Reise: Tarawa
Sydhavsidyll og krigsturisme kombineres lett i dette fjerne hjørnet av verden
Atollen Tarawa er en del av øystaten Kiribati. Her fant et av de blodigste slagene under andre verdenskrig sted.
Bilen glir sakte fremover. Palmene henger skrått over veien. Fra bilvinduet kan jeg skimte den blå lagunen. Husene ligger i små grupper langs veien.
Å orientere seg på øygruppen Tarawa er relativt enkelt. Atollen utgjør en sirkel av øyer med en lagune i midten. En bilvei knytter flere av de avlange øyene sammen.
Mannen i bomstasjonen smiler og sier «Mauri, mauri» («hei» på kiribatisk). Det koster 20 cent å komme inn på øya Betio, den perfekte militære festning. Øya ligger i den sørligste delen av lagunen. Den nordlige delen vender ut mot lagunen, den sørlige mot det dype, åpne havet.
Det grunne revet som løper i en bue, danner et naturlig forsvar mot inntrengere. Selv om tidene har endret seg, er adgangen fortsatt vrien. Bare å krype til korset og betale. 20 cent, vær så god! Mannen i bomstasjonen smiler. «Welcome to Betio».
En liten brikke i et større spill
Et hvitt skilt med påskriften «Taiwan Park» strekker seg over innkjørselen til parkeringsplassen.
En gang kanskje en idyllisk park, nå en ruin. Kiosken som en gang solgte brus og snacks er stengt. Kiribati hadde (i likhet med flere Stillehavsstater) tette diplomatiske bånd til Taiwan.
I september 2019 endret dette seg da myndighetene skiftet side og valgte Kina. En liten brikke i stormaktenes spill om Stillehavet?
Kiribatis små øyer synes knapt på kartet og regnes blant verdens mest isolerte steder, men de har også vært midtpunkt for betydningsfulle historiske hendelser. Bak Taiwan-parken står restene av japanske kanoner og en sementbunker. Bakteppet for Japans Stillehavskrig var «Den andre kinesiske-japanske krig» som startet i 1937.
Japan erobret store deler av Nord-Kina, men var avhengig av råvareimport for å produsere krigsmateriell. USA innførte i 1941 en handelsblokade som et svar på Japans herjinger i Kina.
Trusselen om ressursmangel provoserte japanerne til å angripe Pearl Harbor. Planen var å slå ut USAs marine, og dermed sikre Japan herredømme over Stillehavet og med det tilgang på sårt tiltrengte ressurser.
De rustne japanske kanonene som peker ut mot havet fra Betio er blant påminnelsene om at Betio har vært alt annet enn idyll.
Når hoder starter å rulle
Noen av gravene på kirkegården er dekorert med blomster. Andre ligger der nakne og tilsynelatende glemt, omgitt av tørre stener. Kirkegården er siste hvilested for den lokale befolkningen, men det er også et minnested for dem som døde i kampen mot den japanske invasjonsstyrken.
Da japanske styrker invaderte Tarawa, bare dager etter angrepet på Pearl Harbor i desember 1941, klarte mange sjøfolk og embetsmenn som var stasjonert i det britiske protektoratet, å rømme. Men 17 newzealandske kystvakter som arbeidet med militær etterretning, og fem sivile kystvakter ble tatt til fange.
Om ettermiddagen 15. oktober 1942 ble de dratt ut av cellene sine og halshugget. Var det et svar på et amerikansk flyangrep? Eller en gjengjeldelse for at japanske krigsfanger var blitt henrettet i en fangeleir på New Zealand?
Det spekuleres fortsatt, og teoriene er mange. Uansett ble det begått en grufull krigsforbrytelse, og ofrenes ettermæle står risset inn i minnesmerket: «Standing unarmed at their posts, they matched brutality with gallantry, and met death with fortitude».
Ved siden av minnesmerket står restene av det som en gang var en japansk bunker. Nå er det bare sementklosser igjen.
15. oktober 1942. Foto: Ole Johan Moe
En million menn i hundre år
Skiltet sier «Green Beach – Temakin Point». Nok et minne om andre verdenskrig. Sett ovenfra er Betio formet som en avlang trekant. 3 kilometer lang, og 800 bred (på det meste). Barn klatrer rundt på sementblokkene i sjøkanten, rester av bunkere som fikk seg noen solide fulltreffere under det amerikanske bombardementet.
Barna smiler og vinker da de får øye på utlendinger. Akkurat her, på Temakin Point, hadde japanerne plassert to av sine kraftige 8 tommers Vickers-kanoner.
Tarawa ligger omtrent 3900 kilometer sørvest for Pearl Harbor. Den enorme avstanden gjorde det vanskelig å angripe med flystøtte. Øygruppens beliggenhet gjorde den strategisk viktig, og japanerne bygget et sofistikert forsvarssystem. Man regnet med at eventuelle angrep ville komme fra havsiden, og fienden skulle stoppes i vannet.
Japanerne gravde skyttergroper langs hele kystlinjen. Kommandoposter og tilfluktsrom ble bygget på øyas indre til beskyttelse mot flyangrep. Japanerne (og deres koreanske arbeidere) jobbet intenst i nesten ett år før øya var omgjort til et forsvarsverk som den erfarne japanske admiralen Shibazaki skrøt av at det «ville ta en million menn hundre år» å erobre. Forsvarsverkene, landminene, de avanserte kanonsystemene og 4500 soldater. Japanerne følte seg trygge.
Den nye offensiven
Ved lavvann kommer stridsvognen til syne. En amerikansk Sherman M4A2, halvveis nedgravd i den gjørmete sanden. «Red Beach» ligger på nordsiden av Betio og dermed inn mot lagunen. Grunnen strekker seg 4–500 meter, hele veien ut til korallrevet. Flere skipsvrak ligger og ruster på grunnen og bryter den idylliske horisonten. Noen hunder plasker rundt i vannet. På stranden leker barna.
Bare 17 japanere lot seg fange levende. Foto: Nara Archives/REX
Japanerne konstruerte en brygge på 500 meter her for å ta i mot lasteskip. Nå er stedet omgjort til Tarawas havn.
De alliertes motoffensiv i Stillehavet var todelt; Den ene i det sørlige Stillehavet ved Salomonøyene og Ny-Guinea. Den andre en slags øyhopping gjennom det sentrale Stillehavet og stadig nærmere Japan. De enorme avstandene i Stillehavet kompliserte bruken av flystøtte.
Amerikanerne var klar over Japans enorme forsvarsverk på Betio og at forsterkninger kunne nå dem med fly fra Caroline-atollen innen tre døgn. Den amerikanske admiralen Chester Nimitz, sjef for Stillehavsflåten, uttalte: «Get the hell in, then get the hell out».
Like etter midnatt 20. november 1943 ankom de amerikanske angrepsstyrkene utenfor Tawara. Det inkluderte slagskip, hangarskip, forsyningsflåte og 18 000 marinesoldater.
Bak sementblokker, minefelt og piggtråd og i tallrike skyttergroper lå de japanske soldatene, klare til å slåss for keiseren.
Red beach
Natten var mørk, men stjerneklar da de amerikanske flyene lot bombene regne over Betio. Deretter hamret krigsskipene løs på forsvarsverkene. Tre av de fire Vickers-kanonene til japanerne ble slått ut av slagskipene «Colorado» og «Maryland». Etter kanonaden fulgte landgangsfartøyene. Målet var Red Beach på nordsiden av Betio, en snedig manøver da denne vendte inn mot lagunen og ikke ut mot havet.
Lavvannet bremset imidlertid landgangsfartøyene, og deler av styrken ble sittende fast ute ved revene, 500 meter fra stranden. Flammer, røyk og kaos – et blodig mareritt utspilte seg de første timene. Men om kvelden hadde noen stridsvogner og nærmere 5000 amerikanske marinesoldater inntatt stranden.
Til siste mann!
Lavvannet fortsatte å bremse den amerikanske offensiven, men om ettermiddagen den 21. november fikk man tilstrekkelig klaring over revene.
De japanske stillingene ble angrepet med stridsvogner og flammekastere. Japanerne forsvarte seg innbitt til siste mann, og først da morgensolen traff Betio den 23. november, etter 76 timers intense kamphandlinger, lå det japanske forsvarsverket i ruiner. Likene lå strødd over hele øya. Stanken må ha vært ubeskrivelig. Bare 129 koreanske arbeidere og 17 japanske soldater lot seg fange. Resten hadde enten falt i kamphandlingene eller tatt sine egne liv.
Når man vandrer langs stranden i dag, kan man studere restene av det japanske kystartilleriet. Klokken er ti om formiddagen. En mann sjangler mot meg. Tydelig påseilet.
Han forsøker å ta kontakt. Jeg starter bilen og lar den rulle sakte ut på veien. Den japanske flystripen er helt borte. Og det som var deres kommandosentral er nå et gjengrodd villnis.
Men noen dager i november i 1943 var dette søvnige øyriket et blodig inferno og sentrum for verdens oppmerksomhet.
Det som er igjen
Det blir fort trafikkert på hovedveien hvor fartsgrensen aldri overstiger 60 km/t. På stranden spiller ungdommer volleyball og de eldre bingo. Hundene bjeffer langs veikanten. Det er tett mellom hus og kirkegårder. Ute i den grunne sjøen sitter en kvinne på huk, så trekker hun opp buksen og går mot land. For mange er havet det eneste alternativet. Øygruppen lider av overbefolkning med alt det medfører av dårlige sanitære forhold og forsøpling. Men gjestfriheten er stor.
«North Tarawa» står det på skiltet ved den rustne stålbroen. På øya Buota er det slutt på veien. «Trenger du transport over sundet?» Michael smiler fra sin underlige farkost med påhengsmotor. Det er om lag 200 meter over til neste øy. Vannet er turkisblått.
Palmene dekker stranda. De sier at folk lever mer tradisjonelt der, at det er et aldri så lite sydhavsparadis. Jeg takker ja til Michael og klatrer om bord.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 10 2020
