Landet ingen besøker

Vi lander tilsynelatende i et stykke stillehavs­idyll. Langs gjerdet på flyplassen står det skrevet «Welcome 2 Nauru» i regnbuens farger. Særlig.

«Alle på én rekke!» kommanderer immigrasjonsbetjenten.

Det henger tett med advarsler på veggene. «Røyking forbudt. 5000 dollar i bot.» «Vis landingskort.»

«Erklær tollvarer eller betal boten!» Mistenksomme blikk mønstrer meg. Her ønskes man definitivt ikke velkommen av dansende kvinner i bastskjørt og sydhavsrytmer.

Les også: (+) Stella knuste all motstand på løpebanen. Flere tiår senere ble hemmeligheten avslørt

Elskede kjøtere

Utenfor omringes jeg av bikkjer. En av dem glefser etter leggen. Kun en markering, men jeg kjente tennene. Nauru er en av de få nasjonene i verden hvordan det faktisk er mulig å spasere hele landet rundt i løpet av noen timer. Men ikke uten utfordringer. De rabiesinfiserte løshundene ønsker deg velkommen!

En mann kommer løpende og jager hundene. «Finn deg en stokk. Hvis hundene angriper, er det bare å slå. De er ikke ufarlige. Et barn ble drept av løshunder i 2012.»

Jeg plukker opp steiner. Det er best å være forberedt. Borte i svingen står en ny flokk. De kommer halsende. Jeg kaster steiner så hardt jeg kan. For å skremme. De snur øyeblikkelig. Det kommer til å bli en lang dag.

Les også: (+) Mannen min er humørsyk og ustabil. Jeg orker ikke mer

Okkupert

Bak palmene og med fin utsikt over den steinete stranden, ligger den nedtaggede bunkeren. Rester etter japanernes okkupasjon under andre verdenskrig. Det
ligger søppel ved inngangen. Jeg trekker inn ølmagen og kryper forsiktig inn gjennom det trange hullet.

Les også: 20 utrolige, forlatte steder

Japanernes offensiv i Stille­havet startet med angrepet på Pearl Harbor 7. desember 1941. Det var deres svar på USAs handelsblokade som drastisk reduserte japanernes tilgang til olje og andre råvarer. Etter angrepet på Pearl Harbor kom invasjonen av Filippinene, Sørøst-Asia, Ny-Guinea og Salomonøyene.

10. mai 1942 satte admiral Shima Kiyohide med sin keiserlige japanske invasjonsstyrke kursen for Nauru. Dagen etter ble de imidlertid torpedert av en amerikansk ubåt og operasjonen avbrutt. En bedre koordinert invasjon blir iverksatt 26. august, og utover høsten inntok japanske soldater øya.

Jeg har allerede gått i tre timer under stekende sol. For hver kilometer dukker det opp en ny bunker.

Jeg er halvveis rundt øya og passerer den katolske kirken «Christ the king». Her ligger den franske presten Alois Kayser (1877–1944) som sto sammen med det nauriske folket under okkupasjonen.

Les også: (+) Nazi-ubåten skulle inneholde ufattelige rikdommer. Så ble vraket funnet

Kampen om fosfatet

Forlatte bensinstasjoner, forlatte bygninger, bilvrak. Langs hovedveien som snor seg rundt Nauru, vrimler det av samtidsruiner som vitner om det som engang var. Jeg entrer Aiwo-distriktet og dets mange, gamle fabrikkbygninger. De fleste forlatt. En bris trekker grå skyer over himmelen. Det blir plutselig kjølig. Jeg går inn i et av fabrikklokalene.

Gulvet er dekket av et tykt lag støv. Noen av rommene er fylt med søppel. Bakpå restene av hengeren til en tankbil står det skrevet «Republic of Nauru».

For millioner av år siden var Nauru en ung atoll. De eneste beboerne var havfugler. De første menneskene kom fra Mikronesia og Polynesia for 2500 år siden. Nauru må ha vært et paradis den gang. Innbyggerne jaktet på fugl og fisket i havet.

I 1888 annekterte det tyske keiserriket øya for å beskytte tyske skip. Noen år senere plukket lastebåt-betjenten Henry Denon opp det han trodde var forsteinet trevirke og brakte det med seg til Sydney. Ved en tilfeldighet ble den testet i et laboratorium. Det viste seg å være det rikeste stykke fosfatmalm man hadde sett. I millioner av år hadde havfugl lagt et lag med fugleskitt (guano) som hadde fått ligge og bake under sterk sol i tropisk regnskog. Og slik ble atollen til en fosforittøy med svært rike forekomster av fosfat nesten helt oppe i dagen.

I 1906 startet gruvedriften, og kastet øya inn i industrialderen. Kampen om Naura var i gang.

Etter første verdenskrig ble Nauru et mandatområde administrert av Australia, Ny-Zealand og Storbritannia. I 1920 etablerte de British Phosphate Commission (BPC) sammen, og i løpet av tyve år økte produksjonen til en million tonn fosfat.

I begynnelsen av desember 1940 kom tre tyske skip kamuflert som nøytrale fartøy sigende inn i farvannet rundt Nauru. Målet var å forstyrre fosfatproduksjonen. De førte japanske flagg (landet var nøytralt i 1940). Slik kom de seg helt innpå lasteskipene og senket flere av dem, blant annet det norske skipet Vinni. Gruvefasiliteter og lastebrygger ble bombet.

Videre angrep var upraktiske ettersom lastebåtene spredte seg. De tyske skipene satte kursen for øya Emirau hvor majoriteten av fangene de hadde tatt ble satt i land; 514 av 675, og det inkluderte samtlige 32 fra Vinni.

Utsikten blir bedre når jeg kommer opp på toppen av bakken. En gammel lastebil passerer på grusveien og etterlater en hale av støv og eksos. Gruvedriften er ikke lengre lønnsom, men den holdes i live som en påminnelse om storhetstiden som engang var.

Under japansk okkupasjon

Buskene er nesten ugjennomtrengelige. De smuldrende restene av en mur og en gapende dør åpenbarer seg. Stien fortsetter innover, omgitt av fjell. Solstrålene er som nålestikk gjennom det tette løvverket og lyser opp inngangen. Innenfor er restene av en liten celle. Døra til hoveddelen av fengslet er stengt og snart helt gjengrodd.

Da japanerne okkuperte Nauru, møtte de ingen motstand. Australia hadde riktignok mandat på øya, men sto uten militært forsvar. Fem sivile australiere ble imidlertid tatt til fange. Japanerne utnevnte naurueren Timothy Detudamo som sjef for de innfødte. Dersom en ikke adlød hans ordre kunne en bli «flådd» (bokstavelig talt). Hans styre begrenset seg til å ta imot og utføre ordre fra okkupantene.

Offentlig halshugging ble gjennomført for å gjøre befolkningen lydig. Eiendommer ble annektert, og nauruerene avspist med daglige rasjoner på 900 gram ris og 45 gram storfekjøtt per dag. Menn måtte jobbe for japanerne (sammen med kinesiske og koreanske straffanger). I det japanske rasehierarki var kineserne plassert nederst.

Til tross for at de styrte med jernhånd, var japanerne mindre brutale mot lokalbefolkningen enn vanlig. Japansk skole og underholdning skulle gjøre nauruerene mer vennlig innstilte mot Japan. Og målet med okkupasjonen var selvfølgelig å sikre seg fosfatproduksjonen.

Labyrinten av ganger i den tilgrodde fengselsruinen leder meg gjennom en tunnel. En grusvei snor seg oppover fjellskråningen. På begge sider står nakne kalkstein igjen etter fosfatgruvene. Utsikten er spektakulær. Og steinbruddet må ha vært nesten uinntagelig. Japanerne var raske til å bygge en flystripe og bunkere på øya. Like ved Commando Ridge (65 moh.) øyas høyeste punkt, står en japansk kanon.

Den runde øya er omgitt av et naturlig festningsverk av stein og korallrev. Kombinert med skyttergraver, bunkere, maskingeværstillinger og kanoner passet den japanerne perfekt. Å landsette styrker ville bli for kostbart, så amerikanerne valgte å bombe øya. 25. mars 1943 bombet 15 amerikanske fly flystripen og ødela åtte bombefly og syv jagerfly. De fem australske fangene ble henrettet som hevn.

I årene som fulgte gjennomførte amerikanerne bombetokter nesten daglig.

Les også: (+) I 40 år var pilothjelmen i sjøen et mysterium. Svaret var mer dramatisk enn noen kunne forestilt seg

Landet som gikk konkurs

– Den retten har vi ikke. Vi har disse.

Fisken serveres med pommes frites. Servitøren smiler. Halvparten av menyen er ikke tilgjengelig, og de rettene som de faktisk har er feil beskrevet. Hotel Menen har (i likhet med Nauru) sett bedre dager. Da avkoloniseringen gikk sin seiersgang verden over, ble også Nauru selvstendig.

I 1968 ble republikken etablert og tok kontroll over gruvene. Pengene strømmet inn, og med sin lille befolkning oppnådde Nauru raskt å bli det landet i verden med høyest inntekt per innbygger. I tiårene som fulgte var det ingen skatt, ingen avgifter, gratis skole og helsevesen. Innbyggerne levde livet med sportsbiler og satellitt-TV. Det nasjonale flyselskapet Air Nauru ble etablert og fløy landets rike elite.

Les også: Dumskapens hotell: Midt i ørkenen uten gjester

På 1990-tallet begynte imidlertid inntektene å tørke inn. Store summer var investert i fond som ble plyndret av korrupte rådgivere. Boblen sprakk. Rådgiveren Adrian Powles i London stjal minst 60 millioner amerikanske dollar. Gruvedriften hadde på sin side ødelagt nærmere 80 prosent av øyas overflate, og forekomstene av fosfat var nesten borte.

I 2000 nærmet arbeidsledigheten seg 90 prosent. Nauru gikk fra å være verdens rikeste til verdens fattigste land nærmest over natta.

Men som det heter: Nød lærer naken kvinne å spinne. Republikken gjorde kreative valg for å skaffe nye inntektskilder. Landet åpnet seg som skatteparadis (og hvitvasking) og begynte å selge diplomatiske tjenester.

Nauru er et av få land i verden som anerkjenner utbryterrepublikkene Abkhasia og Sør-Ossetia på Kaukasus. Pass fra Nauru er blitt solgt (blant annet til terrorister) for 20–30 000 dollar. Likevel var det norske skipet Tampa som skulle skape virkelig nytt håp for den konkursrammede øya.

Klientstat

I august 2001 plukket skipet opp 433 båtmigranter i internasjonalt farvann. Det utløste en diplomatisk krise. Australia nektet å ta dem imot, og disputten endte med at de ble plassert på Nauru mens de ventet på å få sine søknader behandlet. Et varig interneringssenter ble etablert som ledd i Australias nye migrasjonspolitikk.

Det konkursrammede landet ble på nytt underlagt Australia (nå som klientstat), og fikk Amnesty på nakken da det ble avdekket meget kritikkverdige forhold i interneringsleiren. Journalister er ikke populære på Nauru.

Selv tar jeg til takke med de gamle fabrikkbygningene, den industrielle atmosfæren, urbex-følelsen og krigsruinene. Kanskje ikke hva en forventer å finne på en stillehavsøy, men det har definitivt sin sjarm.

Dessuten: Den importerte ølen er kald og så lenge den kommer med en feit burger, er kvelden reddet.