Anna ble solgt av ektemannen for 300 kroner

Hun ble kjent som «Anna i ødemarka», og det var journalist og forfatter Dagfinn Grønoset som gjennom et NRK-innslag og boken med samme tittel sørget for at folk i både Norge og utlandet fikk inngående kjennskap til livet hennes.

Selv var Anna blitt mer enn 80 år da historien om henne ble landskjent i 1971.

– Livshistorien traff den norske folkesjela. At hun ble solgt av mannen til et tøft liv med hardt arbeid, smalt som en bombe. At Anna var så ­positiv, tok vare på andre og brydde seg om andre, grep folk veldig, sa Dagfinn Grønoset i et intervju noen år senere.

Grønoset døde i 2008, men filmfotografen som var med da det ble laget en film for NRK om Anna Widén, lever i beste velgående – Bjørn Tønnesen (76).

Han har aldri glemt møtet med den lavmælte og jordnære kvinnen.

– Det er lenge siden, og jeg husker ikke alt, men jeg tror det hadde blitt veiforbindelse til fjellgården og at vi kjørte dit. På forhånd hadde Grønoset snakket med Anna flere ganger, så det var en god og avslappet tone da vi kom. I min karriere som filmfotograf møtte jeg ingen som ­lignet henne, forteller han.

Gjemt i et arkiv har Tønnesen funnet gamle bilder fra den helt spesielle reportasjeturen. Den viser Anna i ødemarka i liv og arbeid, og selv sitter han i båten og filmer mens hun ror.

– Gjennom årene har jeg tenkt mye på Anna og dagene vi fikk på den avsidesliggende gården. Jeg har møtt mange mennesker som har bodd på steder der ingen skulle tro at noen kunne bo, og jeg forstår derfor at hun kunne bo der. Hun var en robust dame, men antagelig hadde hun ikke noe valg, sier han.

Fikk medalje av kongen

Han forteller at kona hans var i Oslo sentrum en gang etter at boken om Anna kom ut i 1972. Da var 82-åringen i Oslo for første gang i sitt liv, på «signingsferd», og Tønnesens kone klarte å få henne til å signere en bok.

Året etter, da Anna var 83 år gammel, rakk hun å bli tildelt Kongens fortjenstmedalje i sølv før hun døde senere samme år.

Hvorfor Anna i ødemarka rørte så mange, var ikke Grønoset i tvil om. «Jeg har hatt et rikt liv, jeg er et lykkelig menneske», sa hun til ham da de skulle summere opp. Det gjorde inntrykk på ham også.

At hun, som hadde hatt det så forferdelig til tider, kunne være takknemlig, var både beundringsverdig og hjerteskjærende.

Historien om Anna Widén inneholder mye dramatikk, mye fortvilelse og mange sorger. Som treåring ble hun satt bort for første gang av foreldrene i Åsmarka på Ringsaker, sannsynligvis fordi de ikke hadde råd til å ha henne i kosten og fordi hun var for liten til å bidra i arbeidet.

Hun husket da faren leide henne til gården, at han måtte bære henne den siste strekningen og at hun hadde med seg den fine dåpskjolen sin i en tøypose.

Hun husket også at bonden på gården hun kom til brant dåpskjolen, og at det gjorde henne fortvilet. Hun fikk mye juling og ble behandlet dårlig dit hun kom.

– Vi ble servert vassuppe, som var vann, rugmel og salt, og da jeg sølte ut min, tvang bonden meg til å slikke suppen opp av de flisete gulvplankene. Han tuktet meg også fordi jeg hadde vannskrekk og var vondmannen sjøl, beskrev hun.

Les også: (+) Kapteinen på D/S Norge trodde passasjerene ville se den mytiske øya – det endte med katastrofe

Sporadisk skolegang

Kona på gården hadde tuberkulose og lå og spyttet blod, og da Anna på høsten ble hentet hjem, var det en lettelse. Men våren etter ble hun satt bort nok en gang. Hun følte ikke at hun hadde et hjem, der hun kunne føle seg trygg.

Skolegang fikk hun bare sporadisk fordi moren ville ha henne til å jobbe og hjelpe til hjemme. Når moren jobbet som budeie på en seter om somrene, var Anna med. Da var det arbeid fra tidlig morgen til sen kveld.

– Åtte år gammel klarte jeg å få trosset meg til skolegang og jeg følte at det var noe jeg passet til. Etter hvert ble jeg satt til å undervise de minste, og for første gang følte jeg selvtillit fordi noen hadde bruk for meg, beskrev hun.

Hun hadde et spesielt hjerte for en gutt som slet med lær­ingen. Å lære ham å lese og skrive ble hennes glede.

Før konfirmasjonen flyttet hun til nabogården og jobbet der, og det ga henne et godt minne å ta med seg. Kona der sørget for at hun hadde en ny, fin kjole da hun sto til kon­firmasjon, og det føltes fan­tastisk. Etter det tjente hun på ­flere gårder i Ringsaker.

Men ensomheten fulgte Anna; hun, som elsket å danse og var lett på foten og en ettertraktet dansepartner på bygdefestene, hadde ingen venninner.

Les også: (+) Norges glemte koloni-eventyr endte med fyll, korrupsjon og slaveri

Livet med Lang-Karl

Sommeren 1918 var hun blitt 28 år, og det kom en fremmedkar til bygda. Han var høy, kraftig, sterk
og flott, og Anna forelsket seg for første gang i livet. Lang-Karl var svensk og en rastløs og urolig sjel, en vagabond. Men for henne betydde han noe nytt og spennende.

Da hun møtte kjærligheten gjennom ham, bar hun på drømmen om å få trygghet. Den drømmen brant i henne da hun sa ja til å dele livet med ham foran presten i Ringsaker kirke to år etter deres første møte.

Men dagene med Lang-Karl ble alt annet enn gode. De to levde et fattig omstreiferliv i Gudbrandsdalen og Øster­dalen i mange år. Paret sov i løer, tomme låver, under tette graner eller under åpen himmel.

Anna følte seg snytt og skuffet da det gikk opp for henne at han ikke kunne by på noe varig og trygt, og ting ble verre og verre. Hun jobbet inn penger underveis, men Lang-Karl gikk på fylla for pengene og ble mer og mer kravstor og hensynsløs. Hun sultet ofte.

I perioder var de fra hverandre. En gang havnet hun i et fattighus, der en kvinne alene tok vare på syv barn. Anna ble glad i barna, og da barnemoren rømte fra alt, ble hun sittende igjen uten å vite hva hun skulle gjøre.

Hun gjorde det hun kunne for ungene en stund, men så kom Lang-Karl og hanket henne inn igjen.

Den minste gutten, som hun hadde blitt spesielt glad i, ble plassert i et pleiehjem, og de andre barna fikk også nye hjem. Hun endte opp i omstreiferlivet nok en gang.

Knuste drømmer

Anna fikk ikke egne barn. Hvorfor vites ikke, og kanskje var hun glad for det. Selv funderte hun på livet hun hadde.

– Jeg tenkte på hvorfor jeg ikke tok motet til meg og forlot Lang-Karl. Mange spurte meg også om det. Jeg hadde ikke annet å svare enn at jeg fra oppveksten var vant til å bli tuktet. Jeg hadde aldri våget å si noen imot, sa Anna i samtale med Grønoset.

Da hun og Lang-Karl tok inn i en gammel og sliten fiskerbu nær svenskegrensen i Femundsmarka våren 1928, var hun blitt 38 år gammel og var blitt fornedret og sviktet så mange ganger at hun ikke hadde drømmer igjen.

Drømmene var blitt knust, en etter en gjennom mange år. Lang-Karl var ikke snill, og hun var ved hans side fordi alternativene ikke fantes.

Den gamle fiskebua ble på et vis et skjebnetreff. En mann kom og snakket med dem mens de søkte ly og bodde der. Han het Johan og bodde på Haugsetvolden sammen med tre andre voksne. Sannsynligvis syntes han synd på Anna, og derfor fortalte han at han hadde to gamle og syke foreldre, Tyri og Jo, og om onkelen Gammel-Johan, som alle trengte pleie. Og om gården, som trengte arbeidskraft. Han spurte Lang-Karl om Anna dugde til slikt arbeid, og om de kunne få ha henne i arbeid.

Den siste fornedrelsen skjedde da ektemannen solgte henne til fjellgården for 300 kroner. Anna satt selv og overhørte handelen, der hun ble solgt som en slave. Men kanskje, midt i alt, var det et ­lykketreff. For hun fikk i det minste et fast bosted.

Les også: (+) Da faren forlot dem, tok Leonard Cohen til seg norske Axel. Den turbulente oppveksten satte dype spor

Hardt arbeid

I samtaler med Grønoset fortalte Anna om sin første dag på Haugsetvolden, 30. april 1928.

– Johan Haugsetvolden så hvordan jeg hadde det, og derfor kjøpte han meg. Da handelen var gjort, kom jeg vassende med snøvann opp til leggen og hadde ingen ting med meg. Vi skulle være fire personer på to rom. Gammel-Johan, som de kalte ham, bodde i en fiskerbu.

Anna sa selv at hun ville glemme alle minnene fra ­årene på landeveien med Lang-Karl. Hun satte i gang med alt det som ble krevd og forventet av henne, og fylte dagene med hardt arbeid.

På Haugsetvolden var det 16 kilometer til nærmeste nabo. Ikke hadde de vei og ikke motorisert kjøretøy, heller ikke elektrisitet. Den første tiden holdt hun på å gi opp. Hun innså at hun måtte være både hest, kar og kvinnfolk. Hun rodde og rodde, kjørte hest eller gikk på ski om hun skulle forflytte seg og ting.

Det var små kår og ensomt. Anna svingte øksa, dro tunge lass, sto på, slet. Livet var nesten uutholdelig, og kanskje var hun en slave, selv om ingen brukte det ordet. I mange år tok hun vare på menneskene som bodde på gården.

Sparte seg aldri

En dag la hun seg ned på bakken, uten krefter, fortvilt og sulten. Hun grov fingrene i jorden og stakk ansiktet ned i gresset. Så snudde hun seg, vendte blikket mot himmelen, spurte høyt for seg selv:

«Hva skal jeg gjøre, hvor skal jeg gå hen? Da sa en stemme: Her skal du bli, på Haugsetvolden. Her trenger menneskene deg. Uten din hjelp vil de ikke klare livet i ødemarka. Her er din opp­gave, Anna. Gå du hen og gjør de gjerninger som er skrevet i Guds lov.»

– Fra da av var hun ikke i tvil, uttalte hun da hun tidlig i 80-årene fortalte om sitt liv.

I årene som fulgte var det ingen som spurte henne om hvor mye hun orket, og hun tenkte aldri på å spare seg.

Når hun kjente seg sliten, tenkte hun på damen som hundre år tidligere bygde fjellgården. Hun ble enke med seks barn, flyttet inn i en fiskerbu og klarte å skape et hjem der. For Anna var Gjertrud Jonsdatter Sømåen et forbilde, fordi hun aldri ga opp og ga mening til ­livet gjennom å arbeide hardt.

Hesten ble bestevennen til Anna. Sammen med den ­kjørte hun store lass med mose mellom Femunden og Sømådalen, en strekning på mange mil og uten kjerrevei. Hun ofret seg for dem som hadde kjøpt henne, hadde omsorg for og pleiet de gamle helt til de døde. Da de døde i sommerhalvåret, rodde hun likkistene over vannet og fikk dem til kirken.

Les også: (+) Kamma (62) rev en vegg i leiligheten – avslørte mammas hemmelighet

Lavmælt og nøkternt

I filmen som ble laget av NRK tidlig på 1970-tallet, står hun som 82-åring og kløyver ved. Familien hun jobbet for er alle døde, og hun bor og driver fjellgården helt alene. Hun har skaut på hodet, er blitt tydelig gammel og forteller lavmælt og nøkternt om livet sitt. Det er gripende å høre stemmen hennes, og rørende at hun ikke bruker store ord.

Å bety noe for andre var drivkraften hennes, å gi av seg selv ga en mening oppi alt. Hun så på arbeidet som en velsignelse, selv om det var i strieste laget. Elendigdom var ordet hun brukte om livet før hun kom til fjellgården.

Å arbeide eller gå til grunne var valget hun hadde, og det var aldri tvil i hennes sjel om hva hun gikk for.

Anna sto opp først og la seg sist, og hele døgnet jobbet hun og sto på. Hun var på rypejakt, fiske, tømmerhugst, kjørte hest og kjerre, bar og rodde ut gjødsel, satte poteter og dro til Røros for å bytte fangst med mel, sukker og andre husholdningsvarer. Handleturen til Røros skjedde bare noen få ganger i løpet av et år, for det tok en uke før de var hjemme igjen.

– Det tyngste arbeidet var å hente mose og å sage ned tømmer til en hytte vi bygde, sa hun i NRK-intervjuet.

Bodde med menn

Å være kvinne blant menn var utfordrende. På tømmerhugst måtte hun bo i koia med bare menn. Da hun kom våt og svett inn etter en lang dags arbeid, måtte hun vente til mennene hadde fått varmen i seg før hun kunne skifte og bli tørr selv.

Anna rodde i storm, blåst og uvær. Dødstrøtt av fysisk arbeid stupte hun i seng. Da var det ikke tid til å tenke mørke tanker, ikke krefter til å fundere på hva som kunne ha vært bedre.

Frosten kom tidlig og gikk sent i området rundt Haugsetvolden, men Anna fant råd for hvordan de
likevel kunne dyrke poteter. Hun samlet vinterens gjødsel fra fjøset, samlet det i store sekker og rodde over Istersjøen til Digerneset, hvor hun satte poteter og gjødslet. Hver høst følte hun på tilfredsstillelsen når hun rodde potetsekkene hjem. De var berget for vinteren.

Hun sa da hun ble intervjuet at hendene hennes, som hadde jobbet så hardt og var blitt brukt så flittig, hadde gjort henne lykkelig. Hun sa også at det føltes som om tiden hadde stått stille i alle årene da hun gjorde all jobben hun var satt til.

Ville fortsette

For alle andre ble hun et bilde på tapperhet og strev på en fjellgård i Utkant-Norge. Men på spørsmål om hun kunne tenkt seg et annet liv, sa hun: «Jeg angrer ikke på noe. Jeg kunne fortsatt å være her, jobbe her, leve her, kunne ha hjulpet til enda mer. Mitt siste ønske er å få fortsette.»

Anna ble kjendis og et av de store trekkplastrene i Engerdal. Turister kom med busser fra Tyskland for å se henne. Hun ble også godt kjent med landsfaderen, statsminister Einar Gerhardsen, som var full av beundring for hennes utholdenhet og styrke.

«Det er noen som har bruk for deg.» Det ble setningen som ga mening til hennes liv.

Jorunn forsto aldri hvorfor hun haltet og ikke kunne huske barndommen. Så fant hun en bunke brev i foreldrenes pengeskap

Nobelprisvinneren spådde fremtiden for 100 år siden. Hvordan han traff, kan forbløffe deg