Brødrenes utrolige historie:
Tvillingene Erling og John slåss hver sin kamp under krigen. Etter fem år fra hverandre, skjer det utrolige
Tvillingbrødrene fra Nordmøre kjempet begge mot Adolf Hitler på helt ulike steder på kloden.
Tvillingbrødrene kom til verden på et småbruk ved kysten, og tidene var mer enn harde under oppveksten i mellomkrigstiden. Slik som de økonomiske tidene var, så vel verken John eller Erling andre utveier enn å mønstre på skuter i utenriksfart.
Men selv om brødrene var prikk like av utseende, minnet de ellers lite om hverandre. Så da tiden var moden for å komme seg ut av hjembygda, reiste de ikke sammen.
De menneskelige dramaene og de rørende detaljene rundt tvillingbrødrene er nå møysommelig plukket frem, og bitene blitt satt sammen av tvillingenes egen nevø. Bjørn K. Sagdahl visste at hvis ikke han selv fikk ned dramaet på papir, ville de gå tapt for all evighet.
Sendt til Le Havre
Da krigen kom til Norge 9. april 1940, befant John Bakkmyr seg som båtsmann på motortankeren Alcides, som akkurat da gikk mot Melbourne i Australia. Broren Erling Bakkmyr kunne om morgenen denne skjebnesvangre aprildagen skimte den grå kysten av Norge.
Han hadde allerede gått i konvoi om bord på D/S Ringulv fra kanadisk havn til Liverpool. 6. april 1940 forlot skipet Kirkwall, lastet med kull som skulle til Norge, der Erling hadde tenkt å mønstre av.
I stedet ble konvoien kalt tilbake og båten sendt til Le Havre. Der fikk han oppleve at så vel byen som havneområdet ble bombet sønder og sammen – men overlevde infernoet som oppsto.
Den 25. juni ankret Ringulv opp i fransk Nord-Afrika. Det var samme dag som marskalk Philippe Petain ble utnevnt til leder for den tyskvennlige «Vichyregjeringen». D/S Ringulv ble internert og senere beslaglagt.
Dermed ble også Erling – sammen med kameratene om bord – overført til den første i det som skulle bli en lang rekke konsentrasjonsleirer.
Johns første torpedoangrep
9. april 1940 var John Bakkmyr på vei inn til Melbourne i Australia med Alcides. Han mønstret av og tok hyre på stykkgodsbåten Tijuca som la ut på den lange seilasen til Bristol.
Her opplevde han for første gang en mine, som flerret opp skutesiden. Men kort tid senere, befant han seg – sammen med ti andre norske skip – i sin første konvoi. Han hadde hoppet over til en svensk skute med kurs mot Sør-Amerika – fordi han trodde at det var sikrere å befinne seg under nøytralt flagg.
En tid seilte han i rene solskinnsfarten mellom USA og Argentina. Han hadde hellet med seg, helt til 7. desember 1941 og japanernes angrep på den amerikanske flåtebasen Pearl Harbor.
Hjemme i Aure ante de ikke noe om at Erling aldri fikk mønstret av i norsk havn eller at John akkurat hadde opplevd sitt første ubåtangrep i konvoifart. Han kunne se andre båter i konvoien gå ned og hørte skrik fra sjøfolk i det iskalde vannet, da konvoien ble angrepet vest for Irland.
Mange år etter krigen, fortalte han det slik: «Vi satt som rotter i poopen og visste ikke om vi ville leve i neste sekund.»
12 av 39 skip i konvoien gikk ned, men ikke det John var om bord på. Men dette hadde bare vært oppvarming til den store styrkeprøven.
Brennhet ørken
Erling derimot, risikerte ingen iskalde bølger eller eksploderende torpedoer. Ringulv ble etter hvert dirigert til en liten havneby. Der fristet både barer og lettlivede kvinnfolk – for den som hadde råd til å betale for slikt.
Det behagelige livet tok imidlertid slutt da skipet ble overtatt av Vichy-myndighetene og mannskapet sendt til leir etter leir. De norske sjøfolkene avslo et tilbud om å ta båtene til tyskokkupert norsk havn, og slik gjenstridighet skulle komme til å få konsekvenser.
Nå ble nordmennene sendt ut på en lang odyssé, fra den ene konsentrasjonsleiren til den neste. Det skulle i prinsippet være snakk om ordinære krigsfangeleirer, men det var fremmedlegionærer som sto for driften – og de syns at fangene burde behandles nøyaktig like dårlig som deres egne rekrutter. I en leir fantes det verken vann, mat eller telt.
Dagene var glohete og nettene iskalde. Sjøfolkene ble heller ikke mer optimistiske ved synet av et tog fult av jøder på vei sørover – og den ufattelig brutale behandlingen som disse menneskene ble utsatt for fra sine fangevoktere. Ventet noe lignende også for dem?
De ble tvunget ut på lange marsjer i ørkensanden og kjørt gjennom beinhard eksersis. Insekter og slanger var et konstant mareritt og Erling fortalte: «Hver kveld kneppet jeg igjen skjorten, dro ermene ned over nevene og snørte buksebenene sammen for å verne meg mot nattens trusler.»
John blir kjendis
På høstparten 1942 satte amerikanerne i gang Operation Torch – som handlet om å kaste general Erwin Rommels tyske armé ut av hele Nord-Afrika.
Nå hadde alle annet å tenke på enn noen gjenstridige norske sjøfolk. Den 16. november ble de rett og slett satt på frifot. To års kamp for å overleve i Marokko og Algeries leirer var omsider over.
Erling Bakkmyr kunne ikke vite at broren i mellomtiden var blitt førstesidestoff i New York Times. Sommeren 1941 mønstret John på stykkgodsbåten Moldanger, som gikk fra New York i det han trodde var en ganske trygg fart på Sør- og Nord-Amerika.
Moldanger var en praktskute. Og selv om det var snakk om et handelsskip, var Moldanger til og med utstyrt med maskingevær og kanoner.
I juni 1942 bar det på nytt fra Buenos Aires med kurs for New York. De kom seg trygt gjennom Karibia og gikk i sikksakk mot land.
Verdensbyen var bare 300 nautiske mil unna da den berømte ubåtkaptein Otto von Bülow avfyrte sin første torpedo og fikk en fulltreffer. Von Bülow avfyrte nok en torpedo og Moldanger sank i løpet av 20 minutter. John blødde fra en flenge i pannen og kunne knapt se, men greide likevel å kravle seg opp i en liten flåte.
De var ti mann i to flåter med en klaring på 30 centimeter. Over 20 mann hadde karet seg opp i en gigg og en barkasse. Kapteinen besluttet å kutte løs flåtene, slik at de to båtene kunne seile hurtigere til land for å hente hjelp. Begge fartøyene ble reddet etter få dager.
Alene på Atlanteren
Men de to flåtene var nå alene på Atlanteren med kurs vestover. De skipbrudne ante at Golfstrømmen kunne føre dem i motsatt retning – noe som senere viste seg å stemme.
På Johns flåte fikk de heist en oransje signalduk – i et spinkelt håp om at noen skulle få øye på dem. Karene forsto raskt at de bare ved hjelp av streng disiplin hadde en sjanse til å overleve dette marerittet. Alle hadde de hørt om sjøfolk som – forvirret og desperate av tørst – hoppet i havet.
Kameraten og kollegaen Johan Moe fortalte senere at de aldri ville klart seg uten John, hans sinnsro og fabelaktige evner til å skape ting med fingrene. «Ingenting syntes å være umulig når han fikk tak i et tau eller wire.»
Overlevde 48 døgn
Godvær gikk over til storm med monsterbølger, men utrolig nok unngikk nordmennene å kantre. De ba til Gud om vann og mente etterpå at dette var årsaken til at det plutselig begynte å hølje ned.
Da det var gått 30 døgn, fikk John laget en fiskekrok av sikkerhetsnåler. Nå kunne karene fange småfisk, men selve triumfen kom noen dager senere i form av en diger – og kjøttrik – skilpadde, som riktig nok måtte nytes rå. Også blodet og fettet kom godt med. Det kretset hai rundt dem.
Vannreservene var i ferd med å ta slutt og håpet om redning falmet. Plutselig skrek en at han så et skip. En stund senere stupte John ut av flåten og med hai som selskap svømte han mot et tau som ble kastet ut til dem fra det norske fartøyet Washington Express.
De ni sjøfolkene hadde overlevd 48 døgn på flåtene og var 1000 nautiske mil av land. Bedriften var enestående og de ni ble hyllet som helter – blant annet på førstesiden av New York Times.
Omtrent på samme tid ble Erling satt fri i Nord-Afrika. Han greide å komme seg til Dakar, hvor han mønstret på motorskipet Duala. 12. april 1943 gikk han i land i Liverpool. Kort tid senere stevnet Duala ut på Atlanterhavet i konvoi til Newfoundland, men Erling var da avmønstret og sykemeldt. Og med Liverpool som base, gikk han i konvoifart resten av krigen – uten flere katastrofale erfaringer.
På flåte igjen
John kom nok en gang i konvoifart over Atlanteren, og havnet i februar 1943 sydvest for Island. Konvoien ble omringet av et ulvepakk på 20 ubåter, det hardeste konvoislaget i Atlanteren under krigen.
I alt mistet konvoien tolv skip og 600 mann, men denne gangen kom John tørrskodd fra det. Siden mønstret han på M/S Høegh Silverdawn. Det første målet var Fremantle på vestkysten av Australia. Derfra satte de kurs for Abadan i Iran, noe som innebar en krysning av Det indiske hav.
Der opererte den ombygde tyske hjelpekrysseren Michel, som lå og lurte på allierte skip. Michel var beryktet og den siste av hjelpekrysserne som ennå var operativ. Den hadde senket fjorten båter i Sør-Atlanteren, og i juni 1943 gikk den til angrep på Høegh Silverdawn. Tyskeren – med sine digre kanoner – formelig knuste det norske skipet.
Da overfallet var over, karret John seg – igjen – opp på en flåte. De var tre mann, og de fryktet at de skulle drive forbi Australia og rakt inn i Antarktis. Men før de forsvant til en trist skjebne i ishelvetet, ble de oppdaget og plukket opp av en amerikansk skute.
Bror søker bror
Nå var John Bakkmyrs helse nedbrutt og han ble innlagt på sykehus i New York. Da han ble utskrevet, mønstret han direkte på en ny båt. Han ville lete etter broren og mente sjansen for å finne Erling var størst i England.
Erling hadde imidlertid mønstret på motortankeren Tai Shan og var på vei med en konvoi på 115 skip til Fjerne Østen. Ved tilbakekomsten noen uker senere, ble han sykemeldt og avmønstret med følgende attest fra det norske konsulatet i Liverpool: «Mannen er syketrygdet og Trygdekontoret betaler for hans hospitalopphold.»
John på sin side ankom engelsk havn etter enda en kryssing av Atlanterhavet, men denne gangen hadde han ikke tid til å lete etter broren. I stedet bar det tilbake til New York, hvor han mønstret av.
Han drev gatelangs i Brooklyn da han på et gatehjørne holdt på å kollidere med en påfallende avmagret kar.
Og John kunne knapt tro sine egne øyne, for det var tvillingbroren som nå sto foran ham. De omfavnet hverandre – og fikk bare frem noen få ord: ”Du? Lever du?”
Så begynte de å fortelle. Erlings opphold i fangeleirene var ukjent for John. «Fy faen», sa John: «Du har hatt det verre enn meg.»
Bok om onklene
Hvordan artet freden seg for tvillingene fra Aure? Mannen som har samlet krigshistorien deres, er en pensjonert statsviter i Bodø og heter Bjørn K. Sagdahl. Han kommer fra nabobygden Hemne, og Erling og John var hans onkler. Sagdahl har brukt mange år på å sette sammen brikkene som disse utrolige historiene består av. – Ingen av dem snakket – etter krigen – mye om konvoier og fengsler, vedgår den nybakte forfatteren overfor Vi Menn.
For tvillingene begynte nå en annen type strid – den samme og like skammelige prosessen som tusenvis av andre sjøfolk ble utsatt for.
De måtte nå slåss en endeløs kamp mot byråkratiet som med papir og penn var villig til å sette en strek over heltegjerninger som ville ført til høyere pensjonsutgifter for staten. Sagdahl skildrer slagene mot det overveldende apparatet, der lidelser og fedrelandskjærlighet ble til tall og koder som ingen andre enn de ansiktsløse byråkratene forsto.
Ferie?
Sagdahl referer fra et kortfattet brev fra John til Direktoratet for sjømenn: ”Da jeg under krigen mistet mine sjømannspapirer under forlis, er ikke min nuværende sjøfartsbok i den stand at det er mulig for meg at få utfylle skjemaet korrekt.
Håper Direktoratet er meg behjelpelig med dette. Seilte ute i norske båter under hele krigen. For døgnene på flåten fikk han ingenting. De ble ikke betraktet som aktiv fartstid. Den endelige summen for 52 måneders krigsinnsats landet til slutt på skarve 9360 kroner – i dagens pengeverdi mindre enn 100 000 kroner.
Erling fikk godkjent 58 måneders fartstid, til slutt ble også fangenskapet inkludert. Men han fikk ikke feriepenger. «Tiden fra 28.06.41 til 23.01.43 da De var internert i Marocco og Alger, N-Afrika, berettiger ikke til ferielønn.» De som satt på kontorene i Oslo, trodde vel at årene i ørkenen hadde vært ren avslapping.
Erling Bakkmyr døde 18. juni 1979 og John 26. mai 1994. Slik avslutter forfatteren boka om onklene: «Krigshelter? De oppfattet seg ikke slik. De hadde hatt nok med å overleve.»
