Krigen var i realiteten tapt. Likevel sto norske ungdommer i kø for å la seg verve av SS. Hvorfor?

Nazisten bak kontor­pulten var ikke til å misforstå:

− Ikke gjør det. Reis hjem. Krigen er nok tapt.

Men 17 år gamle Jostein B. fra Stange var ikke til å rikke, der han sto inne på vervekontoret på Hamar, sommeren 1944. Han insisterte på å gå i tjeneste for okkupasjonsmakten i SS-uniform. Faren var nazist. Venneflokken hadde skrumpet inn til ingen ting etter at Jostein hadde vært på besøk i Tyskland. Jostein B. orket ikke lenger å være frosset ut.

Ti måneder senere lå han og skjøt mot andre nordmenn med et tysk maskingevær under Haglebuslaget i Buskerud.

Landssvikere

Hundrevis av unge nordmenn oppsøkte frontkjemperkontoret i Stortingsgata 12 i Oslo vinteren 1945. På østfronten ble likesinnede slaktet i fleng. En del av guttene kom ikke til østfronten, men ble satt rett inn i en borgerkrigslignende situasjon her hjemme. Iført tysk uniform skulle de jakte på godt bevæpnede medlemmer av motstandsbevegelsen.

Halvor A. Hartz er en dreven etterforsker. Den pensjonerte lensmannen fra Modum har analysert mange avhør og dommer mot landssvikere for å se hva som drev unge nordmenn, ofte ikke mer enn 17 og 18 år, til å melde seg til SS-tjeneste.

Hadde ikke noe å tape

– Guttene forklarte at de ikke hadde noe å tape. De kom fra hjem hvor én eller begge foreldrene var medlem av Nasjonal Samling. Utenfor hjemmet ville de færreste ha noe med NS-miljøet å gjøre. Også barn av folk som sto i partiet ble isolert. De ble frosset ut og marginalisert. Ingen ville vite av dem, bortsett fra den harde kjernen i NS. Derfor søkte de sammen og ble en egen sekt, forklarer Halvor A. Hartz.

Han påpeker at dagens terrorforskere ser det samme blant unge over hele skalaen av ekstremistgrupper fra islamister til nynazister.

– Fordi de ble frosset ut og marginalisert, var det var «dem mot oss». Alle trenger tilhørighet. Det gjelder særlig de unge. Derfor kunne ungnazistene gjøre grusomme ting, forklarer politipensjonisten med bred internasjonal tjeneste bak seg i Afghanistan, Afrika og på Balkan.

Når Halvor A. Hartz har lest gjennom og analysert politirapportene om frontkjemperne, finner han mange detaljer som han mener historikere har oversett. Ett eksempel er den «store planen» til Wilhelm Rediess, øverste leder for SS og politiet i Norge under den tyske okkupasjonen.

Nordmenn mot nordmenn

Planen ble satt ut i livet, og gikk ut på å samle tyskere og nordmenn i de samme SS-avdelingene under tysk kommando. Rediess brukte nordmennene til det de var gode på, og som tyskerne ikke likte: Å saumfare marka på leting etter det nazistene kalte «banditter» og «partisaner».

– Tyskere og nordmenn opererte side ved side i samme SS-uniform. Norge var den eneste nasjonen der tyskerne brukte lokale folk på denne måten, altså i åpen kamp mot landsmenn. Og ung-nazistene hadde ingenting imot det. Tvert imot.

Hartz forteller at Rediess så at de tyske SS-soldatene lengtet hjem. De lurte fælt på hvordan det gikk med familien i det sønder­bombede Tyskland. Selv hadde han kone og fem små barn.

Ung-nazier uten fremtid

– Rediess innså samtidig at de norske ung-nazistene ikke hadde noen fremtid. De var derfor farligere for nordmenn enn det tyskerne var, noe som kunne inspirere de mest fanatiske tyskerne de siste månedene og ukene av krigen.

Haglebuslaget 26. april 1945 er det mest ekstreme eksemplet på slag med nordmenn på begge sider. I Eggedalsfjellene foregikk en tilnærmet borgerkrig da SS- und Polizei-Skijägerbataillon 506 kjempet mot styrker fra Milorg-­basen Elg. Halvparten av SS-enheten besto av nordmenn. På Hagle­bu falt 16 mann etter fem timers kamp. Syv av dem var i Milorg. Kun 11 dager gjensto av krigen. (Se Vi Menn nr. 51/52 2020).

Ble uglesett

Historieprofessor Hans Fredrik Dahl sier til Vi Menn at mange av de unge mennene som meldte seg til fronttjeneste slet på sine hjemsteder fordi de tilhørte NS-familier.

– Vi kan jo med et nytt ord kalle det «uglifisering». De ble frosset ut og marginalisert.

– Hvordan kunne så mange nordmenn være villig til å trekke i SS-uniform helt på slutten av krigen når krigen syntes tapt?

– Det høres kanskje rart ut for oss i dag. Men ikke alle mente at det var sikkert at Tyskland ville tape krigen, selv ikke så sent som i 1945. Derfor meldte mange seg til fronttjeneste, også den siste krigsvinteren. Dette var folk som var enig i ideologien til Nasjonal Samling. De ville ta del i oppgjøret mot den såkalte «røde fare».

Sovjet inn i Norge

Hans Fredrik Dahl minner om at Sovjet gikk inn i Nord-Norge i oktober 1944.

– Skrekken for bolsjevikene var sterk i Norge. Dette var en frykt som strakte seg utover NS-miljøet. Frykten for en russisk offensiv på norsk jord var sterkere enn vi tror i dag. Frontkjemperne påberopte seg jo i rettssakene etter krigen at de slåss mot Stalin.

Et annet moment som bidro til at unge gutter meldte seg til å slåss for Adolf Hitler og Vidkun Quisling, var «soldatæren», ifølge Dahl.

– Vi kan tenke oss tilbake i livet, og late som om vi var 17–18 år den gangen på tampen av krigen. Soldatlivet var en egentlige dådsgjerningen, slik mange så det den gangen – enten man befant seg i tysk eller alliert uniform. Krigen var ikke bare avskrekkende, så hvorfor ikke delta?

– Forlokkende

– Krigen var på sitt vis forlokkende, og kalte på mannsmot. Vi skal ikke se bort fra denne psykologiske virkningen når vi leter etter årsaker til at folk meldte seg til tysk tjeneste helt til siste slutt, mener Dahl.

Det var ikke bare til fronten at folk meldte seg til langt ut i den siste krigsvinteren.

– Det skjedde også i Nasjonal Samling. Så sent som i 1944 og 1945 rekrutterte partiet nye medlemmer. Noen meldte seg til og med inn i de aller siste ukene av krigen, sier historieprofessoren.

NS som ble stiftet i 1933, hadde på sitt høyeste 55 000 medlemmer.

Utenforskap hovedårsak

Terrorforsker Tore Bjørgo påpeker at utenforskap ofte blir trukket frem som hovedårsak til at unge mennesker søker inn i ekstreme miljøer.

Han er leder av Senter for ekstremismeforskning ved Universitetet i Oslo, og er også professor ved Politihøgskolen.

– Det stemmer i mange tilfeller hvor unge opplever ensomhet, mobbing – eller at de mislykkes på skolen eller arbeidsliv. De søker inn i ekstreme miljøer som fyller noen av deres grunnleggende sosiale behov for vennskap, beskyttelse og identitet.

En del ekstremistiske miljøer satser også aktivt på å rekruttere marginaliserte ungdommer ved å tilby dem noe av det de savner.

– Gruppen Vigrid drev for eksempel målrettet rekruttering av ungdommer på enkelte barnevernsinstitusjoner, fordi de visste at disse ungdommene kunne være lette å få tak i. I slike tilfeller er utenforskap en viktig årsak til at unge mennesker blir rekruttert til ekstremistiske grupper, sier Tore Bjørgo.

Selvvalgt utenforskap

– Men denne sammenhengen kan også gå i motsatt retning, sier Bjørgo.

Utenforskap og sosial marginalisering kan også bli en konsekvens av deltagelse i slike miljøer.

– Dette utenforskapet kan være selvvalgt eller ufrivillig. Hverken Anders Behring Breivik eller Phillip Manshaus var i utgangspunktet sosialt marginaliserte. De var ganske ressurssterke, og hadde venner og gode muligheter til å skaffe seg jobb og en grei fremtid. Men de brøt med det vanlige samfunnet og valgte utenforskapet for å fremme et politisk prosjekt, påpeker terrorforskeren.

– Mer vanlig er det at personer som deltar i ekstremistiske grupper og -aktiviteter blir sosialt stigmatisert og utstøtt, og mister sosiale nettverk og jobbmuligheter. Da blir utenforskapet og arbeidsledighet en ufrivillig konsekvens av deltagelsen i ekstremisme, og ikke en årsak til at de gikk inn.

En velintegrert ungdom

Terrorisme-ekspert Bjørgo ut­­dyper:

– Manshaus var jo en velintegrert ungdom som hadde vært speiderleder og var populær blant jentene. Han hadde lett for å få seg venner i ulike miljøer. Breivik hadde kanskje ikke like sterke sosiale ferdigheter, og hadde fått noen personlighetsforstyrrelser fra sin oppvekst. Men han var langt fra å være sosialt marginalisert, selv om han ikke lyktes å leve opp til sitt eget selvbilde, sier Tore Bjørgo.

Han skiller mellom fem typer deltagere som slutter seg til ekstremistiske grupper: Ideologer, følgere, eventyrere, sinte og frustrerte og tradisjonalister.

– «Ideologene» er misfornøyde med den politiske situasjonen, og føler en trang til å gjøre noe med en oppfattet trussel – som at muslimer overtar Europa eller at vesten har gått til krig mot Islam. De er først og fremst drevet av politisk engasjement og idealisme, og omfavner en militant ideologi og bevegelse som gir en mulighet til å handle. Ofte er de sosialt ressurssterke og utdannede individer, og blir ofte ledere i gruppen.

– «Tilhengere» er først og fremst drevet av sosiale behov. Noen er ofre for mobbing, vold eller diskriminering eller føler seg ensomme og sårbare. De søker vennskap, beskyttelse eller tilhørighet til en gruppe. Andre blir involvert fordi de allerede tilhører en gruppe venner som blir med ut på ekstremistscenen sammen, eller har familiemedlemmer som har sluttet seg til.

Spenningssøkere

– «Eventyrere» er spennings­søkere, og er tiltrukket av de militante aspektene som våpen, uniformer og adrenalinrushet av kamper. Det kontroversielle omdømmet til for eksempel militser og skinhead-gjenger, trekker også. For de fleste er ideologi ikke en driver, men snarere en begrunnelse for vold og militant oppførsel.

– «De sinte og frustrerte» kommer vanligvis fra en urolig familiebakgrunn preget av foreldreforsømmelse, misbruk eller andre traumatiske opplevelser. De har en tendens til å ha lang erfaring med kriminalitet og vold. Ekstremistgruppen kan tilby dem en form for forløsning og formål. Der blir de verdsatt for sine kriminelle og voldelige ferdigheter, og de står ofte for den groveste volden.

Født blant ekstremister

Det Bjørgo kaller «tradisjonalister», er de som har vokst opp i ekstremistiske familier, enten som barn født inn i ekstremist-miljøer eller i familier hvor foreldrene er aktive ekstremister.

– Da er et ekstremistisk verdensbilde den eneste virkelighet de kjenner, i hvert fall til de får andre impulser.

Men veien ut kan medføre at de også må bryte med familie og alt de kjenner, sier Tore Bjørgo.

I vår tid har myndighetene satset på å løse opp ekstremist-­miljøer ved å gi medlemmene alternativ tilhørighet. Men ett sted går grensen også i dag.

For norske ungdommer som reiste til Syria for å slutte seg til IS venter fortsatt utsikter til straff. Akkurat som for Josten B, hedmarkingen som ønsket å høre til et sted, og endte med å skyte på egne landsmenn på norsk jord etter at krigen i realiteten var tapt og bare få dager gjensto til freden kom.

Sterkt påvirket av propaganda

– Å slåss mot kommunismen var den aller største drivkraften for å verve seg til tysk tjeneste, sier Bjørn Westlie.

72-åringen er journalist og historiker og selv sønn av en frontkjemper. Han minner om tidsbildet under krigen og den massive påvirkning fra nazikontrollerte aviser og radio. Han har skrevet flere bøker om frontkjempere og forholdet mellom nordmenn og tyske nazister.

– Propagandaen utnyttet voldsomt at den Røde Armé rykket inn i Finnmark i oktober 1944. Overskrifter som «Nå kommer de røde horder» ble brukt enormt mye, med svære typer og utmaling om barbari, voldtekt og gudløshet, sier Westlie.

– Så det er ikke så merkelig at de som på det tidspunktet fortsatt støttet nazistene, gikk og meldte seg til fronttjeneste. Slik propagandaen ble brukt gikk budskapet ut på at bolsjevikene ville ta over makten i Norge.

Det faktum at det fortsatt sto 300 000 tyske soldater i Norge, ble underslått, påpeker Bjørn Westlie. Det var ikke grunn til å tro at russerne ville pøse på med så mange soldater for å ta opp kampen mot de store tyske styrkene. Men det brød ikke propagandistene i NS-maskineriet seg om.

Etter nederlaget i slaget om Stalingrad i 1943 og nederlaget i den store panserslaget ved Kursk samme år, var det mange tyskere som skjønte at det gikk ad undas med «Det tredje rike». Men på tvers av denne erkjennelsen hos dem som drev krigen, fortsatte unge nordmenn å melde seg som soldater hos dem som styrte mot nederlaget.

– Barn av NS-foreldre var indoktrinert. Derfor gikk de så på tvers, sier Bjørn Westlie.

Men denne historien er slett ikke entydig. Hans far, Petter, ble frontkjemper, selv om han kom fra et arbeiderklassefamilie på Raufoss uten NS-innslag.

– Far ble begeistret for Hitler i forbindelse med vinter- og sommer-OL i 1936. Far irriterte seg over at arbeideridretten boikottet OL. Han var aldri antisemitt, men meldte seg inn i NS høsten 1940. I januar 1941 hørte han Quislings tale i radio, med oppfordring til å melde seg i Regiment Nordland. Som 21-åring fikk han opplæring i Graz før det bar til fronten i Ukraina, forteller Bjørn Westlie.

Bestefaren Lauritz var Norges mest torturerte mann. Til tross for alt han gikk gjennom, sprakk han aldri

Navnet til Ninas farmor dukket opp i arkiver man helst ikke vil ha sin families navn i

Han sto bak blodbadet på Nesodden