mistet faren i selvmord
Minuttene tikket. Rebekka tastet 113 på nytt og etterlyste en respons. Hun stusset over svaret hun fikk: «Vi kan ikke gjøre noe mer for faren din nå»
Psykolog Rebekka Lossius fant faren død. Hun mener at større åpenhet rundt selvmord kan bidra til at flere får hjelp i tide.
– Det første jeg tenkte var – nå er det for sent å si unnskyld.
Tårene danser nedover kinnene til Rebekka Lossius (34).
Bergenseren tar oss med fire år tilbake i tid – til hjembyen.
– I slutten av januar 2019 avlyste jeg en middag med pappa. Jeg hadde mye å gjøre på jobben som psykolog og er alenemor for to aktive tenåringer.
– Jeg sa til ham at vi kunne ringes uken etter og avtale en ny tid for middag hjemme hos ham. Han svarte at det gikk helt fint og spurte om jeg hadde lyst på breiflabb.
Han visste det var favorittretten til sin yngste datter.
Lettet la hun på røret. Faren hadde virket lys og glad til sinns. Familien visste at han til tider slet psykisk. To dager etter ringte hun ham på nytt.
Hjelpetelefon
Ring 116 123 om du trenger noen å snakke med. Hjelpetelefonen er Mental Helses gratis og døgnåpne
telefontjeneste.
Du kan være anonym, og de har
taushetsplikt.
– Han svarte hverken da eller dagen etter. Heller ikke kjæresten hans i Budapest fikk tak i ham. Da bestemte jeg meg for å kjøre hjem til pappa.
Ta med deg Agnete, rådet moren. Foreldrene ble skilt da Rebekka var 14 år. Agnete er den av de to storesøstrene med samme pappa som Rebekka.
Med to foreldre som var utdannet som psykologer, var det ingen som skjulte at faren slet psykisk.
Kanskje hadde moren en forutanelse om at det kunne bli godt for dem å være to?
Bange anelser
Først idet Rebekka nærmet seg farens hus på Laksevåg, slo det henne at hun burde være forberedt på at han kunne være død.
Hun kastet et raskt blikk i bakspeilet. Det roet nervene å se søsterens bil rett bak sin egen.
Hun bestemte seg for å tenke positivt. De tørre vitsene hans, som han alltid hadde på lur når tungsinnet ikke tok ham, hentet frem et lite smil.
Å høre latteren hans gjorde henne alltid glad.
Hun tenkte på alt fra at faren kjøpte inn sjokoladepudding hver gang hun skulle komme på besøk, til hvordan han fikk henne interessert i verdensrommet.
Tilbake til den gangen hun som 10-åring ble vekket på natten.
Med hans store teleskop siktet de seg sammen inn mot Saturn for å studere den nest største planeten i solsystemet.
Gjorde opprør
Før foreldrene ble skilt, var han nokså streng. Etterpå ble han mindre opptatt av å sette grenser. Selv var hun en rebelsk tenåring.
Som 13-åring gjorde Rebekka opprør mot det meste – inklusive skolearbeid. Etter andre klasse på videregående var ikke karakterarket mye å skryte av, og hun fikk nedsatt karakter i orden og oppførsel.
Under en av mange ferieturer til Italia ble Rebekka dessuten hodestups forelsket i en lokal gutt og senere gravid med ham som 18-åring.
De fikk datteren Aesha, og året etter sønnen Ibo. Å bli mamma ga livet større mening og modnet henne.
Som småbarnsmor bedret hun karakterene og fulgte i foreldrenes fotspor ved å studere psykologi på universitetet.
Mens tankene hoppet fra det ene til det andre la hun kilometerne bak seg.
Snart skulle livet nok en gang bli snudd på hodet.
Mangler tilbud om hjelp
Søstrene parkerte hver sin bil utenfor garasjen til faren og gikk opp mot eneboligen. Rebekka hadde nøkkel og låste dem inn.
Klokken var ikke mer enn åtte på morgenen. Det var uvanlig kaldt i huset og alle lysene var slått av.
De gikk inn i gangen mot stuen og stoppet utenfor den åpne soveromsdøren hans.
Faren lå i sengen med dynen bare halvveis over seg – selv om vinduet var åpent og det var iskaldt inne på rommet.
De ropte «pappa». Høyere og høyere. Han reagerte ikke på skrikene deres.
Siden Agnete er lege, ble det hennes oppgave å sjekke pulsen hans. Søstrene visste allerede svaret.
Alt tydet på at han hadde valgt å ende livet.
De ringte 113 og gikk ut for å vente. Innendørs slet de med å puste.
«Nå er det for sent å si unnskyld!» er ordene som kverner om igjen i Rebekkas hode.
I 40 minutter sto søstrene ute på trappen – i snøføyken, skjelvende av både frost og sjokk, og klamret seg til hverandre.
Minuttene tikket. På nytt hadde Rebekka tastet 113 og etterlyst en respons.
Hun stusset over svaret hun ble gitt: «Vi kan ikke gjøre noe mer for faren din nå.»
Hva med oss?
«Hva med oss, da, søsteren min og meg?» tenkte hun.
En drøy halvtime senere parkerte først en politibil, deretter en ambulanse utenfor. At det var profesjonelle hjelpere til stede, gjorde det mulig for dem å gå tilbake inn i huset.
Hun savner fremdeles et svar på hvorfor pårørende ikke tilbys profesjonell hjelp.
– I dagene som fulgte, følte jeg meg veldig ensom, minnes Rebekka.
– Heldigvis, i etasjen over oss bor Agnete med mann og to barn. Noen dager etter vi fant pappa tuslet jeg opp til henne. Vi la oss i sengen og holdt rundt hverandre. Å være sammen om sorgen har gjort oss sterkere.
– Der vi lå og trøstet hverandre, ble sorgen mindre ensom, og jeg skjønte da at selv om det var smertefullt, ville ingen av oss være alene. Vi skulle gå gjennom dette sammen.
Rebekka tok også kontakt med fastlegen sin og ble henvist til en privatpraktiserende psykolog.
– Jeg tror ikke alle vet hvor de kan søke hjelp. Fastlegen er et godt utgangspunkt, tipser hun.
– Enklere tilgang, blant annet på psykologhjelp, tror jeg kan redde liv!
Les også: (+) Lille Eva Ragde plukket flasker klokken fem om morgenen, men det var ingen som reagerte
Skyldfølelsen ble sterk
Det som fikk henne til å søke hjelp, var en følelse av skyld.
– Jeg grublet på mange tunge spørsmål. Som: Ville pappa ha levd om jeg ikke hadde avlyst middagsavtalen den lørdagen?
Det er en kjent sak at mange sliter med skyld i kjølvannet av selvmord.
Noe Rebekka vet både som psykolog og privatperson.
– Det var ikke første forsøk for pappa. Året før han døde, hadde han vært innlagt på grunn av selvmordsforsøk. Rent intellektuelt visste jeg at det ikke var min feil. Jeg trengte likevel å tilgi meg selv for ikke å ha møtt ham den dagen, og for at jeg noen ganger hadde vært sint på ham.
– Det kan være slitsomt å være pårørende. Jeg måtte kjenne på den smertefulle følelsen av skyld. Først da den slapp taket, kunne de fine minnene endelig dukke opp igjen.
At han selv var psykolog hjalp ham ikke å velge livet.
– Mest av alt tror jeg det handler om at det å være menneske er sårbart. Vi er alle helt avhengig av andre for å forstå oss selv.
– Man kan ha all verdens kunnskap om hvordan mennesker fungerer, men man kommer til kort når man ikke får hjelpen man trenger til å sortere det som har vært vanskelig i livet.
Hun synes det er viktig med åpenhet.
– Jeg har nær kontakt med mamma og søstrene mine. Vi spiser middager hos hverandre og prater ofte om pappa. Det har gjort sorgen lettere å bære.
Har vært åpen
Rebekka har aldri lagt skjul på hvorfor faren ikke lenger lever.
– Jeg har opplevd at enkelte skifter tema når jeg nevner pappas valg, forteller hun tankefull.
– Det er ingen tvil om at selvmord fortsatt er skambelagt. Jeg tror en enda større åpenhet kan endre det – og forhåpentligvis redde liv.
Som både fag- og privatperson etterlyser hun systematisk oppfølging etter selvmord og selvmordsforsøk, også for de mange pårørende som rammes.
– Det er svært viktig at selvmord aldri fremstilles som en løsning, understreker hun også.
– Målet bør være å forebygge og hjelpe samtlige berørte når det dessverre skjer, også etter forsøk på selvmord.
– Når et menneske overlever et slikt skrik om hjelp, kan hjelpeapparatet noen ganger glemme at forsøket i seg selv er en alvorlig belastning for de som står rundt.
Hvert år begår flere enn 600 personer selvmord i Norge. To av tre er menn.
– Barna mine vet hva som skjedde med «nonno», som de kalte ham – bestefar på italiensk.
– De ble selvsagt triste da de forsto at han hadde tatt dette valget, men vi har snakket mye om det og brukt tid på å sette ord på følelsene. Et redskap jeg har forsøkt å gi barna mine fra de var små.
– Å møte utfordringer er som vi vet, en del av livet. Evnen til å dele stort og smått med andre tror jeg letter mange byrder. Ingen skal behøve å bli overlatt til seg selv. La oss være best mulig til stede for hverandre.
Alle vil vi på et eller annet tidspunkt trenge andres hjelp.
Ingen å miste
Etter at hun mistet faren, har Rebekka vært livredd for å miste enda flere.
– Et par uker etter at pappa gikk bort kom ikke sønnen min hjem til avtalt tid. Jeg ringte ham uten å få svar. Da grep panikken meg.
– Det var ikke logisk, men jeg kjørte til en demning nær der vi bor. Med egne øyne trengte jeg å se at han ikke hadde falt og druknet.
Den kvelden kom guttungen uskadet og fornøyd hjem.
Selv om Rebekka nå smiler, renner tårene på nytt.
– Unnskyld, sier den vevre, milde jenta, og tørker dem snufsende bort med servietten.
– Å miste pappa har kanskje gjort meg mer sentimental. Når jeg snakker om ham, er det ikke uvant at tårene begynner å piple, forteller hun – og ler litt.
– Det betyr slett ikke at jeg er trist. Nå gjør minnene om ham meg stort sett godt.
Selv om sorgen er bearbeidet, er savnet etter ham sterkt.
– Pappa var så god å klemme. Vi savner de klemmene. Inni meg kan jeg fremdeles høre stemmen hans – og den gode latteren, sier hun mykt.
– Å miste pappa har gjort meg enda mer bevisst på at livet er kort, og at det er menneskene rundt oss som gjør det hele verdt å holde ut. Det har blitt ekstra mer viktig for meg å fylle livet med gode øyeblikk og masse kjærlighet.
Hjelpetelefon
Ring 116 123 om du trenger noen å snakke med. Hjelpetelefonen er Mental Helses gratis og døgnåpnetelefontjeneste.
Du kan være anonym, og de hartaushetsplikt.
