Kong Haakons fluktbil står i en garasje på Osterøy

Nybergsund lå ikke i
riktig vinkel under de tyske Heinkel-bomberne da den mørke gran­skogen tok slutt. Dette – og minister Nils Hjelmtveit, som frenetisk tutet flyalarm med et bilhorn – kan ha reddet livet til kongen og kronprinsen, og endret norgeshistorien.

Mens pilotene tok en sving og larmen fra tolvsylindrede flymotorer nærmet seg igjen, løp kongen, kronprinsen, regjeringsmedlemmer og alle andre som hadde tilhold på Nybergsund pensjonat torsdag ellevte april 1940, ut av bygningen og kastet seg inn i et skogholt ikke langt unna.

Statsminister Nygaardsvold, som hadde tatt dekning i et uthus, ble kastet inn i en vegg av lufttrykket da bombene begynte å falle. Mens konge og kronprins lå nesegrus i snøen, befant de seg nærmere tyske invasjonsstyrker enn de noen annen gang kom til å gjøre. Mellom dem og Luftwaffe-mannskapene, kan det ikke ha vært mer enn noen hundre meter. Høy posisjon i samfunnet sørger vanligvis for at man befinner seg på trygg avstand fra voldsbruk og livsfare; her var det stikk motsatt.

På veien rett bortenfor sto kongens fluktbil A-1, oversprøytet av sørpe fra bombenedslagene og med lysskjæret fra et brenn­ende Nybergsund reflektert i vinduene. En bil som denne dagen overlevde angrep fra elleve Heinkel 111 bombefly – og eksisterer fremdeles.

Eksosentusiaster

– Får du faktisk start på den der?

Jeg er skeptisk, men Johannes Borge regulerer uten et ord fortenning eller choke eller gud vet hva, og gir kickstarteren en behandling som forlanger respons. Wehrmachts gamle BMW R75 fra 1942, tenner på første tråkket. Mens motorsykkelen rakler og går, justerer Johannes tomgangen. Sønnen Ola blir stående og vifte eksosen mot nesevingene, som om det var den fineste parfyme.

– Ah, utbryter han, – herlig!

Jeg har havnet i selskap med folk som elsker gamle motorkjøretøy. Og ankom selv i en plastrakett med EV-skilt, 116 år nyere enn den eldste doningen her. Taktfullt lar de to ostringene være å kommentere blunderen.

Juvelen i samlingen

Borges motorsamling befinner seg ved enden av en nokså humpete kjerrevei, fire mil nord for Bergen. Den omfatter 10 motorsykler og 18 biler, hvorav den eldste er en strøken Cadillac fra 1903.

Det var Johannes’ far Ola som startet samlingen. Seksten år gammel, i 1945, kjøpte han en buss og «kjørte den til dans uten gulv, mens en kamerat satt ved siden av med bensintanken på fanget». Ola Borge begynte etter hvert å samle på biler med en spesiell historie.

– Han sto som kjøper da Forsvaret gikk over til Geländewagen og solgte hele beredskapslageret av Ford og Willys jeep, forteller Johannes. – Da alle jeepene ble kjørt i land på fergekaien her, fikk gamle folk flashback fra invasjonen.

Og det er nettopp invasjonen som er grunnen til mitt besøk her. For innerst i garasjen står selve juvelen i samlingen. Lincoln-limousinen som så vidt berget konge og kronprins unna forfølgende tyske styrker i aprildagene 1940.

Skjebnesvangert intervju

Norge var pinlig lite forberedt da det smalt i morgentimene tirsdag den 9. april, men oberst Birger Eriksen på Oscarsborg fikk gitt kongehus og regjering en liten galgenfrist med senkningen av Blücher.

Konge og kronprins kjørte ikke egne biler da de rømte Oslo. Det ble i all hast satt opp et ekstratog til Hamar, som skulle ta med regjeringsmedlemmer, stortingsrepresentanter og kongelige. Ekstratoget var et snarrådig trekk, men på perrongen i Oslo ga utenriksminister Halvdan Koht et radiointervju der han i klartekst kringkastet at regjeringen skulle til Hamar. Norsk naivitet hadde dermed satt tyskerne på sporet.

Lånt bil

Siden de kongelige ankom Hamar uten bil, benyttet de lokalt en rød Horch med registreringsnummer D-133, lånt på Sælid gård, der de ble innkvartert. En staselig bil, men likevel tilstrekkelig anonym.

Johannes Borge vet å fortelle at faren hans i sin tid kjøpte også denne bilen. Ja, til og med Josef Terbovens Horch har vært i Borge motorsamlings eie, men begge ble dessverre videresolgt til Tyskland for mange år siden.

Flyktningene på Hamar måtte snart komme seg videre. Fallskjermsoldater ledet av kaptein Eberhard Spiller nærmet seg – en styrke beskrevet av en annen tysk offiser som: «Herlige typer, og klare til å hale Djevelen og hans bestemor ut av helvete.»

De kongelige kastet seg i Horchen for å dra videre mot Elverum. Ikke lenge etter, ringte telefonen flere ganger på Sælid gård, og ukjente stemmer spurte på gebrokkent norsk etter kongen. En av dem presenterte seg endog som kongens sjåfør.

Kongens nei

Natt til tiende april kom det til en trefning på Midtskogen, der norske styrker slo tilbake de tyske fallskjermsoldatene. Kaptein Spiller ble dødelig såret, og på Hamar sykehus fant opererende kirurg en blodig papirlapp i bukselommen hans med blant annet navnet «König Haakon» på.

Da «König Haakon» senere samme dag på Elverum sa sitt berømte nei til å godta Vidkun Quisling som regjeringssjef, sluttet han samtidig å være viktig som samtalepartner for tyskerne. En konge som ikke ville godta okkupasjonsmaktens marionett som statsminister, ble nå utelukkende sett på som øverstkommanderende for den væpnede motstanden – og et legitimt mål.

Kongen, kronprinsen og regjeringen flyktet videre til Nybergsund.

Fluktbilen

Doningen aller innerst i Borges motorsamling, har jeg sett før. På filmlerretet.

«Kongens nei» åpner med at kong Haakon leker gjemsel med barnebarna i hagen, og finner lille, tre år gamle prins Harald i et nedsnødd kjøretøy. Filmen etterstrebet så høy grad av autentisitet at de lånte den ekte fluktbilen.

Klenodiets naboer innerst i garasjen er ikke av stort dårligere byrd: Her troner Europas eldste Lincoln, fra 1923, og kronprins Olavs første bil, en 1927-modell av samme merke.

– Kongebilen fikk et par skrammer da den var lånt ut til filminnspillingen, sier Johannes Borge, og klarer å høres bemerkelses­verdig flegmatisk ut i stemmen, slik det sømmer seg for en ekte vestlending.

Det er lett å skjønne at Slottet mente denne bilen kunne høve for en konge, da den ble innkjøpt i 1931. Bare 521 eksemplarer av Lincoln Limousine Type K ble produsert. Et normalårsverk ble lønnet med 2420 kroner i 1931, men en Lincoln Limousin Type K kostet 35 000.

Store bøttelykter betrakter meg majestetisk, og mengden krom klarer på samme tid å være både sveiseblink-fremkallende og smakfull. En greyhound jager av gårde på toppen av radiatoren. Til og med motoren ser mer ut som en skulptur til signingsferdenes ære, enn et prosaisk stykke fremdriftsmaskineri. På tidstypisk vis, ble det bare tatt ut 120 hestekrefter av V8-eren med 6,3 liters slagvolum.

Spurte forresten Johannes Borge nettopp om jeg ville prøvesitte baksetet, mens jeg sto på hodet nedi motorrommet?

Bombeskade

På akkurat denne plysjen satt kongen i sjelenød, mens landet hans ble hærtatt og bombet. Jeg lukker døren og lener meg andektig tilbake i det myke setet. Kjører litt film i hodet; både scener fra «Kongens nei» og situasjoner jeg prøver å forestille meg for egen tankekraft.

Det er litt uklart akkurat når kongens egen Lincoln dukket opp under den kaotiske flukten, der de første etappene foregikk med tog og lånt kjøretøy, men et sted rundt Elverum eller Nybergsund ser det ut til at både kongens og kronprinsens biler har blitt tatt i bruk.

Ellevte april hadde 19 Heinkel 111 angrepet Elverum, og 40 mennesker lå døde igjen i de sammenraste ruinene. Senere samme dag ble det i løpet av én time sluppet åtte 500-kilos bomber, 35 250-kilos bomber og 12 brannbomber over Nybergsund.

«Alle hus gikk opp i flammer. Stedet var uten livstegn,» lød det i rapporten fra Luftwaffes Kampfgeschwader 4.

Heldigvis var ikke dette riktig: Av om lag 200 mennesker som befant seg på Nybergsund denne dagen, inkludert kongen, kronprinsen og flere medlemmer av regjeringen, var mirakuløst nok ingen blitt drept eller alvorlig skadet.

Jeg har allerede storøyd konstatert at det er en skramme bak på venstre side av bilens tak. Søle- og steinsprut fra bombenedslagene på Nybergsund skal ha forårsaket denne skaden, som aldri siden har blitt lakket over.

Nå konsentrerer jeg meg om interiøret. Her er det både gardiner for å hindre innsyn, aske­beger – en selvsagt ting i 1931 – og interntelefon til sjåføren, som hadde en glassrute mellom seg og kongelige passasjerer. I fredstid ble Lincoln-limousinen gjerne benyttet ved statsbesøk – visstnok helt til kong Haakons død – noe som med et så staselig kjøretøy umulig kan ha gjort skam på kongeriket.

Gjennom glassruten ser jeg at bilen har høyreratt, noe Johannes etterpå presenterer en teori om: Han mener at sjåføren slik enkelt og raskt kunne forlate sin plass og åpne bakdøren for kongen på den siden av bilen som vender mot fortauet og ikke ut i trafikken. Noe som høres plausibelt ut.

Inn i Sverige

Hvor skulle konge, kronprins og regjering dra etter at Nybergsund var utslettet? Nye flyangrep – eller utslipp av fallskjermjegere – kunne skje når som helst. Følget slingret seg videre nordover; en møysommelig og slitsom oppgave på telesprengte, dårlig brøytede veier i vårløsningen. Det hjalp heller ikke at kongens Lincoln veide nesten tre tonn, selv om hans A-2 også var med i følget nå og ble brukt som bagasjebil.

Om ettermiddagen tolvte april befant flyktningene seg åtte kilometer forbi Drevsjø, på Lillebo grensestasjon. Kong Haakon hadde knapt sovet på 80 timer, men ville svært nødig inn i Sverige, fordi han fryktet å bli internert av svenskene. Likevel søkte fem norske biler, blant annet Slottets A-1, A-2 og C-1 tilflukt i Sverige, da tyske fly ble rapportert i nærheten.

Svenska Dagbladet gjorde et intervju med kongen ved denne anledningen: « … det var en fullstendig utslitt monark som til slutt ble tvunget helt til den norsk-svenske grensen. Ikke engang her fikk majesteten, som jages som et villdyr, ro og fred. Han måtte flykte videre til nye og alltid like usikre tilfluktssteder.»

Kong Haakons trofaste Lincoln Limousine Type K og mobiliteten den ga ham, var livsviktig for statsoverhodets – og selve kongehusets – overlevelse.

Det var egentlig lokal, svensk tjenesteforsømmelse som gjorde at det kongelige følget ikke ble internert, men etter tyve minutter i landflyktighet, returnerte kongen og kronprinsen til sitt fedreland. A-1, A-2 og C-1 ble igjen i Sverige; disse bilene egnet seg svært dårlig for folk som ville ferdes inkognito langs norske landeveier.

Bare to biler dro tilbake til Norge. Den ene tilhørte Oslos politimester Welhaven, med politimannen Birger Ingstad ved rattet. I denne bilen – A-604 – satt kong Haakon og justisminister Terje Wold. I den andre var kronprinsen og forsyningsminister Trygve Lie passasjerer.

I landflyktighet

Man skulle tro at kongens Lincoln limousin med dette hadde utspilt sin rolle under flukten. Den fikk imidlertid en siste tur inn i et Norge tyskerne underla seg stadig mer av, under litt kuriøse omstendigheter. Mandag 15. april dukket utenriksminister Koht, finansminister Torp og hoffsjef Wedel Jarlsberg opp hos kongen og regjeringen på Heggelund pensjonat ovenfor Otta i Gudbrandsdalen. De returnerte da fra et tredagers opphold i Sverige, og hadde med seg tilbake kongens tre biler med sjåfører.

Kongen gjentok likevel sitt argument fra noen dager tidligere: Bilene var altfor lett gjenkjennelige.

De ble sendt over grensen igjen – og kongen forlot til sist Tromsø og Norge med den britiske krysseren «Devonshire» 7. juni.

Ærefull rolle

Da freden kom i 1945, vendte kong Haakon hjem på dagen fem år etter at han hadde blitt jaget i eksil.

Johannes Borge kan fortelle en siste historie om bilen som reddet kong Haakons liv i aprildagene 1940. Det viser seg at norges­historiens viktigste kjøretøy spilte en ærefull, seremoniell rolle etter monarkens død i 1957.

– Da kjørte den etter kong Haakons kiste, med flosshatten hans i baksetet.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 24 2021

Nini var gift med to fettere: Ble fordømt av sine egne foreldre

Slik var kronprinsesse Märthas flukt med barna