Den norske fiskeren hadde hørt drønnene før han dro til sjøs. Det ble en tur han aldri skulle glemme – og ikke ville snakke om

Redselsfulle inntrykk etset seg på sinnet og tok fast bolig i marerittene til sørlendinger.

Makrellfisker Søren Wilhelmsen fra Kristiansand drev drivgarnsfiske i Nordsjøen den 31. mai. Det ble en tur han aldri skulle glemme, og ikke så gjerne ville snakke om. Fiskeren hadde aldri i sine levedager fryktet slik for sitt liv, enda han var godt vant til både minefare og Nordsjøens luner. Kristiansanderen visste utmerket godt at sjøen gir og tar, særlig i ufredstider som disse. I løpet av krigens to første år var to brødre drept etter torpedering.

Men denne dagen var spesiell. Wilhelmsen hadde sett silhuettene av krigsskip, og kanonkakofonien var en påkjenning for marg og ben. Han var havnet i utkanten av tidenes oppgjør til sjøs.

I dagene og ukene etter slaget måtte Wilhelmsen ut igjen. De trange tidene tok ikke luksuriøse hensyn til traumer og trang til landligge.

En rystet Wilhelmsen styrte sin skøyte tidvis gjennom tykke oljelag – og forbi klynger av døde marinefolk. De fleste ble holdt oppe av livbelter, og måkene hadde hakket ut øyne og forsynt seg av ansiktskjøtt. Andre menneskekropper var misfargede, råtnende og eksplosjonsskadede hinsides muligheter for identifisering.

Fiskere og marinens nøytralitetsvern rapporterte om likfunn i hele Skagerrak og langs kysten.

Eneste overlevende

Overfyrbøter Hugo Zenne var eneste over­levende fra den tyske krysseren Wiesbaden. Om ettermiddagen 31. mai kom skipet i kamp med den engelske krysseren HMS Chester, og skadet henne stygt. Men siden ble det Wiesbadens tur. En fulltreffer fra slagkrysseren HMS Invincible satte begge motorer fullstendig ut av drift.

Wiesbaden drev dødsdømt omkring på slagfeltet utenfor Danmark, og ble truffet av en torpedo fra en britisk destroyer, men var fortsatt i stand til å torpedere og skade slagskipet HMS Marlborough.

Noen timer senere, omkring kl. 02.50, sank det tyske skipet.

Av over 470 mannskaper skulle bare Hugo Zenne overleve infernoet.

Forsvant i havet

Opprinnelig hadde Zenne og 21 andre reddet seg på tre hastig tillagede flåter. Noen ga etter for tørsten og drakk sjøvann. Fire gikk fra forstanden. En etter en drev de bort, og sank i dypet.

Til slutt var bare Hugo Zenne og én kamerat igjen på den lille flåten, kameraten i enda dårligere forfatning enn ham selv. Zenne slet uopphørlig med å holde begge på plass og parere flåten i noenlunde balanse mot bølgene. Til slutt måtte han gi opp.

«Jeg bønnfalt Gud om hjelp, men forgjeves. Vi ble kullkastet av en bølge, og på kort tid var min kamerat utenfor rekkevidde. Fem meter, ti meter – så kunne jeg ikke se ham mer».

Kameraten, som på dette tidspunktet også var blitt gal av sjøvann, lallet og sang idet han ble borte i bølgene.

Etter to dagers helvete hadde Zenne mistet ethvert håp om redning.

Men så dukket en norsk damper opp. Det var intet fatamorgana, men frakteskipet Willy av Drammen. Mer død enn levende ble tyskeren plukket opp av den norske damperen Willy. Da var Zenne ute av stand til å gjøre rede for seg. Armene var oppsvulmede og han kunne ikke stå oppreist. Sult, tørst, kulde og kraftig sjøgang hadde gjort sin virkning.

Dagen etter våknet overfyrbøteren i Tønsberg, og ble overført til damekorvetten Ellida, som lå til kai i vestfoldbyen. Der fikk han legehjelp og fikk snakke med kaptein Carsten Tank-Nielsen, som var sjef for nøytralitetsvaktens Tønsberg-avdeling.

«Kapteinen lovet å gjøre alt som sto i hans makt for å få meg frigitt og hjemsendt. Jeg ble sørget for på aller beste måte i ventetiden, med mat, vin, sigaretter, brevpapir og alt jeg ønsket. Offiserene uttrykte begeistring over den tyske marinens dyktighet og mot».

Les også: Da haiene var ferdige med de døde, kom turen til de levende

I gode, norske hender

Jyllandslaget

31. mai–1. juni 1916, til da verdens største sjøslag.

250 britiske og tyske krigsskip deltok.

8645 marinefolk døde.

I ukene etter slaget ble hundrevis gravlagt i Norge, Danmark og Sverige.

Britene mistet tre moderne slagkryssere, tre panserkryssere og åtte destroyere.

Tyske tapstall viste «bare» én slagkrysser, fire kryssere og fem torpedobåter.

Keiser Wilhelm var raskt ute med å erklære tysk seier.

Men den tyske flåten hadde ikke nådd målet; å bryte britenes blokade i Nordsjøen. Hochseeflotte våget seg aldri igjen ut i rom sjø i løpet av krigen.

Den norske admiralstaben var i villrede om hva den skulle gjøre med den bergede tyskeren. Den 6. juni sendte kommanderende admiral brev til Forsvarsdepartementet og ba om instrukser i sakens anledning, og den 13. juni måtte kaptein Tank-Nielsen beklagende meddele Hugo Zenne at han skulle sendes til Trondheim og interneres der, og ikke sendes hjem til Tyskland. Kapteinen la likevel oppmuntrende til at den tyske marineattacheen i Norge, korvettkaptein Hans Hilmers, hadde engasjert seg i saken.

Den tyske konsul kom også på besøk, og da han ble nærmere satt inn i Zennes historie, sa han med patos at han ville ta seg av fyrbøteren som om det var hans egen sønn.

I et fortrolig brev til den tyske admiralstaben forklarte marineattaché Hilmers at saken i alle fall ikke sto på de norske sjøoffiserene i Tønsberg. Det var tvert imot en stor glede å samtale med dem, tyskvennlige som de var. Særlig satte Hilmers pris på holdningene til Tank-Nielsen.

Overfyrbøter Zenne fra den keiserlige tyske marine var i gode hender.

Zenne slapp å sveve lenge i uvisshet. Marineattaché Hilmers kom tilbake om ettermiddagen den 15. juni med gledesmeldingen. Noen internering i Trondheim ble det ikke noe av. Norske myndigheter hadde i stedet gitt klarsignal for hjemsending. Overfyrbøteren fra Wiesbaden var satt fri. Kommunikasjonen mellom tyske og norske myndigheter hadde gitt resultater.

Hugo Zenne ble straks utropt til helt i Tyskland. På jernbanestasjonen i hjembyen Jena ventet tre ganger tre hurra fra en oppglødd folkemengde. Marinemyndighetene innvilget Zenne fire ukers rekonvalesens for utståtte lidelser, før han ble overført til slagskipet Kaiser.

Selvsagt måtte det bli bok. «Overfyrbøter Zenne, siste mann fra Wiesbaden» ble ført i pennen av kapteinløytnant Freiherr von Spiegel. Den utkom i 1917, og ble en umiddelbar suksess i Tyskland.

Kapteinløytnant Berger

Noen måneder etter sjøslaget kom to tyske kvinner til Stavern for å besøke graven til Karl August Ulrich Walter Berger. Berger hadde vært kapteinløytnant på Wiesbaden. De to kvinnene var offiserens hustru og svigermor. I Stavern fikk de vite at marineoffiseren var blitt gravlagt en glovarm junidag, 27 dager etter slaget.

Det var Berger som først hadde gjort Zenne oppmerksom på at de sto foran gigantiske kamphandlinger, der han kom løpende ned trappen fra kommandobroen. Da var klokken ca. 15, ifølge Zenne.

Litt senere lød de første kanondrønnene fra fem tyske panserkryssere. Wiesbaden var ennå ikke blitt beskutt, da beskjed ble gitt om at en britisk slagkrysser var gått i luften. Mannskapet jublet gledestrålende. HMS Indefatigable forsvant etter en veritabel eksplosjon kl. 17.10. Et kvarter senere kom jubelmelding nummer to: HMS Queen Mary var ute av dansen.

Les også: (+) Hilmar, Isak og Nils ble igjen da 29 mann gikk i livbåtene. Ingen kunne ha forutsett det som skjedde

Deretter vendtes gledesbrølene til redsel og forvirring. Etter noen treffere opplevde Wiesbaden noe av det frykteligste som kan skje et krigsskip i kamp; tap av motorkraft og styreevne. Den bare ett år gamle krysseren gled forsvarsløs omkring, og ble et enkelt bytte. Skipet skalv mens britiske granater dundret inn i skipet.

Øverstkommanderende ble drept da broen ble truffet. En såret kapteinløytnant Karl Berger måtte overta kommandoen så godt det lot seg gjøre. Rundt ham lå blodige offiserskropper blant forvridd metallgods.

Hugo Zenne fant Berger senere i en mindre gruppe overlevende. Han var dekket av blod og sa ikke et ord, blek og apatisk. Høyre arm var fullstendig ødelagt. Zenne ville legge ham med andre skadde på dekk. Berger avslo.

Et mindre fartøy nærmet seg i nattemørket, og et øyeblikk trodde folkene på Wiesbaden det var en tysk torpedobåt. Men fartøyet var britisk, og forsvant igjen etter noen nervepirrende øyeblikk.

Berger hadde fått med seg opptrinnet. Halvt bevisstløs vinket han folkene til seg, og ga ordre om å samle alt trevirke til hastig flåtebygging. Før skipet sank, dukket fienden opp nok en gang. En britisk krysser og destroyer passerte på nært hold og forsvant, mens de tyske sjøfolkene fånyttes ropte om hjelp.

Deretter skjedde alt i raskt tempo. Zenne, Berger og de andre hørte en illevarslende, dyp, gurglende lyd fra skipets indre. Så la Wiesbaden seg over.

Berger forsvant ut av Zennes beretning straks etter at de få overlevende i hui og hast kastet tre redningsflåter og seg selv i vannet rett før klokken tre om natten. Wiesbaden sank nå hurtig, og kunne ikke lenger forlates kontrollert. Mennene ble snart kalde til benmargen.

Zenne prøvde å finne sin «Erste Offizier», men Karl Berger var borte.

Noen uker etter ble han gravlagt i Stavern.

Les også: (+) Skipene overraskes av en fryktinngytende drapsmaskin. Da tar den norske kapteinen en nærmest ufattelig avgjørelse

Dikterens død

Matros Johann Kinau i utkikkstønnen på Wiesbadens formast var mer kjent under pseudonymet Gorch Fock. 36-åringen var en av Tysklands store diktere og spesialiteten var sjølivet. Romanen «Seefahrt ist not!» (1913) var allerede en klassiker i tysk, maritim litteratur.

I 1914 hadde dikteren vært på en lengre reise i Norge, der han ble euforisk opptatt av norrønt tankegods og norsk natur. Kinau syntes han så Odin rett i øynene og kjente den isnende ånden fra torden-Tor og andre jotner. «Jeg forsto at i dette landet fantes opphavet til alt germansk, at her levde menn som stammet fra Odin selv», skrev en oppglødd Kinau.

I løpet av Norgesturen utviklet Kinau store, drømmelignende planer. Mens han vandret «i de nordiske alpers urskoger og under veldige fossefall» bestemte han seg: Han skulle skrive sitt aller største verk. Aldri hadde Kinau følt seg så kunstnerisk bekvem og til stede i egen forestillingsverden. Boken skulle bli så norrønt gudbenådet at den overdøvet både Luther og Bibel.

Det mytologiske svermeriet ble hverken skrevet ferdig eller utgitt.

Det kom en krig i veien.

I april 1916, bare en måned før Jyllandslaget, mønstret Johann Kinau på Wiesbaden i Wilhelmshaven. Han ble tildelt plass høyt oppe i formastens utkikkstønne, populært kalt «kråkereiret».

Dagen før slaget, den 30. mai, skrev han:

«Torpedobåtene slipper ut damp allerede. Hele havnen er fylt av røyk. Det ligger trøbbel med engelskmennene i Wilhelmshavens luft! Alt peker mot noe – men hva?»

Om litt skulle han møte britene.

Les også: (+) En dag før påske ble himmelen beksvart – så brøt helvete løs. 78 nordmenn ble aldri sett igjen

De aller siste opplysninger om Johann Kinau stammer fra Wiesbadens eneste overlevende, Hugo Zenne. Ved midnatt 31. mai, i et inferno av døde og sårede, traff Zenne sin venn, matros Schuster. Denne hadde nettopp klatret ned fra utkikkstønnen sammen med Kinau. «Hvor har du gjort av vår dikter», spurte Zenne. «Han ble med ned masten, men siden vet jeg ikke mer», svarte Schuster.

Wiesbadens populære, litterære størrelse forsvant fra de levendes tall og fant sin våte grav – for en stund.

En måneds tid etter slaget ble liket funnet drivende i Bohuslens skjærgård. På Stensholmen utenfor Fjällbacka ble det anlagt en liten krigskirkegård for 13 tyske sjøfolk fra slaget.

Innmeislet på en av gravsteinene står: «Her hviler Gorch Fock, Johann Kinau, sjøens dikter fra Tyskland. Seefahrt ist not!»

Les også: (+) Båtfolk forsvinner sporløst i norsk ferieparadis

Kilder: Oberheizer Zenne, der letzte Mann der Wiesbaden (Freiherr von Spiegel, 1917). Slaget om Nordsjøen (Geir Hasle, 2011). Jutland 1916 (Nigel Steel/Peter Hart, 2003).

Da haiene var ferdige med de døde, kom turen til de levende

Gjemte seg for tyskerne i skogen i tre år – her får han sjokkbeskjeden