Tømmerfløting
Ser du mennene som risikerer livet på dette bildet?
Tømmer hugget i frostrøyk og kulde i de dype skogene kunne bli gull verdt for et fattig Norge. Men da måtte stokkene ned til kysten. Tusenvis av menn tok jobben på livsfarlige veier naturen hadde anlagt: Elvene.
Det årlige dramaet forsvant med vannkraftutbyggingen.
I dag ligger Strandafjorden stille langs riksveg 7 gjennom fjellbygda Ål i Hallingdal. Fra tunnelutløpene i vest siver vannet inn i fjorden etter å ha blitt temmet for villskap og energi i kraftverket inne i fjellet.
For 100 år siden var elven utemmet. Og eneste transportåre for tømmer hugget øverst i Hallingdal.
Uti elven jobbet tømmerfløtere. Det fantes to typer av dem: De som var dyktige og heldige. Og de som ikke lenger var blant dem.
Fløterne var ofte fattige skogsarbeidere, småbrukere, husmenn, tjenestefolk, unggutter og løsarbeidere. Svømme kunne de knapt. Mot, erfaring, balanse og sinnsro var livsforsikringen.
Rakk ikke unna
En vårdag hadde et fløterlag sett seg ut en «vase» ute i strykene mot Strandafjorden. Over hundre stokker hadde klumpet seg sammen. Ute i elven hogg en av fløterne tømmerhaken i en diger stokk som sto rett opp.
Da den spratt til værs, løsnet alt på noen sekunder. Så var det bare å beinfly for å komme seg i trygghet.
En av karene, Olav Haugen fra Hol, rakk ikke den planlagte fluktruta.
Han kroka seg sammen for ikke å bli slått i hjel av stokkene. I et glimt fikk han se en kulp like ved. Han hoppa uti og kom seg under en stor stein mens han holdt pusten. De andre karene var redd han hadde forsvunnet for godt. Men da vasen var borte, kom Olav frem. Han var gjennomvåt og blåslått over hele kroppen.
− Eg har berre sett noko grunntrøll (de små krepsdyrene som ørreten spiser, red.anm.), orienterte han kollegene. Kommentaren er karakteristisk for fløterne. Livsfarlige situasjoner måtte avdramatiseres, både overfor seg selv, arbeidskamerater og familie.
Få svømmedyktige
Sporene oppetter vassdragene våre står fortsatt som synlige minnesmerker over da Norge var et fattig land.
Fra starten på 1800-tallet var tømmer fra de store norske skogene en viktig inntektskilde.
Ofte ble trærne felt før jul og kjørt med hest til velteplasser av de samme karene som ble med på fløtinga når våren kom.
Hver vår når isen smeltet, ble tømmeret sendt utfor elver og fosser mot kysten hvor det ble bearbeidet eller sendt videre. Fra Pasvikelva i nord til Haldenvassdraget i sør kunne opp mot 15 000 mann styre tømmerets ferd.
Tømmerfløting var en stor verdiskaper for landet og var en betydelig inntektskilde for løsarbeidere.
Les også: Gjemte seg for tyskerne i skogen i tre år – visste ikke at krigen var over
Tre - fire uker
Selv om yrket sto lavt på rangstigen, var det ingen jobb for sveklinger. Det krevdes både fysisk styrke, og et godt øye for vannet, grunnforholdene og hvordan tømmer oppførte seg i vann.
Fløterne brukte filleladder eller ullsokker utenpå skoene, siden det festet godt på de våte stokkene. Det var vassing i elva opp til 12 timer om dagen med iskaldt vann til livet.
Det var først i senere tider at langskaftede gummistøvler kom i bruk. Da boret fløterne ofte hull i dem for at vannet skulle renne ut mens de jobbet.
Utsikter til tørt tøy etter endt arbeidsdag var det dårlig med. Klærne, fra den karakteristiske filthatten på hodet til sokkene på føttene, måtte tørkes på kroppen foran bålet om natta. De kunne være på farten i tre-fire uker ad gangen. Jobben gikk som regel ut på å følge tømmeret til et avtalt oppsamlingssted der nye folk overtok.
Dynamitt
I Satahullet i Telemark går elven ned i et dypt juv med loddrette sider. Her kledde fløterne fjellsidene med treskjermer. Likevel kunne tusenvis av stokker sette seg så fast at det kunne ta flere år å løsne opp vasen.
Selv om 14 mann jobbet med samme vase, kunne suksessen avhenge av én fløter som ble firt ned til stokkene for å løse floken med en kombinasjon av akrobatikk og rå kraft.
Skulle alle få lønnen sin, måtte alt tømmeret komme frem dit det var avtalt.
Noen ganger måtte fløterne ty til dynamitt for å åpne elva for tømmer.
På Fetsund på Romerike i 1910 for eksempel, da opphopet tømmer truet jernbanebrua under en flom.
Les også: Norges verste seriemorder lever i frihet
3000 meter i mørket
Mellom Sarpsborg og Fredrikstad ved Eidet ble det på starten av 1900-tallet bygget en lang tunnel for tømmeret.
En fløter falt i vannet og forsvant inn i tunnelen som var bekmørk og trang. Ingen trodde de skulle se ham igjen, men han overlevde den 3000 meter lange ferden.
Legen som var blitt budsendt, sa han kunne spart seg turen.
− Jeg har da heller ikke sendt bud på deg», repliserte tunnelfareren.
Noen ganger ble uheldige fløtere reddet ved at en kollega hogg tak i dem med tømmerhaka. Det var bedre å bli skadet av den enn å drukne i elva.
− Bare udugelige drukner
Andre var ikke like heldige. I elva Hemsil i Hemsedal i 1925 var seks mann i sving på hver sin side av elva for å rydde opp i noe tømmer.
Gregard Rasmushagen gikk ut på en vase alene. Under rivinga mistet han fotfeste og rutsjet utfor elven. Han prøvde å hogge tak med tømmerhaken flere ganger, men lyktes ikke å få feste noe sted. Vannmassene ble for voldsomme.
Vitnene fortalte at han bare var en håndsbredd fra å klare seg, men forsvant i det iskalde vannet gjorde han. Han ble ikke funnet før utpå våren.
Steingrim Jordesplassen het én som gled i satsen til et hopp og havnet i Hallingdalselva. Det kom ikke en lyd fra ham, han aksepterte sin skjebne, så opp på arbeidskameratene og forsvant imot Dreparsluket i Rukkedalselva, en beryktet fløtingselv. Han ble funnet igjen i Flå og begravd der.
I samme vassdrag klarte Per Brenna fra Nes seg bedre. Han datt uti og forsvant så lenge at de andre var sikker på at han var borte for alltid. Men Per tviholdt på øksa og brukte den til å dra seg frem på bunnen, og til slutt greide han å komme seg på land.
− Det er berre udygdene (umoralske/udugelige) som legg seg til å drukne om dei dett i elva, sa han da han kom hjem til familien.
Sprettgut
Bare på Kongsberg omkom det i gjennomsnitt én person annethvert år under fløting. Utallige er historiene om unge menn og familiefedre som forsvant i det iskalde vannet. Likevel var det nok av unge menn som ville prøve seg i dette.
De startet gjerne som «sprettgut».
Før tømmeret havnet i elva, ble stokkene målt og merket av en tømmermåler. Hver stokk fikk eierens bumerke, hugget inn med figurøks. Sprettgutens jobb var å finne igjen merket tømmer på avveie.
Vanligvis gikk mellom fem og 10 prosent av tømmeret tapt under fløting. Sprettgutten ble betalt noen ører for hver feilstokk de fant. De som viste seg verdig, ikke bare fysisk, men også mentalt, kunne prøve seg som fullverdige fløtere, hvis de torde.
Rafting
I alle år var tømmerhaken fløternes viktigste redskap. Fløterhake, også kalt klepp eller vendehake, minner om en båtshake og ble brukt til å buksere tømmer, løsne vaser − og til å få feste i land eller kamerater om noen falt i vannet.
I tillegg til tømmerhaken ble også flere typer sakser og haker utviklet for å ta opp bunntømmer.
Ofte hadde karene en robåt til rådighet. I sterk vannføring om våren, kunne fløterne minne om våre dagers raftere på sin ferd nedover elva.
Mye ble gjort for å forberede en flokefri ferd for tømmeret. Bergknauser ble sprengt bort, små dammer for magasinering av fløtingsvann ble anlagt. Tømmerrenner ble også bygd, ofte over flere kilometer lange og i både bruer og tunneler for å unngå at det bygde seg opp vaser. Disse kunne være flere kilometer lange og gå både i bruer og tunneler.
Organiserte seg
Fløting var sesongarbeid og fløterne var dårlig organisert. For skogeierne var store verdier i spill.
Mens tømmermålere kunne oppnå en dagslønn på 200 kroner ved forrige århundreskifte, måtte fløterne nøye seg med tre kroner dagen.
Slik måtte det bli bråk av. På starten av 1900-tallet organiserte fløterne seg, og i 1930-årene fikk de gjennomslag for tariffavtaler etter mange og dramatiske streiker.
Etter skogeiere og tømmermålere står det få minnesmerker.
Men når du kjører langs norske vassdrag, ser du flust med minnesmerker over slitere som bygget Norge.
