Sovjetunionen ble lurt trill rundt
USA stjal sovjetisk ubåt i en superhemmelig operasjon. Utfallet ble så pinlig at stormaktene ble enige om å aldri snakke om det igjen
Katastrofen ga USA en sjelden mulighet til å slå kloa i russernes hemmeligheter. Men først måtte de finne vraket på 5000 meters dyp i Stillehavet – og stjele vraket uten at Sovjet merket det.
De sovjetiske farkostene var plagsomt nærgående. Midt ute i Stillehavet dukket de opp som fra intet. Russerne sendte helikoptre i luften. Bilder ble tatt. Forklaringer ble utbedt.
Det var som om russerne ante at de var i ferd med å gå på en spektakulær smell i julidagene 1974.
Om bord på det splitter nye amerikanske spesialskipet med den hemmelige kjempeluken under, gjaldt det å holde masken.
− Vi? Vi leter etter mineraler, vi. På havbunnen, lød forklaringen fra amerikanerne.
I virkeligheten var det noe helt annet amerikanerne var ute etter:
På 5000 meters dyp lå et 100 meter langt vrak av en sovjetisk ubåt, proppet med det siste av sovjetisk teknologi, hemmeligheter og atomvåpen − og 98 sovjetiske lik.
Ubåt forsvunnet
Opptakten til den superhemmelige operasjonen fant sted seks år tidligere.
I midten av mars i 1968 oppdaget USAs etterretning at noe helt spesielt var på ferde i det nordlige Stillehavet. En armada av sovjetiske overflatefartøyer og ubåter begynte å krysse frem og tilbake. Aktiviteten på radiosambandet tydet på at noen ble forsøkt kalt opp, men uten å svare.
Snart innså amerikanerne at Sovjetunionen hadde mistet en ubåt.
Ubåten måtte være K-129, en dieselelektrisk ubåt i Golf II-klassen. Om bord hadde ubåten flere ett megatonn atomstridshoder, R-21 missiler og to torpedoer med atomstridshoder. Ikke bare hadde Sovjet mistet en viktig del av sin stillehavsflåte. De hadde også mistet et viktig middel til avskrekking.
K-129 i riktig posisjon var en formidabel trussel mot USA. På bunnen av Stillehavet var K-129 en katastrofe for Sovjetunionen.
Lyttet seg frem
I mai 1968 innstilte Sovjetunionen søket. Sovjekt innså at K-129 var tapt. Dermed fikk USA en unik mulighet til å kikke russerne i kortene.
Amerikanerne hadde et nettverk av hydrofoner og akustiske sensorer på havbunnen. Disse fanget opp og lagret lydsignaler fra sovjetiske ubåter. Etter at Sovjetunionen hadde innstilt letingen etter K-129, gikk amerikanerne gjennom alle opptak fra søkeområdet fra før K-129 forsvant. De fant flere akustiske signaler som var forenlige med en synkende ubåt. Ved å sammenholde opptak fra flere hydrofoner, kunne amerikanerne krysspeile og lokalisere vraket til et område på bare seks kilometer i diameter. Det var ikke større enn at US Navy klarte å finne K-129 2400 kilometer nordvest for Hawaii.
På 4950 meters dyp lå vraket som tilbød et enestående innblikk i hvor langt russerne hadde kommet i sin atomvåpenteknologi. Men først måtte K-129 heves. Og det måtte skje uten at Sovjetunionen fikk det med seg.
For vraket og alt om bord tilhørte offisielt fortsatt Sovjetunionen.
Etterretningskupp
USAs etterretning lot seg ikke begrense av moralske anfektelser. Klarte de å stjele vraket, ville de kunne få tilgang til Sovjetunionens atomstridshoder, missiler, kommunikasjons- og operasjonsmanualer. De kunne finne ut hvordan de sovjetiske systemene fungerte, og hvor avansert teknologien deres var.
Gjennom kodebøker og krypteringsnøkler ville de kunne følge med på sovjetisk kommunikasjon. Men etterretningskuppet forutsatte at det ble forble hemmelig. Sovjet måtte aldri fikk vite at ubåten hadde havnet på amerikanske hender.
President Nixon godkjente ordren: Kjør «Prosjekt Azorian»!
K-129 skulle heves av CIA.
Fordi prosjektet var ulovlig, måtte CIA opprette et «black program»: Dekkhistorien måtte inneholde en legitim grunn for søkeaktiviteten, CIAs rolle måtte forbli skjult blant aktører som ikke vekket sovjetisk mistanke.
Spesialskip
Valget falt på Hughes Tool Company, eid av den eksentriske milliardæren Howard Hughes. Hughes var verdenskjent som en suksessrik og risikovillig forretningsmann, og hans Hughes Tool Company leverte allerede utstyr til offshore oljeindustri.
Hughes og selskapet hans skulle offisielt lete etter verdifulle mineraler på havbunnen − potetstore klumper kalt «noduler» som inneholdt verdifulle metaller som mangan, nikkel, kobolt og kobber.
Hughes Tool Company bestilte et spesialskip med en enorm dokk midtskips med skyveporter i bunnen, kalt «the Moonpool». Skipet ble døpt «Hughes Glomar Explorer».
Planen var at K-129 skulle heises om bord i «Hughes Glomar Explorer» gjennom portene i bunnen − uten at noe skulle være synlig over sjøoverflaten. En spesialkonstruert gripeklo skulle løfte K-129 opp fra bunnen og holde ubåten fast til den var heist inn i buken på skipet. Gripekloa ville bli operert fra enden av et fem kilometer langt rør laget av stål beregnet for kanonløp.
Snitt-seiling
20. juni 1974 stevnet Hughes Glomar Explorer ut fra Long Beach i California. 3. juli var hun fremme ved K-129s posisjon. Omfattende testing av utstyret måtte gjennomføres, fortrinnsvis uten at utenforstående merket noe.
En tåkefull torsdag 18. juli oppdaget mannskapet et uidentifisert skip på radaren. Da det lvar kommet ca. tre kilometer unna «Hughes Glomar Explorer», begynte skipet å sirkle rundt dem. Senere daa tåken lettet, så amerikanerne et hvitt skip som ble identifisert som det russiske fartøyet «Chazhma». Chazhma sendte opp et helikopter. Fra helikopteret ble amerikanerne grundig fotografert. Så ble de kalt opp av russerne over radio. Amerikanerne serverte dekkhistorien om mineraljakten, russerne ønsket dem lykke til, og dro.
Søndag 21. juli kunne selve operasjonen starte. «Moonpool»-dørene ble åpnet, og gripekloa ble senket i havet. Men allerede samme dag dukket et nytt, sovjetisk fartøy opp; et redningsfartøy jevnlig brukt av russerne som etterretningsfartøy.
Amerikanerne døpte det «Rushin› russians», siden det stadig provoserte ved å kjøre tett opptil Hughes Glomar Explorer i høy hastighet, samtidig som «Hughes Glomar Explorer» måtte ligge helt stille på grunn av alt utstyret som hang under skipet.
Mandag 29. juli fikk gripekloa sonarkontakt med bunnen. Sent samme ettermiddag lå den bare 60 meter over K-129. Kameraer på gripekloa kunne formidle de første bildene fra K-129 til kontrollrommet på Hughes Glomar Explorer.
Onsdag 31. juli ble gripekloa senket helt ned og la seg over K-129. Bunnen under vraket var hardere enn amerikanerne hadde regnet med. Ved å omfordele kraft og presse systemet til det ytterste, tvang de likevel tennene på kloa gjennom bunnmassene. K-129 satt i saksa. Så begynte det lange, nervepirrende løftet.
Fadesen
Lørdag 3. august merket mannskapet en forsiktig rystelse i «Hughes Glomar Explorer». TV-kameraene på gripekloa avslørte katastrofen:
Store deler av K-129 var borte. Bare baugen lå tilbake i de tre forreste tennene til gripekloa. Resten av ubåten − med missiler og atomstridshoder − var på vei tilbake til havets bunn. Feilen lå i gripekloa. Flere av tennene hadde ikke tålt påkjenningen i møte med havbunnen, og hadde brukket.
Etter tre tunge dager kunne mannskapet på «Hughes Glomar Explorer» åpne «the Moonpool», og sluse restene av K-129 om bord.
En gedigen nedtur ventet: David Sharp, en av besetningsmedlemmene som senere skrev en bok om prosjektet, beskrev førsteinntrykket av K-129 som «en grå masse av metall».
I den varme, oksygenrike lufta begynte ubåtresten raskt å ruste. Samtidig spredde det seg en umiskjennelig lukt av råtnende kropper. I alt seks russiske soldater ble funnet i restene av K-129. De ble senere gitt en begravelse til sjøs med russiske og amerikanske flagg og nasjonalsanger.
Les også (+): Hitler bygget sin fremste ubåtbase i Norge. Det er fremdeles et mysterium hvorfor den ligger akkurat her
Avslørt
Hevingen av K-129s baug hadde kostet amerikanske skattebetalere en halv milliard dollar uten at hverken atomvåpen, kodenøkler eller annet av større etterretningsverdi var sikret. Men ledelsen i «Prosjekt Azorian» ville ikke forsone seg med noe nederlag.
I løpet av kort tid ble det besluttet å gjøre et nytt forsøk. CIA ville heve midtseksjonen. Prosjekt Matador ble født. Gripekloen ble forsterket og forbedret.
Men Fredag 7. februar 1975 ble prosjekt Matador selv senket: På førstesiden av Los Angeles Times ble historien om K-129 slått stort opp.
Sovjetunionens ledere forholdt seg først tause. I USA antok man at kommunistpampene syntes historien var så pinlig at de ikke ville la det bli kjent at amerikansk etterretning hadde hentet K-129 rett under nesen på dem.
Men noen uker senere kom en henvendelse fra den sovjetiske ambassadøren til USA. USA måtte erkjenne at de hadde hevet K-129. Samtidig unnlot amerikanske myndigheter å nevne at bare deler av den var berget. På den måten kunne ikke Sovjet vite hva amerikanerne hadde funnet av hemmeligheter om bord.
En avtale ble inngått mellom de to landene: Sovjet skulle ikke protestere mot hevingen. Til gjengjeld skulle USA aldri fortelle historien offentlig. Avtalen sparte begge landene for offentlig ydmykelse. Kilden til avislekkasjen ble aldri avdekket.
Først i 1992 ble punktum satt for kald-krig-duellen i Stillehavet. Da ble en video spilt inn av begravelsen for de seks døde som var blitt med baugen til K-129, forært Russlands president Boris Jeltsin.
Les også (+): Forfyllet ubåtkaptein ble en av krigens dødeligste
Teknologisk bragd
Å hente opp noe så tungt som K-129 fra 5000 meters dyp, ble regnet som teknisk tilnærmet umulig.
Kjempekloa som grep og holdt K-129, ble firet og hevet ved å skjøte rørlengder, på samme måte som man skjøter rør når man borer etter olje i dag. Utfordringen var at det skulle skje fra et skip, på åpent hav.
Dersom skipet beveget seg mer enn tre meter i noen retning, risikerte man at rørene brakk. For å holde skipet rolig, senket man sendere ned på bunnen av havet. Senderne ga signaler til mottagere på skipet, som igjen ga signaler til propellsystemet. Propellene manøvrerte etter signalene fra bunnen, så skipet aldri skulle drive vekk fra målet.
Det massive løftetårnet midtskips opererte uavhengig av båten ved hjelp av gigantiske kulelagre. Kom en stor bølge, krenget båten, men ikke løftetårnet.
