joralf gjerstad
Snåsamannens ukjente krigsinnsats
Som tenåring under andre verdenskrig spionerte Joralf Gjerstad, kjent som Snåsamannen, på tyske tog og registrerte nazister. I 2018 fortalte Gjerstad sin dramatiske historie eksklusivt til Vi Menn.
Snåsamannen Joralf Gjerstad er mest kjent for sine helbredende og varme hender. I november 1944 fikk han en brennhet konvolutt i hendene. Konvolutten var fra en ledende sabotør i Midt-Norge, Herbert Helgesen. Brevet var en arbeidsbeskrivelse.
Han skulle rapportere om tyske troppebevegelser, finne ut hvem som var nazister og hvem som var pålitelige i motstandsarbeidet.
Joralf Gjerstad har aldri snakket om dette før. Vervet av venn Aksjonen var i første omgang rettet mot Grana bru, men vaktholdet her var betydelige større enn ved Jørstadbrua. Joralf ble vervet av en gammel bekjent – Henry Gaundalen.
Henry bodde ved svenskegrensa. På nabogården bodde Joralfs søster, Ingeborg. Joralf besøkte henne flere ganger. Det var slik han hadde blitt kjent med den jevnaldrende Henry.
Ulovlig jakt
En spesiell episode gjorde båndene mellom ham og Henry sterkere. Joralf hadde vært med Henry på ulovlig elgjakt under et av besøkene i Gaundalen. Joralf fikk med seg ti kilo elgkjøtt ned til Snåsa.
Dette var høyst ulovlig, og Joralf risikerte streng straff om han ble tatt. En av bygdas lokale nazister hadde mistanke til kjøttsmuglingen, men reddet likevel Joralf unna en vaktpost og tipset ham om sikreste vei hjem. Joralf kom velberget hjem. Henry var selv bare 19 år, svært fjellvant og en god jeger.
Joralf ville helst være med sabotasjegruppa, men Helgesen trengte lokalkjente, og ba ham i stedet reise til Snåsa og verve folk som kunne være deres øyne og ører i bygda.
Slik beskriver Gaundalen oppdraget i en lokalhistorisk artikkel: «Jeg mente at Joralf Gjerstad kunne hjelpe meg, for det hadde seg slik at Helgesen hadde spurt meg om det var noen kjenning jeg kunne stole på, så jeg kunne levere den lille konvolutten han viste meg. Innholdet handler om hva de allierte ville vite under krigshandlingene i Norge. Jeg sa først nei, men så tenkte jeg mer og mer på Joralf som bodde og arbeidet på Snåsa, hvor alle tyskerne holdt til. Så det ble til at jeg tok imot konvolutten og ga den uten kommentarer til Joralf. Denne konvolutten er aldri nevnt mellom oss siden».
Les også: En dag åpner lille Gerd den forbudte skuffen. Da faller alle brikkene på plass
Registrerte nazister
Joralf Gjerstad bodde i 2018 på Snåsa Sjukeheim. Han var blitt dårlig til beins, men husket godt det som skjedde.
– Henry Gaundalen var min kontakt med Helgesen. Jeg fikk med meg to andre og sammen begynte vi å følge med på togene. Hvor mange som gikk nordover og sørover og så videre. Vi samlet også informasjon om bygdas nazister, hvem som handlet med dem, men vi rapporterte ikke jenter som holdt sammen med tyskerne. Det hadde ikke vi noe med, presiserer Joralf Gjerstad.
Joralf og de to andre lærte seg forskjellen på de tyske uniformdistinksjonene. De forsøkte også å holde seg oppdatert ved å lytte på nyhetssendinger fra London. Joralf skal også en gang ha vært kurer til Gjevsjøen med ting som skulle til Sverige.
Les også: (+) Atle og Fredrik lurte tyskerne i flere år. Så tok de seg en kaffepause de skulle angre på
Ble advart
Han føler selv at de ikke gjorde stort, men visste at de tok en sjanse. Det ble veldig tydelig da Henry Gaundalen dukket opp tre dager før sabotasjeaksjonen:
– Natta før selve sabotasjen ba Henry oss brenne alt vi hadde av papirer. Noe stort skulle skje, minnes Gjerstad.
Vi Menn har snakket flere ganger med Joralf Gjerstad om hans ukjente rolle under krigen. Han har kviet seg for å snakke. Ikke minst fordi Snåsa hadde mange nazister og var ei delt bygd. Det har også vært uklart om hensikten med sprengningen var å styrte toget i elva og drepe flest mulig.
Sabotasjen på Jørstadbrua
Det var menn fra WOODLARK – den norske sabotasjegruppen fra Norwegian Independent Company No 1. (Kompani Linge) – som gjennomførte sabotasjen. Gruppen, som var britisk ledet, ble satt i land i Jøssundfjorden.
Senere ble den supplert med flere nordmenn og tok base på svensk territorium ved Burvatnet. På grunn av problemer ved det opprinnelige målet (Granabrua) ble jernbanebrua over Jørstadelva valgt. Et tog ankom brua seks timer etter sprengningen, ukjent med sabotasjen, og toget kjørte ut i elva.
Ulykken var den siste av 12 jernbaneulykker i løpet av andre verdenskrig, og den togulykken i Norge som har krevd flest menneskeliv. 78 tyske soldater og to nordmenn omkom. I tillegg ble rundt 100 skadd.
Den offisielle historien vil ha det til at det tok seks timer mellom sprengningen og til troppetoget styrtet i elva. Det skjønner Gjerstad lite av. Den enorme eksplosjonen var svært hørbar og tyskerne reagerte momentant:
– Vi ble utkommandert for å hjelpe til med oppryddingen. Ingen av oss forsto hva som ventet, men snåsningene viste seg fra sin beste side denne dagen. De viste tyskerne at vi gjorde vårt ytterste for å hjelpe de som var omkommet, minnes Gjerstad.
Blodfarget elv
Joralf Gjerstad minnes fortsatt det grusomme synet som møtte dem. Elva var farget rød av alt blodet. Vognene lå sammenfiltret – mange i selve elva. En av ungdommene ba spontant Fader vår. Gjerstad minnes at bare en av soldatene fortsatt var i live i noen minutter.
Han mumlet noen ord på tysk, og så døde han. Selv husker Joralf best da han skulle løfte ut en støvel. Foten lå igjen i støvelen! En annen mann satt fastklemt mellom vognene.
Les også: (+) Tyskernes siste udåd på norsk jord var brutal og grufull: «Dem e' dau alle!»
Han var død, men en snåsning hadde tilgang til sveiseutstyr og fikk løsnet kroppen. 78 tyske soldater og to norske jernbaneansatte omkom i ulykken. Omkring 100 personer ble skadet. I tillegg omkom én nordmann under opprydningsarbeidet. 46 av 48 hester som var med toget ble enten drept i selve avsporingen eller var så sterkt skadet at de måtte avlives på stedet av tyskerne.
God NS-lensmann Joralf Gjerstad tror at snåsningenes dugnadsånd bidro til å hindre tyske represalier:
– De så vi ikke skilte mellom venn og fiende denne dagen, sier han.
En annen som Gjerstad mener har fått liten heder, er den daværende Snåsa-lensmannen. Han var NS-medlem, men ble truet av sine overordnede til å finne dem i Snåsa som hadde vært med på aksjonen. Om han ikke lyktes, måtte han ta konsekvensene selv, hevder Gjerstad, som mener lensmannen også derfor reddet mange liv gjennom hele krigen ved å tipse om kommende arrestasjoner.
– Jeg vet at mange ville henrette gisler som represalier etter hendelsen, men lensmannen bisto med å overbevise tyskerne om at det var amerikanere som sto bak, mener Joralf Gjerstad.
Les også: (+) Einar og Per ble henrettet foran øynene på moren. Faren viet resten av livet til å ta hevn
Fortidd sabotasje
Han mener hovedårsaken til at Jørstadbru-sabotasjen ikke er bedre kjent, skyldes blodbadet som fulgte.
Han selv og andre snåsninger har heller ikke følt noe behov for å minnes det som skjedde:
– Hele hendelsen ble noe som ikke skulle snakkes om. For vi var heldige som ikke ble skutt. Og arbeidet med å rydde opp og bære maltrakterte mennesker har preget oss hele livet. I dag får man hjelp til å bearbeide slike opplevelser. Vi fikk ingen hjelp. Det var vanskelig å sove de første nettene.
Krig er ikke bra for mennesker, sier Joralf Gjerstad som tross nye kriger, tror det gode vil seire til slutt.
Slik sprengte de Jørstadbrua
Oppdraget var å hindre 150 000 krigsvante tyske soldater fra nordområdene å komme Hitler til unnsetning fra Norge.
Den britisktrente sabotasjegruppen Woodlark hadde valget mellom to bruer – den ved Grana eller Jørstad. Valget falt på den siste. Sprengningsteamet besto av Oddvar Østgaard, Harald Larsen, Jon Moan, Ludvig Kruksve og Robert Andersen. Den hemmelige basen lå ved Bruvatnet på svensk side – ikke langt unna Gjevsjøen som krysser grensa. Sprengstoffet var gjemt i Gamstugan i Imsdalen. Det tok bare noen timer å gå på ski, og de overnattet på Kjenstadsetra.
Neste dag gikk de til Rathaugen som ligger bare fem kilometer fra Jørstadbrua. Senere på dagen gikk Oddvar Østgaard ned til brua for å inspisere. Klokken ni samme kvelden gikk hele laget ned til brua. En mann gikk i forveien. Det var Jon Moan. Han så ingen vakter. Klokka var halv to. Stolpene var dekket med is. De måtte bruke tollekniven for å hogge den bort.
For å få sprengstoffet på plass måtte de samarbeide. Det var tre meter fra isen opp til brua. Uten stige sto de på skuldrene til hverandre. Det var Moen som var «stige» mens Robert fikk i oppdrag å være vakt. Østgaard la til rette sprengstoffet. Harald Larsen sto på Moan sine skuldre og jobbet under brua sammen med Ludvig.
Han hang etter hendene og føttene oppunder brua. Rundt den nedre del av brua la de en lunte og sprengstoff. De smurte vaselin på stålet og håpte at sprengstoffet skulle feste seg, men det var for kaldt.
Les også: (+) Arvid, Ivar og tvillingene Agnes og Aslaug skulle bare ta en snarvei den vakre maikvelden – da skjedde det ufattelige
To ganger mens de monterte ladningene, kom det tog. Hver gang måtte de fjerne lunta og sprengstoffet som lå over togskinnene. Dette var nesten som å begynne på nytt.
Etter hvert fant de ut at de kunne sette trepinner i spenn, slik at sprengstoffet holdt seg oppe langs skinnegangen. Omsider hadde de plassert sprengstoffet. Fire trakk seg tilbake for å overlate tenninga til Østgaard. Det var et enormt smell. Moan mener de brukte så mye som 48 kilo sprengstoff.
