Fra dette hemmelige anlegget skulle Danmark utslettes

Kamuflert i skogens farger, gjemt og glemt etter flere tiår med hemmelighold, står en ståldør.

− Den veier syv tonn og må åpnes manuelt, forteller Pawel Urbaniak. Han og kollegaen Wojciech Tulaza, begge historikere med Den kalde krigen som spesialfelt, står foran noe som ser ut som en kulisse i en moderne utgave av Asbjørnsen & Moes eventyr. Men bak døren lå en gang noe som var langt mer skremmende enn et enøyd troll.

− Her gjemte Sovjet kjernefysiske stridshoder frem til 1988, forteller Pawel og beskriver dokumenter funnet her, som i klartekst bekrefter at æren for at 3. verdenskrig ikke brøt ut, i hvert fall ikke tilfaller Sovjet.

Stedet ble voktet av Spetsnaz, sovjetiske spesialstyrker, hadde kamuflasjenett over store deler av anlegget samtidig som alt av betydning ble bygget under bakken.

− Det tre kvadratkilometer store området var omringet av ikke bare ett, men to gjerder, forklarer Pawel og Wojciech for å understreke hvor viktig − og hemmelig − Objekt 3001 Podborsko var for Sovjet. 

Pawel har alltid bodd seks kilometer unna dette stedet, og har siden ung alder hatt enorm interesse for Den kalde krigen. Han ser likevel litt oppgitt ut:

− Først i 2011 fikk jeg vite om dette stedet, de kjernefysiske stridshodene og planene Sovjetunionen hadde, sier han og vandrer inn i fjellet.

Skulle drukne NATO-land

Innenfor enda en massiv dør dukker et rom kledd i betong opp. To kraner henger i taket og en rekke streker er tegnet på gulvet.

− Da stridshoder kom inn eller ble sendt ut, var det via dette rommet, forklarer Wojciech og drar opp nok en stor ståldør til et siderom:

− Her sto opptil 20 kjernefysiske stridshoder, og ut fra dokumenter vi har funnet, var syv av dem på 500 kilotonn. Pawel minner om at bomben som ble sluppet over Hiroshima i august 1945, var på 15 kilotonn.

− Ved dette anlegget hadde Sovjet fire slike bunkere med opptil 80 kjernefysiske stridshoder – nok til å gjøre enorm skade. Og det var også intensjonene deres.

− Det har blitt hevdet at Sovjet lagret sine bomber her i tilfelle NATO skulle angripe, men faktum er stikk motsatt. De kjernefysiske våpnene i Podborsko var ment for angrep – ikke forsvar.

Informasjonen er basert blant annet på dokumenter funnet her, samt en notatbok fra en av Sovjets generaler. Pawel forteller at fra denne notatboka, vet de også at en av Sovjets generaler på et tidspunkt foreslo å detonere en kjernefysisk bombe på 100 megatonn i Atlanterhavet, slik at de fleste NATO-land ville bli oversvømt av en voldsom tsunami.

− For å forstå hvor kraftig en slik bombe er, kan det være greit å sammenligne med Tsar-bomben, påpeker de to historikerne og forklarer;

− Tsar-bomben var på rundt 50 megatonn, og er det kraftigste kjernefysiske våpen som noen gang er detonert på vår planet.

Hvis Tsar-bomben for eksempel hadde blitt sluppet i Oslo, ville et område fra Drammen til Gardermoen blitt jevnet med jorden. Den var mer enn 1500 ganger kraftigere enn Hiroshima -og Nagasaki bombene til sammen, og var alene ti ganger kraftigere enn den samlende mengden sprengstoff og ammunisjon, brukt under hele 2. verdenskrig.

Pawel tusler inn i nok et underjordisk rom: 

− Bresjnev og Sovjet hadde konkrete planer om å angripe Danmark med kjernefysiske våpen i 1970, og her har vi et kart som er med på å bekrefte denne teorien, hevder han.

Et litt falmet kart over Europa, hvor linjer er tegnet og notater er gjort, henger på veggen i denne kalde og rå bunkeren og forteller i enkel brutalitet om hvilken fare verden sto i for bare få tiår siden.

− Bombene de skulle bruke til å ta ut Danmark og deler av Vest-Europa, sto lagret her, forteller Pawel og legger til at den kanskje viktigste årsaken til de sovjetiske ledernes aggresjon, var ganske enkelt at de skulle «dyrke og utvide fredens hage».

Hva stoppet skruppelløse ledere med vanvittige våpnene og forskrudd verdensbilde fra å starte 3. verdenskrig?

− Blant flere årsaker er den viktigste en polsk agent, smiler både Pawel og Wojciech stolt.

Polsk CIA-agent

Naboene til Objekt 3001 Podborsko visste ingenting om de kjernefysiske stridshodene som var lagret i nabolaget. Men NATO og USA, de visste. Og det på grunn av CIA-agenten Ryszard Jerzy Kukliński.

− Han var offiser for Sovjet, og veldig høyt på strå. Men han forsto tidlig at dette bar feil vei, forteller Pawel og sikter til Sovjets planer og ikke minst deres vilje til å ofre Polen på det røde imperiets alter.

− Kukliński visste at om en atomkrig skulle bryte ut, ville Polen bli en kjernefysisk ødemark.

Mellom 1972 og 1981 ga Kukliński 35 000 sider med dokumenter til CIA. De hemmelige dokumentene beskrev blant annet Moskvas strategiske planer angående bruk av atomvåpen.

− Han ble aldri tatt, og i 1981 kom han og familien seg til USA. Men Sovjet fikk likevel sin hevn, tror Pawel.

For begge sønnene til Kukliński døde under mystiske omstendigheter i USA på 90-tallet.

Venner betyr vodka

Den nærliggende byen Borne Sulinowo er langt ifra så avsides som Podborskeo, men også her gjemte Sovjet kjernevåpen.

− Hemmeligholdet var minst like rigid som i Podborsko, forteller Wieslaw Bartoszek. Polakken har bodd rett utenfor Borne Sulinowo siden 1984.

− Fra 1945 til 1989 var Borne Sulinowo ikke engang oppført på Polske kart. Alt var topphemmelig. Selv ikke våre kommunistiske ledere, som tross alt var allierte med Sovjet, visste hva som foregikk her.

Men Wieslaw fikk nyss om Sovjets hemmelighet ved en ren tilfeldighet. På slutten av 80-tallet krasjet en russisk offiser med bil på polsk område, rett utenfor Borne. Wieslaw smiler.

− Det var strengt ulovlig for offiserer å kjøre utenfor Sovjetisk sone, og ble han tatt, ville han bli sendt rett hjem. Eller til Sibir.

Wieslaw hjalp offiseren og redde skinnet hans. De ble veldig gode venner.

− Og på russisk betyr gode venner vodka, smiler Wieslaw lurt.

Offiseren sa aldri direkte at det var kjernefysiske våpen i området, men han mer enn antydet det. Selv om nærmere 25 000 sovjetiske soldater var stasjonert i Borne Sulinowo, var det ytterst få som visste noe som helst, så denne karen var høyt oppe i hierarkiet.

− Derfor trodde jeg han, sier Wieslaw.

Han la ut i skogen på leting så ofte han kunne.

− Heldigvis fant jeg aldri noe, for da hadde jeg enten blitt skutt eller sendt til Sibir, ler han og innrømmer at han ikke er veldig begeistret for russiske soldater og ikke minst deres ledere.

Selv om starten på slutten av den kalde krigen tok til i 1989, forlot ikke russerne Borne Sulinowo før i 1992.

− Og de var harde mot sine egne helt til siste slutt.

Drepte egne 

Under tiden Sovjet okkuperte Borne Sulinowo ble en rekke russiske soldater drept av sine medsoldater.

− Fordi de hadde gjort noe «galt», men oftest fordi de var desertører og prøvde å rømme.

Han forteller om den siste kjente henrettelsen i 1989. En soldat ville vekk og søkte ly i skogen. Men å rømme fra dette stedet var nesten umulig, forteller Wieslaw.

− Soldaten angret, og ville tilbake. Han oppsøkte en polsk skogvokter, og ba om hjelp. Da soldatens kollegaer kom for å hente han, hadde de en kiste med i bilen. Mannen ble først banket opp, så skutt og drept.

Etter at Sovjet forlot Borne Sulinowo i 1992, tok det polske militæret over.

− Alt av kjernefysisk materiale ble fjernet av russerne i løpet av 1988 og 1989, forteller Wieslaw.

Men noe la de igjen: 

− Først da Polen ble med i EU, fikk vi penger til å rydde opp her, og det første året fjernet vi 742 000 missiler og året etter 620 000, forteller Wieslaw.

Likevel hevder både Wieslaw og andre med kunnskap at kun 40 % av militært utstyr fra Sovjettiden er fjernet. Og mye av det som ligger igjen i disse skogene, er farlig.

− Fra 90-tallet og utover var mange her og lette etter ting de kunne selge. Blant annet ble noen beholdere, tønner, med ukjent innhold funnet i 2009. De ble åpnet, og det viste seg å være rundt 100 liter sennepsgass.

− Flere ble alvorlig skadet, forteller Wieslaw.

Wieslaw påpeker at Ukraina aldri har vært Polens nære venner.

− Men i dag har jeg dyp medfølelse med dem, for hva Russland kan finne på hvis de føler at krigen de startet går feil vei, er en tanke jeg egentlig ikke vil tenke.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr