nordpolen
Svenskene trodde det var lett å erobre Nordpolen. 33 år senere kom ekspedisjonens grusomme skjebne for en dag
Svenskene så for seg å erobre Nordpolen med silkeskjerf, tversoversløyfer og fjonge hatter i bagasjen. Den svenske ingeniøren Salomon August Andrée og to kamerater hadde lagt opp til en fiasko av høy klasse.
Salomon August Andrée fra Småland var sikker: Med hydrogenballongen «Örnen» skulle han nå Nordpolen og gjøre Sverige til en stormakt innen polekspedisjoner.
Seks dagers behagelig ferd for vær og vind var alt som skulle til, kalkulerte han.
Så feil kan man ta.
Pyntet til trengsel i isødet
Den karismatiske svenske ingeniøren André mente at det ikke fantes noen bedre måte å ta seg til Nordpolen på enn med luftballong: På grunn av det flate terrenget ville det være enkelt å lande. Fravær av vegetasjon ville gjøre det lett å navigere.
Ingen våget å si ham imot. For ingen hadde vært på Nordpolen ennå.
Luftballong ville gi et flott utgangspunkt for å fotografere området fra luften, fortsatte Andrée. Og slik skaffet han seg et viktig påskudd for ferden; å lage nøyaktige kart. Når man så hadde landet på Nordpolen, kunne man ta flere bilder − av heltene. Og til det formålet dugde bare dresser med dobbeltknepping, håndsydde lærstøvler og silkeskjerf, tversoversløyfer og hatter.
Ekspedisjonens tre deltagere, Salomon August Andrée (42) Nils Strindberg (25) Knut Frænkel (27) syntes de var godt forberedt da de kastet loss 11. juli 1897.
Ballong eller ingenting
Andrées overbevisning om ballongens fortreffelighet oppnådde bifall fra Nordpassasjens største oppdager, Adolf Erik Nordenskiöld, nestor i svensk polarforskning. I 1895 var det meningen at Andrée skulle reise rundt i Europa for å samle inn kunnskap om ballongekspedisjoner.
Men ryktene løp foran svensken. Mange ville høre ham fortelle om sin reise − før den var gjennomført. Studieturen endte som en foredragsturné. Sponsorer og støttespillere lot seg villig verve.
Andrée fikk hele 65 000 svenske kroner i startkapital fra Alfred Nobel. Kong Oscar bidro med til i reisekassa. Friherre Oscar Dickson hadde tidligere sponset Fridtjof Nansens eventyr likeså, Flere prominenser fulgte opp.
Nå hadde Andrée ikke bare finansieringen på plass, men også moralsk støtte fra noen av Sveriges mektigste menn.
Mannskapet måtte velges med omhu. Sjefen valgte teoretikere med sans for nøyaktige vitenskapelige analyser. Nils Strindberg fremsto som en gullkantet signering. 24-åringen fra universitetet i Uppsala var kjent for sin tålmodighet og forskning.
I tillegg var han en kløpper med fotoapparatet.
Nils Ekholm var vitenskapsmann, meteorolog og svært begeistret for Andrées idé. Men under de første forsøkene på å få ballongen til å fly nordover mot Nordpolen i 1896, ble Ekholm skeptisk. Særlig noen av Andreés tekniske beregninger fikk Ekholm ikke til å stemme.
Ekholm mente at ballongen bare kunne holde seg i luften i 17 dager og ikke i 30 slik Andrée påsto. Andrée avviste betenkelighetene. Ekholm trakk seg i siste sekund. Og ble stemplet som feig.
Som erstatter for Ekholm valgte ekspedisjonslederen sivilingeniøren Knut Frænkel til å være meteorologisk observatør. Hverken Strindberg eller Frænkel hadde erfaring med ballonger.
De tre var teoretisk sterke innendørshelter. Men det ville neppe bli noe problem: Andrée forventet en bedagelig ferd gjennom luften mot polpunktet.
Les også: «Det var en tabbe. Synet av henne var forferdelig. Jeg angrer den dag i dag på at jeg tok turen»
Mislykket forsker
Sjefen selv hadde en frynset historikk fra polare strøk. Salomon August Andrée hadde jobbet på Spitsbergen i et internasjonalt samarbeid for å utforskning av polare trakter. Ingeniøren Andrées oppgave var å føre luftelektroniske observasjoner. Flere av funnene ble publisert i vitenskapelige magasin, men ble senere falsifisert og stemplet som mislykket forskning.
Men da Andrée lanserte sine ballongplaner, var alt glemt. En storstilt kampanje ble lansert. Portretter av Andrée og hans mannskap prydet plakater og postkort. Med sirlige sting ble deres signaturer brodert på lommetørklær og servietter og solgt. Sponsorer og mediene krevde resultater.
I dagene 2.–3. juli 1897 ble ballongen fylt med gass på Svalbard.
11. juli tok Örnen av for å drive mot polpunktet.
3700 kilometer mellom Spitsbergen og Bering på Nordpolen kunne tilbakelegges luftveien på 6 døgn, mente Salomon August Andrée. Vindhastigheten var beregnet som et snitt av vindhastigheten i Eiffeltårnet i Paris, og vindhastigheten som var målt på Spitsbergen i året mellom 1882 og 1983.
Ballongen Örnen ble sydd i Paris av Ballongprodusenten Lachambres og beregnet til å kunne fly 30 døgn. Lå forholdene til rette, ville den kunne fly rundt halve jorda.
Men allerede rett etter start mistet ballongen viktige slepeliner. Ballongen lot seg dermed ikke styre. Den tok først en nordøstlig, senere en østlig retning.
36 brevduer, sponset av Aftonbladet i Stockholm var med på turen. Kun én av disse kom frem: Från Andrées Polarexpedition till Aftonbladet, Stockholm. God fart åt ost 10 grader syd. Allt väl ombord. Detta är tredje duvposten. Andrée.
Les også: (+) Kapteinen på D/S Norge trodde passasjerene ville se den sagnomsuste øya – det endte med katastrofe
14. juli måtte ferden avbrytes. Ekspedisjonen slet med ising som følge av fuktig luft, noe som tynget ballongen. I tillegg lakk den hydrogen. Ballongen landet på isen i Polhavet etter bare 65 timer og 33 minutter ferd 480 kilometer fra startpunktet.
– Kl. 08.11 hoppet vi ut av gondolen, skrev Andrée i dagboken.
Andrée hadde riktignok tatt høyde for at noe kunne gå galt, men et eventuelt havari måtte ifølge planene skje i Russland eller Canada. Og det ikke der de landet.
De tre mennene pakket ballongen sammen og begynte å gå mot Franz Josef land. Det må de raskt oppgi, vesentlig på grunn av elendig utstyr og dårlig planlegging. Bomullsskjorter og jakker med knepping fremfor ull og anorakk, viste seg å være et lite gjennomtenkt valg.
Les også: (+) En dag før påske ble himmelen beksvart – så brøt helvete løs. 78 nordmenn ble aldri sett igjen
Dopet til døde?
Resten av historien handler om kulde, fuktighet, kjelker som skled ut i issprekker, våte klær og død. Allerede den femte dagen på isen dukket den første isbjørnen opp.
Kjøttet ble spist og skinnet ble brukt til reparasjoner av sovepose, klær og sko. Bjørnespekket ble brukt som håndkrem og impregnering. Det de tre ikke visste, var at isbjørnkjøttet inneholdt store mengder trikiner.
I oktober 1897 nådde de Kvitøya nordøst for Svalbard, og slo leir. Vinteren var på vei, temperaturen sank. Ekspedisjonen trengt tak over hodet, og de tre bestemte seg for å bygge en ishytte ute på havisen.
I tre uker bygget de tre svenskene på huset. Og ikke før var de i hus, før isflaket brakk. Sammen med masse utstyr sank både mot og moral.
Først 33 år senere, i 1930, kom ekspedisjonens skjebne for en dag. Da fant mannskapet på den norske fangstskuta «Bratvaag» ved en tilfeldighet levninger ved Kvitøya. Liket av Nils Strindberg fant man gravlagt under en haug med stein. De to andre ble funnet døde i et telt. Kroppene blir fraktet til Stockholm og kremert.
Hypotesene om dødsårsaken ble mange. Blant de vanligste antagelsen er at de døde av trikininfeksjon fra isbjørnkjøtt, blyforgiftning eller utmattelse og væsketap.
Den svenske legen Bea Uusma, som har skrevet boken Expeditionen: min kärlekshistoria, mener funn på Kvitøya tyder på at Strindberg ble drept av isbjørn og at isbjørn også ga Frænkel livstruende skader.
Hun utelukker ikke at Frænkel og en utmattet Andrée gjorde ende på lidelsene ved å ta morfin.
