Spetsnaz − elitestyrken som endte med å rydde opp etter andre
Spetsnaz skulle ødelegge mål på norsk jord – ble felt av snue
Spetsnaz! Et skremmende ord, navnet på noe nordmenn visste lite om. Brutale sovjetiske elitetropper klare til halsbrekkende oppdrag bak fiendens linjer – også i Norge. Men i virkeligheten var de ikke helt slik, ifølge forsker og Russland-ekspert Tor Bukkvoll.
Flygelederen i tårnet på Praha lufthavn nølte ikke med å klarere nødlandingen for det sivile russiske flyet som meldte om problemer. Trafikken i luftrommet var uansett minimal, natten mellom 20. og 21 august 1968.
Stille før stormen skulle det vise seg. For da passasjerflyet landet, viste det seg at det ikke var besetningen og passasjerene som var i trøbbel, men flygeledere, flyplassen, Praha − faktisk hele Tsjekkoslovakia.
− Vel nede på bakken stormet soldater ut og tok over flyplassen, slik at Sovjetunionen kunne sende inn flere fly med styrker som tok kontroll over hele Praha. For første gang hadde verden fått demonstrert hva Sovjets spesialstyrker var i stand til.
Det forteller Tor Bukkvoll, til daglig sjefforsker ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI). Nylig ga han ut en bok om «spetsnialnoje naznachenie,» de sovjetiske og russiske spesialstyrkene vi kjenner under navnet Spetsnaz.
Operasjonen i 1968 er en av Spetsnaz› største suksesser: Reformpolitikken i Tsjekkoslovakia hadde lenge vært en torn i øyet på den kommunistiske ledelsen i Kreml. Nå ville de ikke la det gå lenger uten å gripe inn. Natten mellom 20. og 21. august strømmet store styrker fra Warszawapakten inn i landet. I, i fremste rekke var Spetsnaz.
Operasjonen spredde skrekk og bekymring i hele den vestlige verden − også i Norge. Kraftforsyning, oljeinstallasjoner, militære anlegg − ingen ting syntes å være utenfor elitesoldatenes rekkevidde.
Men da russerne forsøkte å gjenta triumfen fra Praha drøyt 50 år senere, endte det med total fiasko.
Stjal super-soldater
Russland og Sovjetunionen har hatt elitestyrker i uminnelige tider. I 1951 fikk løytnant Evgeniy Borisov et strengt hemmelig oppdrag: Å etablere et nytt kompani av særlig kvalifiserte soldater. Styrken skulle være én av 46 tilsvarende avdelinger spredt utover det enorme sovjetiske rike. De nye styrkene ble kalt «Spetsnaz.»
Bakgrunnen var at USA gikk i gang med å plassere ut taktiske atomvåpen flere steder rundt om i Europa. Kreml visste at de ikke hadde noen mulighet til å slå ut alle disse våpnene i tilfelle en krig eller konflikt. De landet da på at de måtte ha en moderne styrke som kunne ta seg inn bak fiendens linjer og sette utskytningsanleggene ut av spill.
Løytnant Borisov reiste til den lille byen Spassk-Dalnii langt øst i landet, til den sovjetiske 5. armés hovedkvarter. Borisov møtte lite velvilje. Og selv om Det øverste sovjet sto bak vedtaket om å opprette Spetsnaz-avdelingene, hadde de ikke gitt føringer på hvordan det skulle skje.
– De som skulle lede avdelingene hadde ikke annet å gjøre enn å «stjele» soldater fra andre deler av det sovjetiske forsvaret, sier Bukkvoll i forbindelse med lanseringen av boken «Spetsnaz – A History of the Soviet and Russian Special Forces.»
«Tyveriene» foregikk etter et besøk i det såkalte «Lenin-rommet,» som fantes i alle russiske militærleirer på 1950-tallet. Der hang alltid en tavle med oversikt over avdelingens beste soldater til enhver tid.
– Så ga de bare beskjed om at «de soldatene vil vi ha.» Ble det protester fra leirledelsen, fikk de bare et telefonnummer og beskjed om å ringe Moskva. Da fikk gjerne Borisov og hans likesinnede de mannskapene de ønsket, forteller Bukkvoll.
Rivalisering
Et gjennomgangstema i Spetsnaz-historien skulle bli rivaliseringen med andre deler av det sovjetiske og russiske militære. Ulike makthavere i Kreml har også næret frykt for at styrken kunne bli farlig for dem selv, og har voktet sterkt på hvor styrkenes lojalitet lå til enhver tid.
Spetsnaz var trent for helt spesielle oppgaver i kriger og konflikter, men har i stedet ofte blitt «ryddegutter». FFI-forskeren dokumenterer hvordan Spetsnaz har måtte utføre oppdrag som hæren og andre militære avdelinger egentlig skulle utføre, men som de mislyktes med.
I Ukraina, for eksempel.
Under forsøket på en invasjon av Ukraina i 2022, prøvde russerne å gjenta suksessen fra Praha i 1968 – nå på Hostomel-flyplassen i Kyiv.
Blodig fiasko
Kampen om Hostomel var det første store slaget i russernes angrep på nabolandet Ukraina. Om morgenen 24. februar 2022 forsøkte russiske spesialstyrker å ta over flyplassen, mindre enn 20 km fra sentrum av Kyiv.
Planen var at flere luftbårne bataljoner ville følge etter med transportfly. De skulle ta seg raskt frem til sentrum, ta kontroll over byen og styrte regjeringen eller få den til å flykte. Det ble ikke helt slik.
Russland fikk til slutt kontroll over flyplassen, men klarte ikke å oppnå målet med angrepet. Vernepliktige fra den ukrainske nasjonalgarden, støttet av artillerienheter, klarte å forsinke de russiske luftbårne elitetroppene, og de holdt stillingen lenge nok til å forhindre det russiske militæret i å bruke flyplassen som en luftbro til en rask erobring av Ukrainas hovedstad.
− Hvis det hadde gått bra, ville det vært den største seieren for russiske spesialstyrker noen gang, forteller Tor Bukkvoll.
Ifølge Pentagon-lekkasjer og BBC-rapporter, har flere Spetsnaz-brigader blitt redusert til brøkdeler av den opprinnelige styrken som følge av krigen i Ukraina. Washington Post har sett dokumenter der det blir hevdet at bare én av fem russiske Spetsnaz-brigader kom tilbake fra kamper i Ukraina uten betydelige tap på sensommeren 2022.
I én brigade overlevde 125 av 900 soldater. Nå mener eksperter at Moskva kan komme til å trenge inntil 10 år for å gjenoppbygge Spetsnaz til kapasiteten fra før Ukraina-krigen, ett av de mange tilbakeslagene for Russlands evne til strategiske spesialoperasjoner.
Ikke uten suksesser
Samtidig er Ukraina også arena for den største suksessen til russiske spesialstyrker frem til nå, ifølge Bukkvoll:
Under annekteringen av Krym i 2014 var Spetsnaz en del av en ganske stor operasjon med 20–40 000 mann til sammen. Men starten − da styrkene tok over parlaments- og regjeringsbygninger – var det SSO, en spesialoperasjonskommando med støtte fra GRU-brigadene som sto bak.
De gikk inn, tok over bygningene og testet om Ukraina ville stanse dem eller ikke. Ukraina bestemte seg for ikke å reagere militært, og dermed hadde russerne kontrollen.
Før det var det nok den såkalte Storm 333-operasjonen, starten på den sovjetiske invasjonen av Afghanistan, den mest vellykkede i Spetsnaz-historien: 27. desember 1979 stormet spesialstyrker inn i Tajbeg-palasset i Kabul der de skjøt og drepte landets president Hafizullah Amin.
– Innad i Russland er det ganske stor debatt om det var en suksess, eller om det var flaks. For veldig mye i den operasjonen gikk feil, og det ser ut som om Sovjetledelsen hadde vært forberedt på det.
Ifølge en operatør, hadde de en plan B: Om spesialoperasjonen mot Amin slo feil, hadde man artilleri stående slik at man kunne bombe hele palasset. Men da ville også mange av deres egne spesialstyrker gått med, forteller Bukkvoll.
Felt av snue
Spetsnaz har hatt flere mål på norsk jord som skulle ødelegges før et krigsutbrudd. I operasjoner som involverte ubåter fra Nordflåten, skulle froskemenn skytes ut av torpedorør og ta seg inn mot land.
– En maritim spesialstyrke for Nordflåten ble opprettet, på samme måte som for de andre flåtene Sovjetunionen hadde. Ifølge de kildene jeg har, ble den nedlagt på 60-tallet fordi soldatene var forkjølet hele tiden. Vannet var så kaldt at de ble syke hver gang de var ute.
Man sendte til og med opp en medisinsk delegasjon som konkluderte med at maritime spesialstyrker i arktiske farvann … det går ikke.
Men behovet var der, og den maritime spesialstyrken for Nordflåten ble gjenopprettet på 80-tallet. Da prøvde man først å rekruttere folk bare fra Murmansk, som var vant til kulde, så prøvde man å herde dem.
De hadde en del oppdrag spesifikt mot Norge. De skulle utføre sabotasjeoppdrag i tilfelle krig, de skulle blant annet gå inn i forkant av eventuelle amfibieoperasjoner i Norge for å klargjøre terrenget og for å skaffe etterretning.
På 70-tallet fikk Spetsnaz ytterligere oppdrag da oljeutvinningen startet i Norge. Sovjet skjønte at oljeplattformene i Nordsjøen hadde militær betydning, og de tenkte at hvis de kunne slå ut plattformene i opptrappingen til en storkrig, så kunne de skade motstanderne.
Én bekymring var også at norsk oljeutvinning i Nordsjøen ville innebære mange byggverk som Nato ville kunne bruke til etterretning mot dem. I 1974 var en arbeidsgruppe på hemmelig tokt i Nordsjøen, for å kartlegge installasjonene, og hvordan mest mulig av infrastrukturen kunne rammes.
– Det ble en veldig viktig oppgave for de maritime spesialstyrkene, sier FFI-eksperten.
Kabel-jakt
Så hadde man det amerikanske SOSUS-systemet, lyttekabler lagt ut på havbunnen for å spore sovjetiske ubåter. Et sterkt behov for styrker som kunne ødelegge det systemet hvis det begynte å nærme seg krig, var egentlig grunnen til at Spetsnaz-avdelingen på Kola ble gjenopprettet.
Man fant ut at det var umulig å finne kablene i havet. Men Sovjet-styrkene visste om datasentre på land der alle opplysningene ble samlet inn og lagret.
En oppgave for spesialstyrkene ble å slå ut disse sentrene, flere av dem i Norge, blant annet på Andøya, i tillegg til mange andre steder.
Både i Norge og andre land tok man trusselen fra øst svært alvorlig.
I 1987 opprettet Forsvaret blant annet de såkalte HV-016-avdelingene for «hindre terror og/eller sabotasjeaksjoner som kunne svekke eller lamme landets mobiliserings- og motstandsevne.»
Hovedmotivasjonen var frykten for Spetsnaz.
Den norske styrken, som besto av rundt 200 soldater, hadde avdelinger i Oslo, Trondheim, Bergen og Stavanger. Andre avdelinger i Forsvaret kunne bruke personell fra HV-016 som instruktører, og flere av medlemmene har deltatt i utenlandsoppdrag.
Styrken, som i mange år var en av de best utstyrte avdelingene i Forsvaret, ble omorganisert flere ganger, og til slutt besluttet nedlagt høsten 2010.
− Kald krig-tankegangen satt fast i mange til langt ut på 2000-tallet, og vi får fortsatt påminnelser om at den fremdeles eksisterer, sa daværende forsvarsminister Grete Faremo (Ap) i januar 2011.
11 år senere var Spetsnaz-styrker i første rekke da Russland angrep nabolandet Ukraina.
Spetakkel
I 2010 utløste daværende forsvarssjef Harald Sunde et voldsomt spetakkel da han ville legge ned HV-016.
Sunde mente da avdelingen ikke lenger hadde noen oppgaver i forbindelse med antiterroroppdrag.
– Det var, og er, politiet som har ansvaret for å forebygge, og bekjempe, terror på norsk jord. Hverken de tidligere HV-016-tropper eller resten av Heimevernet hadde, eller har, politisk vedtatte oppgaver knyttet til kontraterror.
Forsvarets spesialstyrker kan bistå politiet i slike operasjoner, mente Sunde. Han fikk kritikk for avgjørelsen, spesielt etter terrorangrepene 22. juli 2011.
Begrenset kildetilfang
FFI-forsker Tor Bukkvoll har basert viktige deler av historien om Spetsnaz› utvikling gjennom vel 70 år, på memoarer fra soldater som har gjort tjeneste i styrkene.
– Dessverre er ikke mulig å få tilgang til russiske arkiver. Jeg har hatt tilgang til memoarene fra 46 soldater som har tjenestegjort i spesialstyrkene fra 1950 og frem til i dag, og memoarene til fem KGB-offiserer som har jobbet innenfor deres egen spesialstyrke. Det innebærer naturlig nok at kildene er farget av deres bakgrunn, det er folk som beskriver hvordan de selv mener å huske hvordan det var. Og folk har jo en tendens til å tilpasse sin virkelighetsoppfatning etter hva som passer dem selv, så det er klart en svakhet ved boka, den blir mindre objektiv på den måten.
Bukkvoll trekker også på observasjoner og dommer fra andre deler av det sovjetiske og russiske militæret, fra en rekke KGB-kilder og fra uavhengige russiske eksperter og journalister.
Norsk frykt ikke over
Frykten for hva et fremtidig Russland kan finne på, preger i stor grad den norske totalberedskapsmeldingen som nylig ble lagt frem av regjeringen.
Flere av tiltakene som blir foreslått, begrunnes med behovet for å beskytte seg mot naboen i øst.
Russland er knyttet til flere sabotasjeaksjoner i europeiske land i senere år. Så sent som i desember i fjor ble en av toppene i GRU, som leder Russlands hemmelige operasjoner mot mål i Vesten, satt på EUs sanksjonsliste, sammen med 15 andre russiske militæransatte. Det har vært flere branner og angrep på infrastruktur som sjøkabler, og forsøk på sabotasje og forstyrrende aktiviteter i flere land – også Norge.
– Russlands vilje til bruk av militærmakt for å nå politiske mål viser at Norge trolig må forholde seg til en uforutsigbar og risikovillig nabo i lang tid fremover. Kinas tettere strategiske partnerskap med Russland og støtten til krigføringen i Ukraina er urovekkende, samtidig som vi er avhengig av samarbeid med Kina på enkelte områder for å løse vår tids største utfordringer.
− Den alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa som følge av Russlands angrepskrig mot Ukraina, krigen i Midtøsten, og en tilspisset global konkurranse og rivalisering mellom stormakter som USA og Kina om militær, politisk, økonomisk og teknologisk makt, preger vår tid, slås det fast i meldingen.
Regjeringen peker videre på at Nordområdene er vårt viktigste strategiske område og av stor betydning i dagens sikkerhetspolitiske situasjon, og at Norges handlingsrom i området utfordres av Russland samtidig som Kina viser økende interesse for regionen.
– Etter krigen i Ukraina har norsk energiforsyning til Europa fått enda større sikkerhetspolitisk betydning. Det gjør oss utsatt for press og sabotasjeaksjoner, i hele verdikjeden. Med en av verdens lengste kystlinjer, er vi særlig utsatte for maritim fordekt etterretningsaktivitet. Dette utfordrer blant annet vår maritime næringsvirksomhet og kritisk infrastruktur, skriver regjeringen.
