Norgeshistoriens mest myteomspunne bilulykke

– Folk har spurt om jeg virkelig tør å ha den bilen her. De lurer på om det ikke spøker i den, sier Glenn Bergseth.

Jeg står på tunet hans i øsende regnvær og betrakter bilvraket den selverklærte bygdeoriginalen fra Passebekk utenfor Kongsberg har plassert på taket av en gammel tysk radarbrakke.

Bak disse tynne karosseriplatene kjempet mennesker for livet en mørk oktoberkveld i 1942. Bilen hadde rullet ut i sjøen mellom ferjelemmen og ferjen.

Iskaldt vann trengte inn i kupeen og bakdørene som – hengslet mot bagasjerommet – var blytunge å åpne slik bilen sto med nesen bratt ned i sjøen.

Da det tyske marinefartøyet «Moritz» bukserte kjøretøyet på land dagen etter ulykken, befant NS’ kulturminister Gulbrand Lunde og hans kone Marie seg fremdeles i baksetet.

Jeg spenner musklene mens jeg prøver å forestille meg at jeg sitter inni bilen og skal presse bakdørene opp, mot vannsøylen. Ville panikken gitt meg krefter nok? Og hvordan havnet egentlig bilen i vannet?

Mer om det senere. Først må vi til Bergen, året er 1901.

Vellykket akademiker

Gulbrand Oscar Johan Lunde ble født i Fana utenfor Bergen i 1901. Da han ennå ikke 18 år gammel tok artium ved Bergen katedralskole, var det med de beste karakterene skolen til da har utdelt.

Kun 24 år gammel disputerte Lunde for doktorgraden i kjemi ved det anerkjente Albert-Ludwigs Universität i Freiburg. Vel hjemme i Norge fikk han jobb som assistenten til Victor Goldschmidt, professor ved Mineralogisk institutt ved Universitetet i Oslo – og jøde.

Lunde fremstår som en betydelig kapasitet på kjemi i mellomkrigstiden og har før han fyller 30, rukket å si nei til to professorater.

I 1928 tok han jobb som bestyrer ved Hermetikkindustriens laboratorium i Stavanger, og året etter giftet han seg i Stavanger domkirke med den 22 år gamle Marie Honoria Halling Wulfsberg.

Det var i denne byen han skulle bli en sensasjon for partiet Nasjonal Samling.

Les også: (+) Einar og Per ble henrettet foran øynene på moren. Faren viet resten av livet til å ta hevn

Propagandasjef i NS

I 1934 får Stavanger tilnavnet «Norges München» – eller «Litla München» på stavangersk, etter et brakvalg for Nasjonal Samling.

Partiet sikret seg 12,1 prosent av stemmene, det beste kommunevalget NS noen gang gjorde i en norsk by av en viss størrelse. Gulbrand Lunde var arkitekten bak det hele.

I Stavanger klarte NS utrolig nok også å gi ut en dagsavis – «Vestlandets Avis» – i 1934, to år før den atskillig mer kjente «Fritt Folk» dukket opp. Lunde spilte en sentral rolle, og skrev svært mye av det politiske stoffet.

En av NS’ mest synlige triumfer i Stavanger, var riksmøtet 26.-29. juli 1935. Vidkun Quisling med frue ankom rogalandsbyen sammen med mer enn tusen andre tilreisende, og innlosjerte seg hos Gulbrand Lunde i Welhavensgate 3.

Lunde var nå propagandasjef i NS og kjent som en medrivende taler og glitrende retoriker.

Stavanger Aftenblad sammenliknet allerede i 1934 Gulbrand Lunde med den tyske propagandaministeren Joseph Goebbels, og denne sammenlikningen kom til å hefte ved ham.

Åtte år senere skulle ingen ringere enn Time Magazine melde at «Lille Goebbels er omkommet i en ulykke».

Les også: (+) Torstein fremsto som pratsom og jovial. I virkeligheten var han en iskald skuespiller som lurte tyskerne trill rundt

Rikspropagandasjef

Om kvelden niende april 1940, kunne en måpende Gulbrand Lunde hjemme foran radioapparatet på Eiganes, høre at Vidkun Quisling utnevnte ham til sosialminister i sin kuppregjering, helt uten forvarsel. Dette fremsto som et lite gjennomtenkt eventyr han nødig ville innlate seg på.

Lunde takket nei, og det tok da heller ikke lang tid før tyskerne skjøv Quisling til side og innsatte det såkalte Administrasjonsrådet.

Likevel returnerte Quisling og NS til makten, i hvert fall delvis, da Reichskommissar Josef Terboven høsten 1940 utnevnte et kommissarisk råd. De kommissariske – eller midlertidige – statsrådene, avla troskapsed til Quisling, som hadde tittelen «politisk sjef», men de måtte balansere mellom Quisling og Terboven i sitt politiske virke.

Gulbrand Lunde ble utnevnt til kommissarisk statsråd for Kultur- og folkeopplysningsdepartementet; han som før hadde vært propagandasjef og den fremste nasjonalistiske ideologen i NS, ble nå rikspropagandasjef.

Denne gangen tok han imot utnevnelsen.

Nyordning

Gulbrand Lundes energi ble nå brukt på ensretting, slik tradisjonen var for autoritære regimer. Streng sensur ble innført, og den rammet særlig kulturuttrykk som smakte av «det marxistiske eller jødiske».

Han raljerte over «jødiske seksualprofeter som underviser ungdommen i umoral» og «negermusikk fra Hollywood». Det er til Snorre og Norges storhetstid man måtte se for å finne de rette verdier.

Noen merkelige sprekker i Lundes fasade kom likevel til syne. Han nektet å forby jødisk musikk på radio, og holdt sin hånd over jøden Ernst Glaser, konsertmester i Filharmonisk orkester – selv da Reichskommissar i 1941 krevde ham fjernet.

Noe senere, da presset ble for stort og det begynte å brenne under føttene på alle jøder i Norge, advarte Lunde oppsiktsvekkende nok Glaser og hjalp ham å flykte til Sverige. Lunde kausjonerte også for et stort lån til en homofil dikter.

Samtidig som Lunde fremviste disse forsonende trekkene, prøvde han å bli frontkjemper på Østfronten. Quisling nektet ham å reise – og ble i en av Goebbels dagbøker kalt «den beste hest i stallen».

Les også: (+) Arvid, Ivar og tvillingene Agnes og Aslaug skulle bare ta en snarvei den vakre maikvelden – da skjedde det ufattelige

Den fatale bilturen

Søndag 25. oktober 1942, holdt Gulbrand Lunde en tale i Løvenvold kino i Ålesund. I halv-ni-tiden om kvelden kjørte Lunde, hans kone Marie og Christan Astrup, NS’ fylkesfører i Bergen og Hordaland, ved sjåfør Rolf Brenneford mot ferjesambandet Våge-Norvik i Romsdal. De var på vei for å overnatte i Molde.

Om lag klokken 22.30 ankom bilen Våge, der M/F Vaage-Norvik lå og ventet. Sjåfør Brenneford stoppet litt klønete etter signal fra en av de to tyske vaktene; bilen ble stående med forhjulene på lemmen som ligger mellom kaien og ferjen, mens bakhjulene befant seg på land.

Sjåføren stoppet motoren, men fikk den ikke i gang igjen. Han gikk ut for å ta seg en røyk, mens de andre ble sittende i bilen.

Så skjedde det fatale: Da ferjemotoren ble startet, var propellen koblet inn og fartøyet gjorde et byks vekk fra kaien. Dette satte i gang en kjedereaksjon.

Fortøyningstrossene ble slitt over, kjettingene som holdt lemmen oppe tålte ikke belastningen av Lundes bil og røk, noe som førte til at kjøretøyet plutselig befant seg på en sklie ned i vannet.

Christian Astrup foran i passasjersetet var heldig. Han klarte ikke å åpne bildøren på grunn av vanntrykket, men fikk med et nødskrik sveivet ned vinduet. NS-mannen kom seg opp til overflaten.

Både Astrup og ferjeskipper Gunder Krogseth dykket ned til bilen, men fikk hverken opp dørene eller knust bakvinduene. Sjåfør Brenneford reagerte irrasjonelt og med nattsvart fortvilelse; han tok opp pistolen for å skyte seg, men ble avvæpnet av Astrup.

I mellomtiden druknet kultur- og folkeopplysningsminister Gulbrand Lunde og hans kone Marie med bare noen desimeter vann mellom seg og overflaten.

Les også: Alfred (12) var Hitlers helt

Konklusjonen

Etter Vidkun Quislings regjeringsdannelse 1. februar 1942, var Lunde statsråd, og at en statsråd dør, ble selvsagt gjenstand for etterforskning. Ferjemannskapet, fire passasjerer, de tyske vaktene, sjåfør Brenneford og Astrup ble avhørt etter tur. Brenneford ikke før han kom tilbake til Oslo, siden han var «sterkt nedbrutt». De ga til dels sprikende forklaringer.

Det var da også bemerkelsesverdig mange tabber og mye uflaks som førte til ekteparet Lundes død. Bilen stoppet på feil sted, håndbrekket ble ikke dratt til, ferjen hadde propellen tilkoplet da motoren startet – attpåtil i feil fartsretning – fortøyningstrossene røk som hyssing, kjettingene som holdt lemmen likeså.

Ingen tenkte heller på å slå inn bilrutene med de tyske vaktenes geværkolber. Likevel konkluderte politimesteren i Molde med at hendelsen var en ulykke.

Den 31. oktober 1942 ble det avholdt en minnehøytidelighet for ekteparet Lunde i Trefoldighetskirken i Oslo. Vidkun Quisling mottok et kondolansetelegram fra Adolf Hitler:

«I anledning av det tunge tap som har rammet Dem og det nye Norge ved Deres fortjenstfulle medarbeider, minister Lundes død, meddeler jeg Dem min oppriktige deltagelse.»

Urnene ble senere satt ned på Lunde-familiens gravsted i Vik i Sogn.

Konspirasjonsteorien

De mange merkelige og uklare omstendighetene rundt Gulbrand Lundes død har ikke overraskende avfødt en konspirasjonsteori. Den vet å fortelle at tyskerne ryddet Lunde av veien.

Motivet? Lunde var for nasjonalistisk norsk og steil overfor tyskerne. Jødearrestasjonene begynte dagen etter ulykken, og Lunde hadde vist at han kunne stille seg i veien for slike tiltak da han hjalp Ernst Glaser å flykte. Det ble også spekulert i om Lunde selv var på vei til å stikke av til England.

Øystein Sørensen, professor i historie på Universitetet i Oslo, tror ikke på denne teorien.

– Først og fremst er det ikke noe troverdig kildemateriale som peker i den retning. Men gitt at tyskerne ville likvidere Gulbrand Lunde, så kan jeg aldri forestille meg at de ville gjort det på den måten. De hadde all verdens andre muligheter til å gjøre det, mye enklere, sikrere og mer diskré. Husk på at Christian Astrup satt i bilen og reddet seg ut. Det som er blitt forsøkt antydet av motiv er også helt spekulativt. Hvorfor i all verden skulle tyskere likvidere Gulbrand Lunde?

Sørensen påpeker også at det var ledende folk i NS som kranglet mye mer med den tyske okkupasjonsmakten enn Lunde, for eksempel hans etterfølger Rolf Jørgen Fuglesang, uten at tyskerne prøvde å likvidere ham av den grunn.

– Terboven truet en gang næringsminister Eivind Blehr, han ble til slutt kastet ut av Quislingregjeringen, men det skjedde ikke noe mer enn at han fikk en pen retrettstilling. I det hele tatt passer det å likvidere ledende norske kollaboratører ikke inn i de tyske okkupasjonsmyndighetenes modus, sier Sørensen.

Les også: Hitlers tabber i Norge

Detektivarbeid

– Fruen lurte på om jeg var et mentaltilfelle da jeg begynte å sveise sammen de delene der, sier Glenn Bergseth til meg og nikker mot Gulbrand Lundes gamle bil mens regnet trommer mot paraplyen min.

At Lundes 1939 Wanderer W23 faktisk kan beskues, er et resultat av flere ildsjelers etterforskning og arbeid.

Norsk DKW-Union er en merkeklubb som blant annet innbefatter tyske Wanderer. Jul-Sverre Haugerud er med i klubben og fikk ideen om å prøve å spore opp bilen.

Ved hjelp av kjennemerke, chassisnummer, Understellsregisteret og diverse trafikkstasjoner, ble det klart at A-88 hadde blitt reparert under krigen og videresolgt til en kjede av nye eiere.

I 1963 endte den sine dager slik biler gjerne gjorde før vrakpantens tid, stykket opp i deler og gravd ned under kvist og avfall på et jorde i Telemark.

Da artikkelen om detektivarbeidet kom på trykk i klubb-bladet DKW-nytt, ble formannen i Norsk DKW-Union interessert; mannen jeg står her og snakker med i Passebekk.

Han dro på arkeologisk ekspedisjon, spadde fram deler og fraktet dem med seg hjem. Motor og girkasse mangler ennå, men de kan være utfordrende å finne med metalldetektor i et område fullt av skrap.

– Hvis jeg gir den til et museum, så blir den bare stående ute, sier Bergseth.

– Selv vurderer jeg å bygge et tak over, før den klapper sammen igjen. En privatperson tilbød meg ti tusen, men da bare lo jeg.

Les også: (+) – Jeg har nettopp måttet fortelle din mor at jeg kommer til å være død om et kvarters tid

Menneskelig dimensjon

Etter ulykken ble det vitset med at nazistene fikk bot for å ha dumpet søppel i fjorden ved Våge. Den vitsen virker bare smakløs når man står her 80 år senere og ser på bilen der to mennesker kjempet for livet.

Uansett om Hitler mente Lunde var en viktig nok person i det norske nazihierarkiet til å sende kondolansetelegram.

Ministerparet hadde to barn. Gulbrand Lunde jr. var 12 år da foreldrene omkom og Inga Marie ni.

Ved en bisarr skjebnens tilskikkelse omkom Gulbrand Lunde jr. i 1979 i en frontkollisjon med et vogntog bare to kilometer fra ferjeleiet der foreldrene døde i 1942.

Og på taket av en gammel tysk radarbrakke i Passebekk, står bilen fra norgeshistoriens mest myteomspunne bilulykke.

Einar og Per ble henrettet foran øynene på moren. Faren Wilhelm viet resten av livet til å ta hevn

Krigshelten sluttet aldri å bebreide seg selv for brorens død