvordan det var mulig. Dette ble starten på forfatterens sterke interesse for Rinnan og krigshistorie.
Ikke godkjent soldat
I 1938 blir Henry Rinnan innkalt til førstegangstjeneste i militæret. Han møter tjenestevillig opp, men blir avvist. Trolig fordi han har gebiss, noe forsvaret ikke godtok helt frem til 1960-tallet.
Ifølge kilder Sivertsen har snakket med, tar Rinnan denne avvisningen veldig tungt. Men den lille, standhaftige mannen lar seg ikke knuse.
Snart er han i full sving som sjåfør. En jobb som medfører høy status. Dessverre går firmaet konkurs.
I november 1939 angriper Sovjetunionen Finland, og mange nordmenn verver seg for å hjelpe dem. Også Henry stiller seg i køen for å bli frontsoldat. Det fører til nok et sviende avslag, heller ikke denne gangen blir han godtatt.
I Gestapos tjeneste
Henry har nå forsørgeransvar for kone og barn. Men familieøkonomien hangler. De to siste årene har nederlagene formelig stått i kø. Men Henry er likevel full av pågangsmot. Som alltid er han åpen for enhver anledning til å tjene noen ekstra kroner.
9. april 1940 kommer tyskerne til Norge og med dem nye jobbmuligheter. I Trondheim etablerer Gestapo seg med kontorer i det gamle Misjonshotellet. Sjefen heter Gerhard Flesch. Han har vært en svoren nazist og var Hitlers livvakt på 1920-tallet.
Nå er han utnevnt til sjef for sikkerhetspolitiet og sikkerhetstjenesten. Flesch sin oppgave i Trondheim er å kartlegge informasjon om alle forsøk på motstand mot okkupasjonsmakten.
Til det trenger han innfødte spioner og angivere, og han betaler godt. Henry Rinnan er på jobbjakt.
Dekknavn Lola
I løpet av sommeren 1940 blir Henry ansatt i tyskernes tjeneste. Det hører bolig med jobben, og hans kone, Klara, får tilgang til hushjelp.
Henrys første oppgave er å gi Flesch en oversikt over hvem som er kommunister i Trondheim, og hvem som har våpen. Henry skrider til oppgaven med stor iver og entusiasme. Nå kommer hans utadvendte sjarm til nytte.
Han utgir seg for å være snart den ene, snart den andre. Han infiltrerer deler av motstandsbevegelsen og kan servere Flesch etterretning om hvem som sitter på radiosendere, våpenlagre, og hvem som planlegger å flykte til London eller Sverige.
På sin tyske arbeidsgivers oppfordring går han såkalt «undercover» og melder seg inn i kommunistpartiet for å få førstehånds opplysninger. Deretter rapporterer han alt til Gestapo under kodenavnet «Lola».
Les også: Å havne i dette fotoalbumet var forbundet med stor skam
Opplært i tortur
Flesch skjønner snart at han i Henry har fått en førsteklasses etterretningsagent. Nå vil han utvide mannens arbeidsoppgaver.
Henry får opplæring i forhørsteknikk og tortur. Han er en pliktoppfyllende elev som raskt blir mester i faget, med dertil medfølgende lønnsøkning.
Takket være Henrys arbeid kan tyskerne arrestere flere kommunister. Lønna hans fordobles, og Klara slipper å stå i rasjoneringskø.
Nye oppgaver venter den ivrige agenten. Snart skjønner Henry at han ikke klarer alt alene. Han ber om lov til å
ansette flere agenter.
Gestapo gir ham grønt lys og frie hender. Nå kan vervingsarbeidet begynne, og Henry er særlig på jakt etter vakre kvinner.
Sex på rommet
Det lett å bli forført av vakre kvinner, og de færreste vil mistenke en kvinne for å være agent. Henry velger seg ut mulige kandidater. Han inviterer kvinnene på middag og deretter opp på hotellrommet.
Etter en lengre samtale vil han gjerne ha sex med kvinnene, noe de fleste går med på.
I det senere rettsoppgjøret beskriver de ham som en svært overtalende og tiltrekkende mann. I tillegg til kvinner verver Henry også en rekke ivrige menn som mer enn gjerne vil jobbe for okkupasjonsmakten.
Motstandsfolk
Med Gestapos velsignelse bygger Henry opp det som blir kalt Sonderabteilung Lola, og som siden bare går under navnet Rinnanbanden.
Med seg på laget får han også Ivar Grande. Ivar er, som Rinnan selv, en særdeles utadvendt og sjarmerende kar. Sammen klarer de mesterstykket å verve agenter som i god tro er overbevist om at de jobber for hjemmefronten.
De veksler mellom ulike dekknavn og gir seg ut for å være motstandsmenn.
I samarbeid med Gestapo ordner de med falske aksjoner mot nazister. Dette for at de nye agentene, som altså tror de jobber for motstandsbevegelsen, skal bli overbevist om at de virkelig er ekte og engasjerte motstandsfolk.
I god tro
Unge frøken Solveig Kleve er en av de som faller for Henry. Hun begynner å jobbe for ham i den tro at han er motstandsmann.
Hun er opp over ørene forelsket og går med på å utføre ulike oppdrag, som å reise nordover med hurtigruta med illegale aviser.
Hun kontakter folk i motstandsbevegelsen og får straks tillit når hun – som sant er – forteller at hun har to brødre som sitter i tyskernes fangeleir på Falstad i Trondheim.
Slik får hun innpass og får tak i viktige opplysninger som hun så reiser hjem til sin elskede Henry med.
Hun er såkalt negativ agent som ikke aner at hun egentlig jobber for tyskerne.
Bandeklosteret
Høsten 1943 flytter Henry Rinnan med hele sitt kontor til Jonsvannsveien 46 i Trondheim. Fra nå av blir dette hovedkvarteret til Sonderabteilung Lola.
Dit flytter også Solveig, fremdeles i den tro at hun jobber som sekretær for motstandsbevegelsen.
Men i underetasjen har Henry innredet et kombinert avhørs- og torturrom. Innenfor etablerer han flere små celler der torturofrene blir plassert etter avhøret.
Huset i Jonsvannsveien blir etter hvert gjerdet inn med piggtråd og får kontinuerlig vakthold. Solveig spør Henry hva det dreier seg om, men han vrir seg unna og sier at det er tyskerne som holder noen arresterte fanger der.
I rettsoppgjøret etter krigen forteller Solveig at hun først senere ble oppmerksom på hva Henry egentlig drev med, og at hun da gikk inn i en dyp depresjon. Hun følte seg fullstendig låst:
«For det første var jeg kommet i et vanskelig avhengighetsforhold til ham, og for det annet var jeg livende redd.»
Rinnan truer med å ta livet av henne og hele familien dersom hun slutter, noe Henry også innrømmer i rettsoppgjøret.
Grusomme Henry
I det beryktede bandeklosteret er det ofte Henry selv som står for tortur av fangene. Etter hvert blir han kjent for å være så brutal at tyskerne helst vi ha en av sine egne til stede.
Dette for at Rinnan ikke skal torturere fangene til døde hver eneste gang.
Han kan holde på i timevis. Han starter gjerne med å brennemerke fangen med glødende sigaretter, deretter trekke ut neglene én etter én. Deretter følger pisking, slag med køller og brennemerking med en glødende tang.
Når fangen har fått åpne sår, benytter han en malerkost som han dypper i saltlake før han stryker den langsomt over sårene.
Henrys ondskap kjenner ingen grenser. Mange fanger sprekker og kommer med opplysninger som fører til at tyskerne kan foreta massearrestasjoner. Dette gir Henry ytterligere anseelse hos tyskerne.
Rinnan er ekspert på verving av negative agenter og får innpass i mange motstandsmiljøer. Tyskerne tror at en britisk invasjon vil komme langs kysten av Trøndelag og satser derfor massivt på etterretning i dette området.
Her gjør Rinnan en glimrende jobb. Han har god oversikt og vet hvem i Milorg som utfører illegalt arbeid.
Les også: (+) Spådommen Sonja Haraldsen fikk som ung jente, skremmer henne den dag i dag
I seng med Pus
Mot slutten av krigen aner bandemedlemmene at et tysk nederlag kan være nært forestående. Da øker torturen og villskapen. De drikker, fester, torturerer og skyter nærmest over en lav sko. Henrys kone, Klara, ligger på sykehuset og føder parets tredje barn.
I desember 1944 blir Ivar Grande likvidert av Milorg. Henry drar til Ålesund for å spore opp hvem som står bak attentatet, uten å lykkes.
Tilbake i Trondheim fortsetter han sin ville ferd med hevnaktige arrestasjoner og tortur.
Lille julaften 1944 drar han på fest. Han tar med seg sin nyansatte sekretær, Gunlaug Dundas, som bare blir kalt Pus. De ender i sengen, og Rinnan lover at han vil skille seg fra Klara og gifte seg med henne.
Mot undergang
Utpå våren blir Henry beordret av Gestapo til å være med på ulike aksjoner mot motstandsfolk. Han foretar diverse arrestasjoner med påfølgende avhør og tortur.
Men nå begynner en del av bandemedlemmene å diskutere hva de skal gjøre hvis tyskerne kapitulerer. Rinnan, derimot, viser få tegn til bekymring.
Helt frem til slutten av april 1945 fortsetter han sine avskyelige avhør, utfører tortur og til slutt rene likvidasjoner.
Tre motstandsfolk blir skutt og hengt. Når likene ikke passer i kassene som er hentet for å få dem ut av huset, beordrer Rinnan at kroppene skal parteres. Deretter dumpes de i sjøen.
Game over
7. mai 1945 får Rinnan et flukttilbud av sin sjef i Gestapo. Et fly er stilt til disposisjon. Han kan ta med seg Pus og fly til Finland. Henry takker nei, han vil heller flykte sammen med sine kolleger til Sverige.
To dager senere setter han seg i en fluktbil sammen med Pus og flere andre kolleger.
Etter hvert deler de seg i tre mindre grupper. Det er snøstorm i luften og bitende kald.
Rinnan tar inn for natten på ei hytte halvannen mil fra svenskegrensen. På sin egen 30-årsdag, 14. mai, blir hytta omringet. Bandemedlemmene blir overmannet.
Rinnan bringes tilbake til Trondheim og settes i arrest i kjelleren på Misjonshotellet der alt begynte fem år tidligere. Etter et mislykket rømningsforsøk er det bare straffen tilbake.
Rettsoppgjøret
17. august 1946 faller dommen. Henry Rinnan dømmes til døden.
Klokka 05.10 om morgen 1. februar 1947 står ti mann klare på Kristiansten festning med hvert sitt gevær. Ti meter foran dem står Henry Oliver Rinnan. På venstre side av brystet hans er det festet en
papirlapp som de ti mennene skal sikte mot. Skuddene faller.
45 personer blir dømt til døden i Norge etter andre verdenskrig. 37 av dem blir henrettet, 10 av dem tilhører Rinnanbanden.
Kilde: Aage G. Sivertsen: Rinnanbanden, infiltrasjonen, torturen og oppgjøret.
