Kjempen fra Lofoten
Som barn skilte han seg ikke ut. Som voksen hadde alle hørt om Stor-Johan
Gutten som kom til verden på husmannsplassen Olsneset forsommeren 1859, virket ikke spesiell på noen måte. Noen tiår senere skulle det gå gjetord langt utenfor landegrensene om den uvanlige kjempen fra Kabelvåg.
Som guttunge var ikke Johan Arnt Bredesen (1859–1904) større enn gutter flest. Det var først i 17–18 årsalderen han virkelig begynte å vokse til de veldige dimensjonene han senere skulle gjøre penger på.
Åtte år gammel – etter at søsteren Regina Kornelia ble født – flyttet familien til Alsvåg ved Øksnes i Vesterålen. Her levde husmannsfamilien av farens arbeide som fisker og bøkker. Buskapen var beskjedne to geiter og fire sauer. Små kår med andre ord, som bidro til å fremskynde at gutter som Johan tidlig måtte ut og bidra.
Rodde for to
På den tiden Johan Arnt «Stor-Johan» Bredesen vokste opp, var rå muskelkraft sterkt etterspurt. Og som de fleste andre på hans alder i Øksnes, begynte Stor-Johan å ro fiske allerede da han var i konfirmasjonsalderen.
Fiskerne den gang måtte fysisk ro ut på havet, med alt det innebar, ikke minst av farer om uværet skulle bryte løs. Vinterfisket rodde han i Nyksund, og på ettervinteren var han som regel med på fiske i Lofoten. Deretter bar det til Finnmark på vårfiske, som regel til Berlevåg, men også til andre fiskevær.
Stor-Johan var en populær mann å ha med i båten, som regel helt fremst der det også var tyngst å ro. Han kunne ro for to, og det sies at han brukte uhøvlede årer og tollepinner i jern for å tåle kjempekreftene som ble lagt inn i hvert tak. Selv om Johan var bevisst kreftene sine, og takket være dem skaffet seg egen båt, foretrakk han å sitte fremme i båten og ro. Han ga andre rollen som høvedsmann – lederen for mannskapet på fiskebåten – noe kilder hevder skyldes at den enorme karen egentlig var redd for havet.
Ikke alle hadde evnene som skal til for å være høvedsmann. Både handlekraft og erfaring med båt og fiske krevdes. I tillegg skulle vedkommende rekruttere mannskap, og være juridisk og økonomisk ansvarlig.
Stor-Johans spisskompetanse var roingen.
Etter hvert fikk han laget egne årer som etter sigende aldri brøt sammen. De var nemlig passende dimensjonert den enorme karen, som målte 60 centimeter rundt overarmene og 160 over brystpartiet.
Satt på plass
All roingen gjorde den enorme kroppen til Stor-Johan, som etter hvert strakte seg to meter og 14 centimeter over bakken, meget veltrent. Han ble utrolig sterk, og til å begynne med var det nok av dem som prøvde å by opp til slåsskamp.
Én gang rottet en gjeng leiekarer seg sammen i et forsøk på å ta ham. De stormet inn i burommet på Nyksundøya og overfalt Johan mens han lå på køya. Kjempen spratt opp, tok noen ovnsringer i hver hånd fra ovnen, og veivet rundt seg. Leiekarene forsvant klokelig ut raskere enn de hadde kommet inn.
På denne tiden hadde Stor-Johan – som man var begynt å kalle ham i hjembygda – blitt til en kjempe på nærmere 177 kilo, og det kom etter hvert til å stå en nærmest fryktinngytende respekt av kjempekreftene hans. Den første styrkeprøven skal ha vært da Johan Arnt begynte å drive fiske i Nyksund, forteller Frithjof Hermansen i en artikkel i «Leddiken» i 1984:
«Den gang var det brennevinssalg på krambua til Sørvågbruket. Handelsmannen som drev der fikk brennevin i store fat, som sto ved disken. Så bruktes ause for å fylle opp kaupene som det ble drukket av. Under øsingen ble det adskillig søling på disken. Dette sølet forsøkte handelsmannen å lede tilbake til fatet via ei renne. Lite sanitært, noe to svensker også ble klar over og begynte å bråke om. Handelsmannen visste da ingen annen råd enn å sende bud etter Johan Arnt. Kjempen kom, tok en svenske i hver hånd, og satte dem ut på kaia.»
Kjempebør
En annen historie handler om tørrfisk. I ungdommen var Stor-Johan ofte med og ekspederte last som skulle med lokalbåten fra Alsvåg. Ved et tilfelle fikk mannskapet om bord styrmann Johan Kristian Eriksen til å erte opp Stor-Johan.
– Du Johan – e’ det meiningen at du skal stå der og pøe med den lastingen, at vi må ligge her i Alsvåg hele dagen, skal Eriksen blant annet ha sagt for å terge opp den unge kjempen.
Stor-Johan ble rasende.
– Unna vei, brølte han, og kylte tørrfiskbuntene mot båten som de var bomullsposer. Noen av buntene havnet på dekk, andre traff båtvinsjen så vaieren røk eller for tvers over båten og i havet. Til slutt lå det strødd fisk ut over hele dekket. Mannskapet måtte søke dekning under bombardementet.
I et annet tilfelle ville naboene i bygda se hvor sterk han var. De hadde kjøpt vinterforsyning av mel i tre hundrekilos sekker, og skulle ha dem fraktet opp til huset. Én av sekkene bandt de på ryggen til Stor-Johan. De to andre tok han under armene. Deretter gikk han fra båtstøa opp de bratte bakkene til boplassen, uten å hvile en eneste gang.
Stor-Johan skal også ha båret kua si ned fra ei ur der den hadde gått seg fast.
Den storvokste karen begynte etter hvert å sette pris på at folk var nysgjerrig på kreftene hans. Med tiden viste han seg ofte frem, blant annet på ulike markeder. Etter en av disse opptredenene tok han lokalbåten hjem.
– Kor mykje gods kan æ ta med? spurte Stor-Johan skipssjefen.
– Så mykje du klare i ei «bør», svarte styrmann Eriksen – selvsagt for å teste ut kjempen. Ifølge gode kilder skal Stor-Johan ha lagt en hundrekilos melsekk, bagasjen til seg og medhjelperen Lauritz Nilsen – samt medhjelperen selv – i en femdørsjolle, som han egenhendig løftet om bord.
Ble større
Stor-Johans ry nådde etter hvert hovedstaden, dit han dro mot slutten av 1800-tallet. Etter å ha satt Norges sterkeste mann på den tiden – bryteren og sirkusdirektøren Karl Norbeck – på plass, skulle han møte kong Oscar II. i audiens.
Kongen var selv av betydelig størrelse, og utfordret den nordnorske kjempen til dyst, som ikke turte det – redd som han var for å skade majesteten. Etter hvert som Stor-Johan mer og mer brukte tid på å vise seg frem, ble han større og større. Han fikk seg kone – som han etter sigende kunne løfte på strak arm – men tok dårlig vare på seg selv.
Den tidligere så hardtarbeidende fiskeren og jordbrukeren ble enorm, noe hjertet hans til slutt rett og slett ikke tålte. Han døde av hjertesvikt bare 44 år gammel.
