kampene ved Somme
Slaget ble en katastrofe for begge sider. Historien har vist at Europa ikke har lært
Helvetet i skyttergravene øst i Ukraina er en blodig repetisjon av den mest omfattende og mest meningsløse menneskeskapte katastrofene i Europas historie. En million unge menn døde − uten resultat.
Opptakten til slaget hadde fulgt en viss logikk.Men i løpet av 140 dagers kamper syntes fornuft og rasjonale å være ikke bare tapt, men erstattet med komplett meningsløs blodsutgytelse.
Da slaget om Somme var over i 1916, hadde over én million soldater ofret livet. Utbyttet var skarve 125 kvadratkilometer land − fullstendig sønderbombet og helt uten strategisk betydning.
Parallellen til krigen i Ukraina er like deprimerende som den er tydelig: Både på russisk og ukrainsk side har tapet av unge mennesker i sin beste alder vært voldsomt. Ifølge amerikansk etterretning er godt over en halv million russiske og ukrainske soldater drept eller såret siden invasjonen i februar 2022.
Og det uten at slaktingen har påvirket krigens gang.
Siste rest av krigsromantikk
Sommeren 1916 var 1. verdenskrig to år gammel og fastlåst. Skuddene i Sarajevo der arveprins Ferdinand av Østerrike-Ungarn ble skutt og drept sammen med sin ektefelle, hadde ført verden ut i en krig uten sidestykke i historien.
Den startet i en ånd preget av tradisjonell krigsromantikk. Soldater i land etter land marsjerte oppglødd mot fronten der de skulle kjempe for sin nasjons stolthet og verdighet, mann mot mann, drevet av mot, kampglød og tapperhet.
Det politiske bakteppet var rett nok ganske innfløkt: Ulike og uklare allianser rådet mellom statsledere og nasjoner. Tilsynelatende små konflikter utløste kjedereaksjoner som etter hvert ble ukontrollerbare.
Alt hadde utspring i politiske, territorielle og økonomiske konflikter mellom Europas stormakter i tiårene før 1914. Til syvende og sist handlet alt om maktbalanse.
Opprinnelig sto «ententemaktene» Frankrike, England og Russland mot «sentralmaktene» Tyskland, Østerrike-Ungarn og Det osmanske riket. Etter hvert ble store deler av verden trukket inn i krigen.
Like meningsløs som selve krigen var måten den ble utkjempet på, særlig på vestfronten, der alt dreide seg om en eneste lang stillingskrig.
De stridende partene lå i skyttergraver som strakte seg fra Den engelske kanal til den sveitsiske grensen. Tapstallene var enorme, selv om styrkene knapt kom av flekken.
Les også: Løy på alderen for å verve seg til krigen
Motoffensiv
I februar 1916 hadde tyskerne innledet en storstilt offensiv ved byen Verdun i Lorraine i det nordøstlige Frankrike.
Som et motsvar planla franskmenn og briter en offensiv langs elva Somme i regionen Picardie i den nordvestlige delen av landet.
Slaget var resultat av strategiske diskusjoner mellom franskmenn og engelskmenn. Disse ble ledet av den franske general Joseph Joffre og foregikk i den franske armeens hovedkvarter i byen Chantilly i departementet Oise i det nordlige Frankrike.
Ettersom de franske styrkene i stor grad var bundet opp i Verdun, måtte engelskmennene bære den tyngste børen ved Somme.
Den britisk-franske strategien gikk ut på å bryte igjennom de tyske forsvarsverkene ved en 40 kilometer lang frontlinje på begge sider av elven Somme. Offensiven skulle begynne med et massivt artilleribombardement som skulle sette forsvarerne av de fiendtlige skyttergravene ut av spill. Deretter skulle infanteriet rykke inn uten å møte motstand.
Britene hadde også stor tro på at et nytt våpen skulle vise seg avgjørende på slagmarken: Slaget ved Somme skulle bli det første der stridsvogner skulle inngå i arsenalet av våpen på slagmarken.
De britiske øverstkommanderende, generalene Douglas Haig og Henry Rawlinson, regnet med at alt ville være over i løpet av maks én uke.
I stedet skulle slaget vare i et halvt år utvikle seg til et av de blodigste i historien.
Les også: (+) Etterretningsbataljonen er Hærens hemmelighet: Bli med på innsiden
Tok knapt skade
De tyske stillingene var langt sterkere enn britene hadde trodd.
Jordsmonnet i Somme ga et perfekt utgangspunkt for bygging av skyttergraver og tunneler. Tyskerne utnyttet dette maksimalt.
De hadde bygd oppholdsrom ti meter under jordoverflaten med forsyninger for å kunne tåle lang beleiring. Nedgravde telefonlinjer og dype kommunikasjonsgrøfter førte frem til skyttergravene, og de hadde mange og sterke maskingeværstillinger.
De underjordiske kvarterene tok knapt skade av engelskmennenes artilleriild. Granatene kuttet ikke av piggtråden rundt de tyske stillingene heller, slik de allierte hadde forutsett.
Tanken om at artilleriet kunne legge en bevegelig og beskyttende skjerm av ild foran det fremrykkende infanteriet, slo heller ikke til. Taktikken krevde blant annet svært god kommunikasjoner mellom fronten og artilleriet, og dette fantes ikke.
Les også: (+) Hæren sendes tilbake i skyttergravene: Avslører kritisk mangel
Store tap, ingen resultater
Frykt for å skade egne soldater førte til at artilleriskjermen ble lagt for langt foran dem. Den ble dessuten fjernet for tidlig, slik at tyskerne kunne komme ut av de dype, underjordiske rommene.
Tyskerne hadde trent på å bevege seg raskt og effektivt opp til maskingeværstillingene. Nå rakk de å innta skyttergravene og posisjonene sine før de britiske soldatene rakk frem. Da meldingen om den allierte fremrykkingen ved Somme kom, var tyskerne umiddelbart på plass.
På slagets første dag 1. juli 1916 avfyrte de allierte 1,5 millioner artillerigranater mot de tyske stillingene. De allierte soldatene forlot skyttergravene sine og gikk frem i faste formasjoner: Lange linjer av menn, skulder ved skulder, med 30 kilos oppakning, gikk inn i piggtråden og ble skutt ned.
Bare fem av de angripende 17 divisjonene kom frem til de tyske stillingene, resten ble tilintetgjort på veien. Over 100 000 britiske soldater deltok i angrepet den 1. juli. Minst 20 000 av dem ble drept og 37 000 såret.
Den britiske hæren har aldri lidd et større tap i løpet av én enkelt dag.
Tragedien gjorde et dypt inntrykk på den britiske befolkningen, som fikk muligheten til å se krigens brutalitet i propagandafilmen «Battle of the Somme», med filmopptak fra den første dagen av slaget. Soldatene døde forgjeves, angrepet førte ikke til noen verdens ting.
Katastrofen på dag én skulle bli symptomatisk for resten av dette slaget: – store anstrengelser, store tap. Ingen resultater.
Somme ble i likhet med Verdun en utmattelseskrig der stadig nye divisjoner ble kjørt inn og meid ned. Den 31. juli hadde tyskerne tapt 160 000 soldater ved Somme og britene og franskmennene til sammen mer enn 200 000 soldater.
Men frontlinjene hadde bare beveget seg knapt fem kilometer, og oppover langs elva hadde den stått stille.
Under offensiven den 15. september mobiliserte britene sitt nye våpen. Håpet var at store, tunge beltegående pansrede kjøretøyer med kanon påmontert, skulle gjøre vei i vellingen.
Intensjonen var at stridsvognene bare skulle kjøre over de tyske skyttergravene, men dette fungerte ikke etter planen. De ble stoppet av mekaniske sammenbrudd i ufremkommelig terreng.
Den 19. november opphørte den allierte offensiven ved Somme offisielt. Til sammen døde 419 654 engelske soldater og 194 451 franske. Tyskerne hadde mer enn 600 0000 sårede og drepte.
Skyttergravskrigen hadde vist seg som skrivebords-taktikeres form for krig, der mennesker var redusert til tall og lidelse var en størrelse man ikke behøvde å forholde seg til.
Den meningsløse ofringen av menneskeliv til tross, historien har vist at Europa ikke har lært.
Igjen er et land villig til å ofre egne unge mennesker i tusentall for små justeringer på slagmarken. Russland og president Vladimir Putin har på det mest bestialske vis bekreftet ordtaket «Om 100 år er allting glemt».
