kjærlighetshistorier
Takako (83) var gift med norske Karsten i 45 år. Nå kjemper hun for å få bo i landet han er begravet i
Karsten Ellefsen er begravet i Norge. Hans japanske enke ønsker bare å være i nærheten av
ektemannen gjennom 45 år. Det skulle vise seg å bli vanskeligere enn hun hadde trodd.
En gang for mange tiår siden, på den andre siden av kloden, utspilte det seg en rørende kjærlighetshistorie mellom en norsk mann i utenriksfart og en japansk, ung kvinne som jobbet på et shippingkontor.
Karsten Ellefsen kom inn døren og forelsket seg ved første blikk på den asiatiske skjønnheten Takako.
– Jeg snakket bare japansk og var oppdratt til å være skeptisk til utlendinger. Så da han viste meg interesse, ønsket jeg bare å trekke meg unna, sier hun i dag.
Hun smiler når hun tenker tilbake på den første tiden de kjente hverandre.
Det hun deler, kunne ha vært hentet ut av en film.
Når hun og datteren Klara Johanne beskriver hva som skjedde, kommer det i bilder.
Tøffe krigsår
Den norske sivilingeniøren som beilet, hadde vokst opp i Stavanger og hatt tøffe krigsår som eldst i en søskenflokk på tre. Faren var krigsseiler, og de ante ikke om han levde da freden kom i 1945.
Datteren Klara blir varm om hjertet når hun henter frem det hun er blitt fortalt.
– Pappa tok hyre på en fiskeskøyte som blant annet fisket utenfor Island, for å forsørge moren og brødrene. Da bestefar kom hjem i 1947, var pappa på sjøen, uvitende om han fortsatt hadde en far, forteller hun og legger til:
– Da bestefar endelig kunne sørge for familien igjen, fikk pappa ta utdannelse som ingeniør. Siden dro han til sjøs på store frakteskip som gikk mellom Malaysia, Thailand, Singapore og Japan. Det var i Osaka at Amors piler traff.
Takako blir sliten av å snakke norsk, og er generelt sliten av alt som har skjedd de siste månedene.
Derfor ber hun datteren om å fortelle mesteparten av historien. Selv sitter hun stille og lytter og nikker. Det er mange gode minner å hente frem. Innimellom kommenterer hun.
Les også: Når barn av fattige ikke kunne være med mor på jobb, var de på Barneasylet
Ble nektet å se kjæresten
Den gangen, i 1962, klarte en offensiv norsk mann å overtale en sjenert og tilbakeholden
japansk kvinne til å bli med ut på middag. Kollegene hennes snakket varmt om hvilken fin person han var, og det hjalp selvfølgelig.
– Mange ganger er vi barna blitt fortalt at mamma og pappa ikke kunne snakke mye sammen i starten på grunn av språkbarrierene. Men de utviklet likevel et forhold og møttes hver fjerde eller sjette uke, hver gang skipet han jobbet på, lå til kai i Osaka.
Foreldrene til Takako fikk etter hvert vite at hun hadde blitt kjent med en utlending. De var ikke glade fordi han var hvit og minnet om en amerikaner.
Sårene etter krigen var ikke leget, og de bestemte seg for å ta datteren hjem slik at forholdet ble avsluttet en gang for alle.
– De holdt mamma unna pappa, men klarte ikke å ruinere kjærligheten. De to kjempet for det de hadde sammen. Takket være en tante av mor som støttet dem, kunne de fortsette å møtes og gifte seg i juli 1964. Da hadde hennes familie endelig akseptert dem som et par.
Les også: (+) I 10 år nektet svigermor Else Marie å gifte seg med kjæresten Knut, men kjærligheten seiret til slutt
Bodde i Stavanger
Klara smiler og sier at det var snakk om sterke følelser. I ett år etter at de fikk sitt første barn, som var henne, bodde de i Stavanger.
– Da pappa skulle i utenriksfart i Asia igjen, overtalte hans far mamma til å ta meg med til Japan. Da fikk vi i det minste se Karsten hver sjette uke, oppsummerer hun.
Takako beskriver ektemannen som sterk, utadvendt,
jovial, diplomatisk og snill. Men han var en mann av sin tid og bidro ikke i husarbeidet.
Datteren husker at han pleide å fleipe med at han nettopp av den grunn hadde endt opp som en skilt mann om han hadde giftet seg med en norsk kvinne.
– Hadde pappa levd, ville han ha sagt at mamma var den beste kona han kunne ha fått. Hun var servil i sine unge år og gjorde alt som var forventet av en kone og mor. Jeg er enig i dette. Da jeg ble eldre, forsto jeg at mamma hadde en enorm styrke. Hun forlot Japan uten å kunne et annet språk og ble med pappa til Norge. Tenk så modig gjort!
Takako og Karsten hadde et godt ekteskap og var alltid sammen. Selvfølgelig hadde de sine uenigheter, men de hadde veldig sterke bånd.
– Brødrene mine og jeg vokste opp som blandingsbarn. Det var ikke vanlig den gangen, hverken i Norge eller andre steder. Men foreldrene våre sto sterke og stolte i det, og jeg tror det gjorde dem sterke sammen, resonnerer Klara.
Hun husker faren som en mann som var lett å være rundt. Mor Takako var mer striks som oppdrager.
Sjelevenner
Klemmer og kjærtegn skjedde ikke i andres nærvær. Men det var en varme rundt Takako og Karsten, en uuttalt forståelse.
– Vi var hverandres beste- og sjelevenn, bekrefter Takako da vi spør.
Klara sier at hun følte seg elsket og sett gjennom hele oppveksten. De flyttet mye rundt. Da de fikk sin første sønn, som var barn nummer to, bestemte Karsten seg for å slutte å seile ute og være mer hjemme med familien.
Han fikk jobb i Det Norske Veritas. Fra da av flyttet de mellom forskjellige bosteder, og barna gikk på internasjonale skoler.
Om sommeren besøkte de familien i Norge. Da var de gjerne på hytta på bestemorens hjemsted, Hjelmeland.
– Jeg elsket å være der sammen med min svigerfamilie, sier Takako.
Hun inviterte nabobarna på japansk mat og lærte naboene å lage risboller. Og de badet i det kalde havet.
– Gjennom hele barndommen snakket pappa om Norge og minnet oss på at vi barna var norske statsborgere. Han pleide å ta oss med til sjømannskirken der vi bodde. Der leste han aviser, og vi fikk lese Donald på norsk. Noen år feiret vi også jul i Stavanger, forteller Klara.
Følte nærhet til Norge
Hver 17. mai gikk de i parader til ære for Norge, den norske grunnloven og demokratiet. Iblant snakket de norsk sammen for å holde på språket.
– Karstens siste jobb før han ble pensjonist, var i Storbritannia. Men kompetansen hans var etterspurt, og han sa ja til oppdrag i Singapore og så i Japan. Der fikk han kreft og ble alvorlig syk, forteller Takako.
Det var hun som bestemte at de skulle flytte til Norge julen 2008, slik at ektemannen fikk norsk pleie og sin siste tid i landet der han hørte til. De tilbrakte hans siste seks måneder i Stavanger.
En uke før han døde, kom også Klara til Norge. Da faren gikk bort og hun så hvor trist og ensom moren følte seg, bestemte hun seg for å bli.
– På grunn av jobb måtte jeg tilbake til Japan for en periode, og mamma ble med meg selv om hun mest av alt ønsket å være nær pappas gravsted. Vi flyttet derfra til Spania i noen år. Under pandemien flyttet vi tilbake til Norge. Siden har vi bodd her, forteller Klara, som er prosjektleder i et oversettelsesfirma. Hun er ikke gift og har ingen barn.
De tre brødrene bor i utlandet. Kjell og Eric bor i Tokyo, mens Jacob bor i London. Eric har nylig kjøpt en leilighet i Stavanger og planlegger å flytte snart.
Nektet opphold i Norge
Takako og den norske ingeniøren Karsten Ellefsen. De var gift i 45 år og bodde utenlands mesteparten av tiden. Men alle deres fire barn er norske statsborgere.
Da hun søkte om å få opphold i Norge før jul 2022, fikk hun avslag av Utlendingsnemnda (UNE) fordi hun ikke hadde en god nok helseforsikring.
Avgjørelsen ble påklaget, og saken behandles på nytt hos UDI. Når Hjemmet går i trykken foreligger det fortsatt ikke en avgjørelse.
Både datteren Klara og Takako bor i Norge. Ektemannen ligger begravet på Revheim kirkegård i Hafrsfjord.
Drømmer om å få bli
At det skulle bli vanskelig for Takako å få varig opphold i Norge, trodde ingen av dem. Men slik ble det altså. Begrunnelsen fra Utlendings-nemnda (UNE) var altså at hun ikke har en god nok helseforsikring.
– Ingen vil selge helseforsikring til en 83 år gammel dame, så dette har ikke vært lett, sier datteren.
Hun sier at faren Karsten ville ha vært 90 år i år. Nå går de jevnlig til graven og snakker med han.
– Han lærte oss barna å se på oss selv som nordmenn fordi vi har norsk pass og har en norsk far. Nå er jeg i grunnen bare trist fordi mamma ikke regnes med.
Hun sier at faren betalte skatt til Norge i mange år, og at han ville ha blitt opprørt om han fikk vite hvordan kona blir behandlet av norske myndigheter.
– Min drøm er å få mine siste leveår i Norge, i Karstens hjemby, sammen med datteren min. Jeg håper at vi får et ja når saken behandles på nytt. Jeg føler meg hjemme her, sier Takako.
