Rallar, tjuvjeger og bygdeoriginal
Sagnomsuste «Elg-Johansen» drev med tjuvjakt og bodde i huler og skur i villmarken
Han skjulte sine spor godt, men hvis man leter, finner man fortsatt spor etter den smått legendariske jegeren i de dype skogene.
I nesten en time har den spede 37-åringen fulgt etter elgkua, som en septemberdag i 1918 beiter under Hestefjell helt uvitende om skjebnen den snart skal møte. Elgjegeren kan la Krag-en bare smelle én gang. Må han skyte flere skudd, blir det for mye bråk. Elgjegeren er heldig.
Han kommer tett innpå kua og får satt et perfekt skudd litt over og bak bogen. Stillhet. Er det noen som har hørt noe? Det er helt stille, men i det han skal sette kniven i elgkua og starte den møysommelige jobben med å partere dyret, høres stemmer.
Det er kammerherrens menn, en «fut» og hans assistent som tilfeldigvis er på oppdrag i nærheten. Da de kommer fram til det døde dyret, har 37-åringen forsvunnet lydløst og sporløst.
3. juni 1919 må «elgjegeren» møte i retten på Ulefoss, anmeldt for ulovlig elgjakt. Men, et dødt dyr er ikke noe bevis. Etter et par timer kan elgjegeren spasere ut av rettssalen uten tiltale. Han trengte ingen forsvarer med utdannelse.
Elgjegeren hadde talegaver som mer enn én gang hadde snakket han ut av problemer. Han kalte seg Edvin Johansen. Bygdefolket omtalte han gjerne som Elgskyttaren eller Elg-Johansen.
Myter og halvsannheter
Det er få forunt å bli en sagnfigur i levende live. Ikke alle historier om Elg-Johansen var sanne, mens andre hadde han nok selv aktivt bidratt til å kaste et mystikkens slør over. Blant annet skal det ha blitt fortalt at han stakk hjemmefra fordi faren, som var en meget streng prest, la sterkt press på gutten for at også han skulle bli prest.
En annen historie hevder han startet på teologistudiet, men ble kastet ut fordi alkoholen tok overhånd.
Det skulle gå 40 år etter hans død, før to ivrige pensjonister med interesse for lokalhistorie, Thorbjørn Wahlstrøm og Helge Markussen, avdekket både myter og sannheter om Edvin Johansen i boka «På sporet av Elg-Johansen – Husmannssønnen som ble rallar og elgjeger».
Rallaren
Nøyaktig når Edvin Johansen forlot foreldrehjemmet, vites ikke, men under et fengselsopphold i 1913 fortalte Edvin Johansen at han dro hjemmefra kort tid etter konfirmasjonen.
Han skal ha begynt sitt omflakkende liv i Romsdalen, deretter var han i Hardanger, Gudbrandsdalen, ved Dunderdalsbanen i Nordland, på Notodden, Rjukan, Setesdalen og flere andre steder. Slusken – eller rallaren – var en rastløs type. Edvin Johansen jobbet sjelden lenge samme sted. Som regel forlot han arbeidet etter noen måneder.
Noe Edvin Johansen hadde til felles med mange likesinnede, var frihetstrangen. Det var dette omflakkende livet som førte Edvin Johansen til Valebø i Telemark.
I desember 1912 var Edvin Johansen og en annen løsarbeider, Andreas Kristiansen, på vei til Krødsherad på jobbjakt. På veien kommer Edvin på at i et av militærvesenets depoter kan det kanskje være noe av verdi.
På Sundmoen ved depotet til «Det Søndenfjeldske Trænkompani» smyger den spedbygde Johansen seg inn vinduet og forsyner seg med 30 revolvere og to militærkapper. Vindu, gitter og lem settes på plass, slik at man vanskelig kan se sporene etter innbruddet. Planen er at våpnene skal selges på anlegget på Rjukan.
Byttet blir gjemt, men Kristiansen tar med en revolver han forsøker å selge til skraphandler Olsen i Drammen. Enden på visa blir at Kristiansen blir arrestert. Uvitende om dette, og forferdet over å finne ut at tyvegodset var borte, skal Johansen selv ha gått til politiet for å få hjelp til å oppklare «tyveriet». Ingen satte lit til Johansens historie, og han endte selv bak lås og slå.
Mens Kristiansen fikk 90 dager i fengsel, fikk Johansen ingen umiddelbar dom. Det ble bestemt at han skulle underkastes en mentalundersøkelse. Flere leger deltok i undersøkelsen, men konkluderte med at «tegn til sinnssykdom kan ikke påvises». Johansen satt på vann og brød i Kristiania Kretsfengsel i nesten tre måneder, men uten dom. 26. mars 1913 får Politimesteren i Kongsberg beskjed om å løslate siktede, dermed settes Johansen fri uten dom for innbruddet.
Etter fengselsoppholdet i 1913 gikk turen til det nyoppstartede anlegget på Bratsbergbanen, som skulle bygges mellom Skien og Notodden. Her sluttet det omflakkende livet, og Edvin Johansen holdt seg i området i 50 år – men uten fast adresse og fast inntekt.
Hvorfor han valgte akkurat Valebø er usikkert, men forfatterne bak den omtalte boka har en teori:
– Valebø var den gang et isolert område i forhold til i dag. Det var store skogsområder uten veier, der man kunne bevege seg fritt. Det store skogsområdet var stor sett eid av én grunneier, Løvenskiold-Fossum. Her kunne Edvin ganske uforstyrret bo og leve – og jakte elg, forteller Thorbjørn Wahlstrøm til Podkasten Villmarksliv.
I Valebø la Edvin Johansen bak seg sin egen historie for godt. Ikke en eneste detalj om egen fortid ble fortalt til noen, før han i 1951 fylte 70 år og med det hadde rett på alderstrygd. Da måtte han søke hjelp hos bygdas mangeårige lærer, Knut Dukane, som trengte å vite fødselsdato og sted.
Motvillig fikk læreren denne informasjonen i bytte mot å love at det ikke skulle fortelles til en levende sjel. Et løfte Dukane holdt livet ut. Informasjon om fødselsdag og sted ble først kjent 42 år etter Elg-Johansens død.
Huler, hytter og skur
Den første «boligen» til Edvin Johansen» var en jordhytte som ble bygd i Skårdalen i Graverskogen. Senere bygde Edvin Johansen flere skjulesteder i Valebøs skoger.
Til Podkasten Villmarksliv forteller Wahlstrøm og Markussen at det finnes flere huler med spor etter Elg-Johansen. Noen var «luksuriøst» innredet med plankevegger, vedovn og en brisk å sove på. Dessverre brant den fineste hula opp for noen år siden.
I flere av hulene finnes det fortsatt spor etter «elgjegeren» i form av flasker med grovsalt.
Edvin Johansen var ingen huleboer. Han bodde nok mest i enkle uthus, skur, hytter og rom som folk lot han bruke. På Valebø mølle benyttet han i lengre perioder et rom tiltenkt om mølleren hadde nattarbeid. Rommet var på rundt to ganger to meter, og besto av en vedovn og en brisk.
Elgjegeren
Hvor mye elg Edvin Johansen faktisk skjøt ulovlig, vites ikke. Elgbestanden på begynnelsen av 1900-tallet var langt lavere enn i dag, men noe elg må det ha blitt. Frem til Bratsbergbanen var fullført, gikk nok mye av kjøttet til arbeiderne i anleggsbrakkene.
Etter at banen sto ferdig, hadde han oppnådd god kontakt med flere ansatte i NSB, som også satte pris på elgkjøtt. I boka til Wahlstrøm og Markussen kan man lese om et intrikat distribusjonssystem, der Elg-Johansen gjemte kjøtt i huler langs jernbanelinjen der NSBs folk uforstyrret kunne hente varene.
I boka kan vi blant annet lese om baneformann Kristoffersen: «Da han kom til hula var det så mye kjøtt der at han var sikker på at det var flere enn ham selv Edvin hadde gjort avtale med, så han tok bare med seg halvparten av lageret. Da han senere skulle betale for kjøttet, var Edvin svært sur over at han ikke hadde tatt med seg alt».
Kort lunte
Et trekk som går igjen med Edvin Johansen, er at han ikke tålte å bli motsagt. Om det er en av grunnene til at han tidlig forlot familien, vites ikke, men det er trolig en av grunnene til at han sjelden ble lenge hos en arbeidsgiver. Gjennom flere episoder viste Edvin Johansen også en trang til hevn.
En historie som står å lese i boken «På sporet av Elg-Johansen», er om en gårdbruker i Valebø som kom på kant med Johansen. Da bonden skulle slå enga ble både kniven og reservekniven på slåmaskinen ødelagt. Da bonden undersøkte enga, fant han flere jernbolter plassert slik at de ville gå i kniven.
Solhøyden
Edvin Johansen var 70 da han for første gang bygde sitt eget, permanente bosted, en plan han hadde syslet med og samlet materialer til siden krigen. I 1957, etter to års bygging, sto den enkle tømmerhytta, Solhøyden, på 3x3,5 meter ferdig.
Istedenfor å lafte, satte Edvin Johansen opp fire hjørnestolper. Mellom disse la han tømmerstokkene han delvis alene og delvis med hjelp, hadde dratt fram til byggeplassen.
Stokkene ble holdt sammen av lekter og jernbolter. Til tross for navnet, lå hytta Solhøyden på en skyggefull hylle med utsikt østover – i et vanskelig tilgjengelig terreng. Nøyaktig slik Edvin Johansen likte det.
Sporene fra Malmedalen
Johan Edvard Malmedal, far til Edvin Johansen, ble født i Malmedalen i 1848. Noen dager etter fødselen dør moren og noe senere dør faren. Den foreldreløse Johan Edvard blir tatt hånd om av onkelen, Johan Pedersen Malmedal.
Hva som bringer Johan Edvard nordover vites ikke, men trolig var det arbeid som lokket. På Senja treffer han hun som skal bli Edvins mor, Johanne Jørgine Sørensdatter.
Rundt 1880 flytter familien til Malmedalen, litt nord for Molde, der de overtok husmannsplassen Voldbakken under gården Malmedal, der Johan Edvard vokste opp. Her blir Edvin Johansen født 27. april 1881. De gir han navnet Simon Edvin Johansen Malmedal.
Til tross for at familien flere ganger forsøker å finne Edvin, lykkes de ikke. De lette ikke etter Edvin Johansen, men Simon Malmedal, som var navnet han brukte før han forlot familien. Edvin Johansen døde 27. februar 1965, to måneder før han ville fylt 84 år.
