Synnøve finden
Synnøve Finden og Pernille Holmen bodde sammen og delte seng. Så kom en evangelist på besøk
Synnøve Finden møtte Pernille i 1926. De to kvinnene startet Synnøve Finden ostefabrikk sammen to år senere, og levde sammen livet ut.
Det er ikke godt å si hva Synnøve Finden drømte om da hun var liten. Så hun allerede da for seg en fremtid i ostens tegn?
Det sies at hun stengte seg inne med osten på stabburet på Finden gård på Vik i Sogn og Fjordane, og at moren Brita dermed tolket oppførselen dit hen.
Men lille Synnøve kan umulig har forestilt seg at det 50 år senere skulle kjøre varebiler med hennes navn på, fullastet med hennes ost, rundt i Norge bare femti år senere.
Ei heller at hun skulle leve sitt liv med en kvinne, aldri få barn, men heller fostre en bedrift som lever videre nesten hundre år senere.
Målbevisst yrkeskvinne
Synnøve var målbevisst i sitt yrkesvalg. 18 år gammel reiser hun til Stavanger for å lære meierifaget og utdanne seg til yster. De neste årene jobber hun med ost i flere bedrifter rundt i landet.
Fra begynnelsen av 1900-tallet flytter hun til Kristiania, hvor hun ble til sin død. Og 1. mai 1928 åpner hun og medgründer Pernille Holmen ostefabrikk på Vålerenga i Oslo, «i meget beskjeden målestokk», som det senere sto i Aftenposten.
Født 7. desember 1883* på Finden gård i Vik kommune i Sogn og Fjordane.
Foreldrene er Lars Johnson Finden og Brita Friksdotter Brekke. Synnøve er barn nummer 8 i rekken av 10.
Starter Synnøve Finden Ostefabrikk i 1928 sammen med Pernille Holmen (1889–1961).
Blir aldri gift, får ingen barn. Hun og Holmen er hverandres enearvinger.
Dør 6. januar 1957 på Kjelsås i Oslo.
*Flere kilder oppgir at Finden ble født i 1883, men 1882 blir også brukt.
Kilder i denne saken: Kilder: Min bestemor elsket Synnøve Finden – familien og ostefabrikken av Tor Edvin Dahl, Norsk biografisk leksikon, Synnøve Finden AS og Aftenposten
Synnøve har ansvar for selve produksjonen, mens Pernille er bestyrerinne og tar seg av alt annet.
Forfatter Tor Edvin Dahl, Holmens barnebarn, har skrevet flere bøker om paret. Han viser til et intervju i avisen Tidens Tegn i 1930, der Synnøve fortalte at hun syntes ost, og spesielt pultost, ble stemoderlig behandlet.
I butikkene lå ostene på gulvet, ikke på hyllene. Emballasjen var dårlig, og osten mugnet eller mistet smaken. Dessuten ble gammel ost hakket opp, blandet med vann og brukt til å lage ny ost. Forkastelig.
Les også: Alfhild (83) ga bort huset sitt: – Jeg tror advokaten lurte litt
Usømmelig å dele seng
Det er tydelig at Synnøve engasjerer seg i ostens ve og vel, utover dette vet man ikke så mye om hva hun bruker tid på, skriver Dahl.
Men meiersken er troende og oppsøker foreningen Oslo lille indre, der en krets av indremisjonskristne holder møter. Her blir hun kjent med Pernille i 1926.
Pernille er enke etter at mannen døde av spanskesyken, og bor sammen med sin datter Evy – som da er 13 år – i en liten leilighet i Oslo. Hit inn flytter Synnøve, til det som skal bli et livslangt samboerskap.
Pernille og Synnøve er forretningspartnere og åpenbart glad i hverandre. De velger å bo sammen, og de deler seng. Selv har kvinnene sannsynligvis ikke behov for å definere hva slags forhold det er snakk om, skriver Dahl og sier til magasinet Blikk at han ikke vet om de to har et romantisk forhold.
Sengedelingen blir det uansett en slutt på da en besøkende evangelist får greie på det. Evangelisten mener det er usømmelig, og fra den dagen blir en kommode stående mellom sengene.
Krav om å være religiøs
Alle på Synnøve Finden Ostefabrikk må være troende. Kravet er at de ansatte må være med i en menighet i Oslo, og de har valget mellom tre forskjellige.
Mye av fabrikkens overskudd blir gitt til misjon. Ost og gudstro går hånd i hånd.
Men ved oppstart i 1928 har firmaet hverken store inntekter eller mange ansatte. Synnøve og Pernille starter med lånte penger.
Fabrikklokalet er trangt, jobben er omfattende, og salget blir labert. Har de overvurdert folks hunger etter god ost? Nei da.
Allerede året etter går salget bedre. Finden begynner å nå frem med sitt budskap om at de leverer kvalitetsost bygget på lang erfaring og egne oppskrifter. Snart kan fabrikken kjøpe firmabil og ansette sin første medarbeider.
At hun har nese for forretninger kommer frem i nekrologen, som står på trykk i Aftenposten
9. januar 1957:
«I vesentlig grad ble vekten lagt på arbeid for utbredelse av norsk pultost og gammelost, og på dette felt var frøken Finden en foregangskvinne, utrettelig, uredd og full av pågangsmot. Særlig gikk hun inn for propaganda ved hjelp av foredragsvirksomhet, men hun hadde også et åpent øye for den delikate emballasjes betydning.»
Les også: (+) Skipet kom inn til havn ved Mandal med store skader. Ingen visste om mannskapets grusomme hemmelighet
Suksess tross børskrakk
Forfatter Dahl setter kvinnenes ostesuksess i perspektiv: Sommeren 1929 blir rundt 6000 esker med ost fraktet ut av den lille fabrikken.
Dette er samme år som New York-børsen bryter sammen, og Synnøve Finden Ostefabrikk øker produksjonen og ansetter en sjåfør, en syklist og en rekke ostepakkere. Finden utvikler også nye produkter.
Mens ringvirkningene av børskrakket sender andre bedrifter i konkurs og arbeidere ut i arbeidsledighet, blir ostefabrikken utvidet flere ganger.
Synnøve og Pernille kjøper fabrikkbygningen de hadde leid, utvider med flere lokaler og folk og investerer i to villaer og nye biler. På et par år blir produksjonen seksdoblet, skriver Dahl.
Finden verner godt om forretningshemmelighetene og tar patent på flere ostetyper.
Synnøve er ikke redd for å si det hun mener, eller kjefte på den som ymter frempå om at osten ikke er som den skal. Er det noe Finden vet, er det at hun leverer prima vare. Siste halvdel av 1930-tallet er seks varebiler på farten med osteleveringer over hele Sør-Østlandet.
Les også: Michael tok dronninga på senga: – Aldri vært så skremt i mitt liv
Produksjonen tilbake etter krigen
Da andre verdenskrig bryter ut i Norge, rammer det også ostefabrikken. Det blir vanskelig å få tak i råstoff, og produksjonen går drastisk ned. Da krigen er over, har mer enn 20 personer mistet jobben.
Produksjonen blir tatt opp igjen i 1945, og flere arbeidere kommer tilbake. Men det er fremdeles trange tider og konkurransen hardere, skriver Dahl. Det hjelper heller ikke at fabrikkeierne er motvillige til å fornye seg og produksjonsmetodene.
De aldrende damene trekker seg ut av den daglig driften, men følger nøye med fra sin villa på Kjelsås. Finden sliter med helsen, og i 1957 dør hun etter lengre tids sykdom, 73 år gammel.
Alt Finden eide, testamenterte hun til Holmen, som gikk bort drøyt fire år senere.
Holmens datter Evy og mannen hennes, Josef Dahl, drev ostefabrikken videre. Bedriften var i familiens eie frem til 1987, da den ble solgt til Dag Swanstrøm.
Han går i kamp mot meierimonopolet og får endelig gjennomslag i 1996.
Året etter kommer Synnøve gulost på markedet, som vi kjenner i dag. Synnøve Finden eies nå av den norske gründerbedriften Scandza og drives videre som en «utfordrerbedrift», i riktig ånd etter sine grunnleggere.
