De hadde 574 980 kvadratkilometer å gå på
Dobbelt u-flaks da britisk og tysk ubåt greide det umulige
Av alle uforutsette hendelser er kanskje dette den mest usannsynlige: To ubåter, uvitende om hverandre, neddykket ute på store, dype hav som kolliderer. Men under første verdenskrig greide en tysk og en britisk ubåt kunststykket.
Nordsjøen dekker et areal på 574 980 kvadratkilometer, mengdene med vann mellom overflaten og bunnen er ubegripelig store. Og i dette svære havområdet krasjet altså to ubåter under vann en grå morgen den 19. mars 1917. Den egentlig utenkelige hendelsen ble den eneste i sitt slag under 1. verdenskrig og den neste.
Siste vennlige ansikter
Den eneste som kunne gjenfortelle historien var den australske navigasjonsoffiseren Robert Adam. Han ble overført til en annen ubåt etter sammenstøtet, og det reddet livet hans. Adam husket marsmorgenen da E50 diskret forlot den gamle sjømilitære havnen i Harwich.
– Ute i åpen sjø fulgte vi etter et par minesveipere i tilfelle tyskerne hadde lagt ut miner den foregående natten. Så tok vi farvel med dem, de siste vennlige ansiktene vi ville se de nærmeste ti dagene, fortalte Adam til Canberra Times mange år senere, i 1936.
E50 var på vei til en patruljeposisjon et eller annet sted i Nordsjøen i en marsjfart på 12 knop.
Rystende støt
Etter en times overflateseiling dykket E50 til 23 fots dybde med kurs i retning øst. Britene var ute i fiendens jaktmarker, og hevet periskopet hvert femte minutt for å kontrollere forholdene. Ettermiddagstid, klokken 17.15, gikk ubåten fortsatt neddykket. Farten var 2,5 knop, og kaptein Ralph Edgar Snook hadde periskopvakt.
Les også: (+) Gigantskipene som forsvant
– Selv helte jeg kokende vann i en tekanne og ante fred og ingen fare, da et enormt støt rystet skroget. Alle mann ilte til sine poster. Det var ikke nødvendig med kommandoer.
Først trodde Robert Adam de ble angrepet av en zeppeliner med bomber. Men etter smellet fulgte illevarslende, skjærende lyder langs skroget. Dette måtte være noe annet! Men hva?
Ubåten krenget og steg til 13 fot. Så fulgte et siste og øredøvende brak.
Mot bunnen
Kaptein Snook kunne ikke tro sine egne øyne da han sjekket i periskopet. Der, bare noen meter unna, lå en tysk ubåt! Og nå bakket den febrilsk.
– Vi hadde utrolig nok kollidert med fienden, som måtte ha dykket under oss på 30 fot. Vi så på hverandre i vantro.
Prøvelsene var imidlertid ikke over for folkene på E50. Et av dybderorene var skadet. Ubåten var på full fart mot havets bunn, 150 fot under dem, og der ventet en våt grav.
– Vi kan takke vår kaptein, som reddet situasjonen med besluttsom håndtering av et dybderor som ennå fungerte. Han viste en nesten nifs dyktighet innen katastrofedykking. Det var vi alle enige om, erindret Robert Adam.
Revet tvers av
Selv med defekt dybderor holdt E50 seg neddykket i tre timer etter opplevelsen. Tilbake i Harwich viste det seg at et av dybderorene var blitt revet tvers av. Babord side og kommandotårnet hadde også fått gjennomgå. Men ubåten hadde holdt og var klar for innsats igjen etter kort tid.
– Senere hørte vi at tyskerne hadde meldt en ubåt savnet i det aktuelle farvannet. Men det hele var litt uklart. Vi fikk også melding om at den med nød og neppe hadde kommet seg til havn i Holland, fortalte Adam senere.
Noen måneder etter det utenkelige sammenstøtet i Nordsjøen, mønstret kaptein Snook, en løytnant og Robert Adam av E50. En ukes tid senere dro ubåten ut på nytt tokt – denne gangen uten å returnere.
Les også: (+) Dødsveien i Troms: Fangene måtte spise sine døde kamerater
Senket to norske
Tyske UC-62 var satt inn i tjeneste i begynnelsen av januar 1917, bare litt over to måneder før det ublide møtet med E50. Ubåten kom greit unna kollisjonen, og fortsatte sine tokt kort tid etter.
Etter kollisjonen skulle UC-62 bli fryktet blant norske skipsmannskap. Blant 12 senkninger på ni patruljer var norske lastefartøyer.
Barken Vaarbud møtte på UC-62 utenfor Bretagne den 25. Juli. Klokken 08.20 fikk kaptein Hans A. Andreassen øye på den tyske ubåten. Selv om Norge var nøytrale i 1. verdenskrig, ante den norske kapteinen at Vaarbud neppe ville være flytende særlig mye lengre. Mannskapet ble umiddelbart beordret til å sette babord livbåt på vannet. De hoppet opp i og støtte fra skutesiden mens tyskerne skjøt. Så kom UC-62 nærmere, og ga signal til at livbåten skulle komme opp langs siden på ubåten. Alle ble beordret om bord i ubåten, og deretter overtok fire av ubåtmannskapene livbåten og brakte sprengstoff bort til Vaarbud.
Les også: (+) Norskfødte Ole var mannen bak Evinrude. Nå er eventyret over
Da sprengstoffet var plassert om bord på Vaarbud, fikk nordmennene tilbake sin livbåt. Derfra måtte de pent se på at skipet deres ble sprengt i filler, mens UC-62 forsvant i dypet. Ved åttetiden neste morgen ble nordmennene plukket opp av en fransk torpedobåt, og brakt til Brest i Frankrike.
Et lignende scenario utspilte seg måneden etter da UC-62 støtte på den norske jernbarken Chamca på vei mellom Jamaica og Le Havre i Frankrike med fargetre. UC-62s kommanderende, Max Schmitz, lot det norske mannskapet gå i livbåtene før Chamca ble sprengt.
Vi kjenner ikke årsaken til at Vaarbud og Chacma unnslapp torpedering, antagelig med stort tap av menn. Det var for lengst erklært uinnskrenket ubåtkrig fra tysk side. Men kanskje var kaptein Schmitz en barmhjertig sjel, og uenig i hjemlandets marine krigføring.
Den 14. oktober samme år var det slutt på UC-62s operasjoner. Da gikk ubåten på en mine og gikk til bunns med mann og mus utenfor Zeebrugge.
Samme skjebne innhentet den engelske ubåten E50 på Doggerbank, ikke langt ut fra jyllandskysten, noen måneder etter den historiske kollisjonen med UC-62 i Nordsjøen. Ingen av de 31 om bord overlevde.
Undersøkelser foretatt av ved Sea War Museum Jutland i Danmark har senere vist at britene hadde minelagt farvannet der E50 ble borte, dagen før. Med andre ord ble ubåten etter all sannsynlighet offer for «friendly fire» den skjebnesvangre dagen 1. februar 1918.
Fordi Robert Adam mønstret av E50 før den engelske ubåten ble minesprengt, kunne han som eneste fortelle om kollisjonen i ettertid.
Les også: (+) Gjemte seg for tyskerne i skogen i tre år – her får han sjokkbeskjeden
Hentet opp
Man kan saktens spørre seg hvordan en kollisjon mellom to ubåter kunne finne sted. Mye av svaret er vanvittig uflaks. Det bidro heller ikke positivt at datidens ubåter var både blinde og døve når de seilte neddykket uten periskop.
E50 ble funnet 93 år etter kollisjonen. Den vellykkede leteaksjonen i 2011 ble ledet av Gert Normann, og viste helt tydelig at E50 var blitt minesprengt. Restene av ubåten kan sees på Sea War Museum Jutland i Thyborøn, omtrent midt på jyllandskysten ved Limfjordens utløp.
Uinnskrenket sjøterror
I løpet av 1916 oppga den tyske marinen ethvert håp om å vinne sjøkrigen med overflatefartøy.
Det var et tydelig tegn på desperasjon da tyskerne den 1. februar 1917 erklærte "uinnskrenket ubåtkrig". Alle skip, uansett nasjonalitet, var å anse som lovlige mål.
Også handelsfartøy fra nøytrale land ville bli senket uten forvarsel, ble det advart. Det var slutt på sjøkrigens gentlemanship – som at mannskapene fikk gå i redningsbåtene før torpedering. Britenes økonomi måtte hensynsløst og bokstavelig talt ekspederes til havets bunn, dersom Tyskland skulle ha en sjanse.
Men selv internt i Tyskland var det uenighet om dette. Mange fryktet at ubåtkrigen ville lede USA aktivt inn i krigen på de alliertes side, hvilket også skjedde i april 1917.
Gjennom krigen, og særlig vinteren/våren 1917, led den norske handelsflåten fryktelige tap. Halvparten av den ble senket og over 2000 mann mistet livet. Det er det største prosentvise tapet av en handelsflåte under hele første verdenskrig.
Den uinnskrenkede ubåtkrigen ga ikke ønsket resultat for tyskerne, selv om de allierte og nøytrale landenes skipstap steg dramatisk.
Denne saken ble første gang publisert 30/11 2019, og sist oppdatert 29/10 2020.
