Nye teorier om «Titanic»-forliset
Kaster nytt lys over verdens mest berømte forlis – 110 år etter tragedien
Over 110 år etter tragedien kommer det fortsatt nye teorier og påstander om hva som bidro til at «Titanic» forliste 14. april 1912.
Så sent som i 2020 reiste den uavhengige værforskeren Mila Zinkova spørsmålet om nordlys kunne ha spilt en rolle da «Titanic» forliste.
I en artikkel publisert i Royal Meteorological Society-tidsskriftet Weather antyder Zinkova at nordlys, eller geomagnetisk storm, kan ha forstyrret navigasjonen og fått skipet ut av kurs og inn i et område med mye isfjell.
Øyenvitner blant overlevende og redningsmannskaper skal ha rapportert om kraftig lys da «Titanic» sank. Forstyrrelser i atmosfæren kan også ha påvirket den trådløse kommunikasjonen mellom skipene.
Dette er bare en av mange teorier samt mer eller mindre dokumenterte påstander som hva som fikk «Titanic» til å forlise i Nord-Atlanteren for 110 år siden.
Tøff konkurranse
Mer om det senere. Først hopper vi tilbake til 1909. 22. mars startet byggingen av RMS «Titanic» – et transatlantisk passasjerskip i «Olympic»-klassen, eid av det britiske rederiet White Star Line med hovedkontor i Liverpool. «Titanic» var det andre i rekken av tre nesten identiske skip, alle rundt 269 meter lange.
Søsterskipet «Olympic» ble sjøsatt i 1911, ett år før «Titanic». Det tredje skipet, «Britannic», ble sjøsatt i 1914. Skipene var de største i overfartstrafikken og de desidert største i White Star Lines flåte som telte 29 skip i 1912.
Rivaliseringen med konkurrenten Cunard Line var beintøff. Cunard Line eide de raske og rundt 240 meter lange søsterskipene «Lusitania» og «Mauretania». I 1907, samme år som «Lusitania» hadde sin jomfrutur, bestemte Bruce Ismay, styreformannen i White Star Line, at han ville gå for størrelse fremfor hurtighet.
Resultatet ble tre kjemper alle bygget ved Harland and Wolff-verftet i Belfast i Nord-Irland, som hadde bygget skip for White Star Line de siste femti årene. Det skal ha kostet rundt 7,5 millioner pund å bygge «Titanic».
Jomfruturen fra Southampton i Storbritannia til New York startet 10. april 1912. Like før midnatt den 14. april, cirka 400 nautiske mil sør for Newfoundland, ble broen gjort oppmerksom på et isfjell. Førsteoffiser William Murdoch beordret hard styrbord og full revers, men det var for sent. Resultatet ble en av historiens verste og mest omtalte maritime tragedier.
Svak kvalitet
Det var flere årsaker til at det gikk galt. En årsak var skroget, som var satt sammen av enorme stålplater. Selve platene var ikke problemet, men naglene som holdt dem sammen. Undersøkelser av vrakrestene har påvist at mange av naglene var av lav jernkvalitet, antagelig som følge av tidspress for å få skipet ferdig.
Lengde: 269 meter
Bredde: 28 meter
Dypgang: 10 meter
Bruttotonnasje: 46 329 tonn
Drivstoff: 825 tonn kull
per dag
Hestekrefter: 46 000
Toppfart: 24 knop
Dekk: 7
Kapasitet: 3547 passasjerer og mannskap
Sammenstøtet med isfjellet resulterte i en over 90 meter lang flenge i skroget. Vannet strømmet inn gjennom flengen med en hastighet på rundt syv tonn per sekund og oversvømte fyrrom nummer seks. Da vannet fosset inn og presset på fra innsiden, ga naglene etter. Fyrbøterne jobbet på spreng for å slukke ovnene før de eksploderte i møtet med det iskalde vannet.
Et annet aspekt som bidro til å besegle skipets skjebne var de vanntette skottene som strakte seg i hele skipets bredde og som delte nederste dekk inn i 16 seksjoner.
Skottene var ikke bygget helt opp til taket, noe som medførte at da vannet hadde fylt opp en seksjon, begynte det å strømme inn i neste seksjon. Fem seksjoner ble fylt opp med vann. «Titanic» kunne bare holde seg flytende med fire fylte seksjoner.
Flere faktorer
Flere omstendigheter påvirket utfallet. Marsjfarten på 22 knop var for høy for et område med isfjell. Utkikkspostens kikkert skal ha vært innlåst. Med kikkert kunne utkikken ha oppdaget isfjellet forut tidligere.
Allerede fra rundt klokken ni om kvelden den 14. april begynte «Titanic» å motta meldinger fra andre skip om isfjell i området. Cirka en time før kollisjonen skal telegrafen på «Titanic» ha mottatt en tydelig advarsel om store isfjell rett forut.
Advarselen skal imidlertid ikke ha blitt gitt videre til kaptein Edward John Smith angivelig fordi beskjeden manglet prefikset «MSG» (Masters’ Service Gram), som innebar at det var påkrevd at kapteinen personlig leste innholdet.
Bortsett fra et høyt smell i området der båten traff isen samt svake rystelser som gikk gjennom hele skipet, var det imidlertid få indikasjoner på at «Titanic» hadde kollidert. Passasjerene om bord var jo dessuten blitt fortalt at skipet ikke kunne synke. Evakueringen kom sent i gang.
Ble ikke fylt opp
Livbåtene var et kapittel for seg. Selv om luksusskipet hadde flere livbåter enn det British Board of Trade mente var påkrevd i 1912, så hadde de 20 livbåtene bare kapasitet til 1178 personer.
På «Titanic» var det 2240 mennesker. Problemene ble forsterket av at mannskapet manglet drilling i hvordan livbåtene skulle låres. En planlagt øvelse rett i forkant av forliset var dessuten blitt kansellert av kapteinen.
Flere av livbåtene ble sjøsatt med langt færre mennesker enn det de hadde kapasitet til. En av grunnene skal ha vært at mannskapet ikke kjente til båtenes godkjente kapasitet.
Dermed kunne det skje slik det hendte med livbåt nummer syv. Den hadde godkjent plass til 65, men dro av gårde med kun 27 personer om bord. Bare 705 personer ble reddet av livbåtene. Over 1500 mennesker omkom.
Tilfellet «Californian»
Rundt midnatt, cirka 20 minutter etter sammenstøtet, beordret kaptein Smith om at det ble sendt ut nødmelding om bistand fra andre skip i nærheten. Det nærmeste skipet var dampskipet «Californian», som var rundt 30 kilometer unna.
«Californian» hadde tidligere på kvelden advart «Titanic» om isfjell og hadde selv stanset på grunn av faren. Da «Californian» meldte til «Titanic» om at de hadde stanset fordi de var omringet av isfjell, skal signalet ha vært så kraftig at telegrafist John George Phillips på «Titanic» oppfattet det som støy og en forstyrrelse på sambandet.
Philips skal ha svart «Shut up. Shut up. I am busy».
Da nødmeldingen fra «Titanic» kom like før midnatt, hadde «Californian» skrudd av sambandet. Nødbluss skal ha blitt observert, men ignorert som «company rockets» av kaptein Stanley Lord på «Californian»
Da sambandet ble skrudd på igjen tidlig 15. april, satte «Californian» straks kursen mot vrakstedet, men da var «Titanic» sunket. Hadde den første nødmeldingen blitt fanget opp, kunne «Californian» trolig bidratt til å redde flere liv.
Holdt tilbake sannheten
Selv om det er 110 år siden, så kommer det stadig nye påstander og teorier om faktorer som kan ha påvirket tragedien.
Da Louise Patten i 2010 publiserte den skjønnlitterære novellen «Good as Gold», som omhandler «Titanic», avslørte hun også det hun omtalte som en «familiehemmelighet»: Angivelig skal førsteoffiser William Murdoch ha blitt gjort oppmerksom på isfjellet mens skipet fortsatt var rundt 1,7 nautiske mil unna.
Han beordret kvartermester Robert Hichens om å styre hardt babord slik at «Titanic» ville svinge vekk fra isfjellet, men Hichens skal ha fått panikk og svingt hardt styrbord i stedet – mot isfjellet. Da Murdoch oppdaget tabben, var det for sent.
Dette kunne man lett avfeid som sladder. Det er bare det at Patten er barnebarnet til andrestyrmann på «Titanic», Charles Lightoller, øverste offiser som overlevde forliset.
Ifølge Patten skal bestefaren ha holdt sannheten skjult for ulykkeskommisjonene fordi han fryktet for konsekvensene for rederiet og kollegaene.
Også Hichens overlevde forliset, men hendelsen ødela ham. Ifølge BBC gikk ekteskapet i oppløsning, han ble alkoholisert, forsøkte to ganger å ta sitt eget liv og endte i fengsel anklaget for drapsforsøk.
Svekket av brann
I 2017 vekket den irske journalisten Senan Molony en viss oppstandelse da han påsto at det hadde oppstått en kraftig brann i kullageret like før «Titanic» skulle forlate Southampton.
Molony har brukt mange år på å studere forliset. Påstanden hans er basert på studier av hittil ukjente bilder som Molony hadde skaffet fra slektninger av ledelsen i White Star Line.
Bildene dokumenterte forberedelsene til jomfruturen ved Harland og Wolff i Belfast, og et av bildene skal angivelig vise et 30 fot langt svart avtrykk på utsiden av skroget, som kan indikere brann.
Dersom det oppsto en brann om bord dypt nede i skipet ville det svekke skrogets struktur og gjøre det mindre motstandsdyktig i møte med et isfjell. Molonys teori ble første gang publisert i Channel 4-dokumentaren «Titanic: The New Evidence» i 2017
Søsterskipenes skjebne
«Titanic» hadde to søsterskip, «Olympic» og «Britannic»
«Olympic» ble sjøsatt i 1911, ett år før «Titanic». Jomfruturen gikk fra Southampton 14. juni 1911. Syv dager senere klappet hun til kai i New York. «Olympic» ble rekvirert som troppeskip under første verdenskrig før hun vendte tilbake til tjenesten som transatlantisk passasjerskip.
Flere utbedringer ble gjort etter «Titanic»-tragedien, som høyere skott og flere livbåter. Tross flere mindre ulykker, den mest fatale da hun delte et fyrskip i to i 1934, så hadde «Olympic» en lang og vellykket karriere. Hun ble hugget opp i 1937.
Det tredje passasjerskipet, «Britannic», ble sjøsatt i 1914 og fikk en kort karriere. Hun ble gjort om til hospitalskip som følge av første verdenskrig, men sank utenfor Hellas i 1916 etter å ha seilt på en mine eller blitt torpedert.
Kilder: Time Magazine, SNL, BBC og Britannica
