Slaget om Stalingrad
Siste brev fra pappa
«Min kjære lille Irmi. Når pappa skriver et ekstra brev til deg må det være viktig, og det er det. Enda er du så liten at du ikke er i stand til å lese det jeg skriver, men din mor vil lese det for deg når du blir større.»
Slik begynner brevet som den tyske soldaten Gerhard Küpper skrev til sin datter Irmi da hun fylte tre år.
Han satt fast i skyttergravene ved Stalingrad, og brevet ble det siste livstegnet fra ham.
I dag er Irmgard «Irmi» Herzog 80 år gammel. Hele livet har hun båret med seg brevet til minne om pappaen som hun aldri fikk lære å kjenne.
Feltpostbrevet er datert 1. januar 1943. Gerhard Küpper hadde da få dager igjen å leve. Han var blant tusenvis av soldater som var omringet i Stalingrad. Alt håp var ute. Han visste det. Brevet til lille Irmi var et avskjedsbrev.
«Når jeg skriver dette brevet har det nye året 1943 så vidt begynt. Da jeg måtte forlate din mor for å tjene fedrelandet, var du knapt fem måneder gammel, men allerede da betydde du alt for meg. Den dagen din mor og jeg giftet oss ønsket vi oss av alt et barn, og du kom til oss i januar 1940.»
Irmgard Herzog er en av svært mange mennesker i Tyskland som mistet en far, bror, onkel eller annet familiemedlem, mennesker av kjøtt og blod som ble kastet inn i krigens galskap. Mange av de etterlatte har måttet leve i uvisse hva som skjedde med deres kjære.
Fant massegrav
76 år etter at lille Irmi mottok brevet fra sin far, sto en mann ved navn Victor Komarow i en grøft i utkanten av Volgograd, tidligere kjent som Stalingrad.
Regnet silte ned, jorden var klebrig og tung. Sammen med sine kolleger hadde han jobbet seg ned i grunnen meter for meter. Den tunge, kvalmende lukten av jord, leire og gjørme slo imot ham etter hvert som spaden fant veien inn i den bløte jordveggen.
Med ett stoppet han. Spaden hadde truffet noe hardt. Lyden var ikke til å ta feil av. Han tørket dugg av brillene og bøyde seg for å se nærmere på noe som lå på spaden.
Kort tid etter gikk det ut en pressemelding; «Massegrav funnet i Stalingrad.»
Som så ofte før var det tilfeldigheter som førte til funnet. Eieren av et lagerbygg i bydelen Angarskij i utkanten av Volgograd hadde våren 2019 satt i gang arbeidet med å anlegge en ny vannledning da de støtte på borti skjeletter og uniformsrester.
Politiet som ble tilkalt kunne umiddelbart bekrefte at det dreide som uniformsrester fra soldater tilhørende Wehrmacht. Området ble øyeblikkelig avsperret og den tyske krigsgravtjenesten kontaktet.
– I dette området befant det seg under krigen et dalsøkk, sier Mathias Gurski, som ledet utgravningsarbeidet, til det tyske tidsskriftet for sikkerhetspolitikk, Loyal.
– Etter at kampene rundt Stalingrad var over i mars 1943 samlet kvinner og barn sammen likene, la dem i denne lavinen og kastet jord over. Det måtte skje fort av fare for epidemier så lenge likene lå på bakken, forteller han.
Etter at Komarow og han kolleger hadde gravd frem 1864 knokkel- og beinrester begynte et nitid arbeid med å sortere disse for senere DNA-analyse.
Alt sviktet
Funnstedet i Angarskij ligger 14 kilometer nordvest for sentrum av Volgograd. For 78 år siden forsøkte soldatene som endte sin liv i Stalingrad å ta seg til den tyske feltflyplassen Gumrak med håp om å bli tatt med i en av de siste flytransportene – bort fra den dødelige fellen som de hadde havnet i.
I realiteten eksisterte håpet bare i soldatenes desperate overlevelsestrang. Alt rundt dem var brutt sammen. Ledelse, oppdrag, forsyninger, utstyr, materiell – alt.
Det eneste som antagelige var igjen var det brennende ønsket om å få leve én eneste time eller dag til.
Etter at russerne hadde nedkjempet de svake rumenske stillingene rundt byen og lukket knipetangsmanøveren i november 1942, satt rundt 260 000 soldater tilhørende 6. armé i fella. Da de tyske transportflyene tok av for siste gang var 106 000 mann overlatt til seg selv.
Luftwaffe var nedkjempet og uten mulighet til å forsyne de innestengte styrkene, noe Göring hadde lovet Hitler skulle være den enkleste sak i verden. Behovet var 500 tonn mat- og materiellforsyninger per dag. Luftwaffe kunne maksimalt levere 300 tonn. Hitler støttet imidlertid Görings forslag, og gjentok sin ordre om at de innestengte styrkene ikke fikk overgi seg.
Luftwaffes luftbro sviktet nesten med en gang. Kraftig sovjetisk antiluftskyts og avskjæring med jagerfly førte til tap av mange tyske transportfly. Vinterværet, med snø og tåke, reduserte også effektiviteten til det tyske flyvåpenet. Bare rundt 10 prosent av behovet for forsyninger ble dekket. 6. armé sultet sakte fordervet.
Grusomhetene i denne makabre fasiten kunne Gerhard Küpper ikke skrive noen ting om. Det var strengt forbudt å skrive om de faktiske forholdene. Selv under de håpløse forholdene fungerte sensuren nådeløst.
«Hvordan vi har det her er det ingen som kan forestille seg», var det nærmeste han kom en situasjonsbeskrivelse for sin lille datter.
Far til to
Før krigen arbeidet Gerhard Küppel som avdelingsleder ved en metallfabrikk i Neuss like ved Düsseldorf. Der møtte han sin kommende hustru som arbeidet ved fabrikkens regnskapsavdeling.
De bestemte seg for å gå fremtiden i møte sammen. Innkallingen til krigstjeneste kom allerede i juni 1940. Først tjeneste ved den franske Atlanterhavskysten, så ble Küppel overført til 6. armé og tjeneste på det russiske frontavsnittet.
Brevet og noen bilder er alt Irmgard Herzog har etter sin far. Brevet fikk hun da hun var 13 år gammel. Det er maskinskrevet på tykt brunt papir, noe som tyder på at han arbeidet som skriver ved en stabsavdeling.
Romjulen 1942 var Irmgard i Düsseldorf der moren på nyttårsaften, under heftige allierte bombeangrep, fødte en sønn. Nærmest i samme stund skrev Gerhard Küppel sitt brev til sin lille Irmi – uvitende om at han var blitt far for andre gang, denne gang til en gutt.
Upopulær virksomhet
I Angarskij arbeidet Victor Komarow og hans kolleger med å sortere og merkene funnene. De tilhørte en gruppe russiske sesongarbeidere som i en årrekke hadde utført oppgaver på vegne av den tyske krigsgravtjenesten.
– Jeg har bekjente som ikke synes noe særlig om arbeidet vi utfører. Den store fedrelandskrigen er fortsatt så nær for oss russere. Selv om det er så lenge siden, så er det ikke videre populært å grave etter levninger av tyske soldater. For egen del ser jeg på Wehrmacht-soldatene som instrumenter for Hitler-regimet. Dersom mitt arbeid kan bidra til å oppklare skjebnen for de etterlatte så synes jeg å ha gjort en god gjerning. Det er nå slik jeg ser det, sier han til magasinet Loyal.
– I tillegg betaler krigsgravtjenesten godt, tilføyer han.
Da jobben var gjort, lå 1863 beinrester sortert etter anatomi. Det ble funnet 153 dødsmerker, noen i god stand, andre knapt lesbare. Et hull i kraniet tydet på hodeskudd, et sprukket ribben på skudd i brystkassen. Identifiseringsarbeidet til den tyske krigsgravtjenesten kunne begynne.
Reisen til Rossoschka
På 1950-tallet utdannet Irmgard Herzog seg til lærer i Düsseldorf. Hun stiftet etter hvert familie, og fortellingene om faren ble visket ut. Men da moren døde i 2005, 92 år gammel dukket tankene på faren hun aldri fikk møte opp igjen. Hun tok kontakt med den tyske krigsgravtjenesten, men fikk ikke vite annet enn at han hadde tjenestegjort i en avdeling i Stalingrad.
Med bistand fra krigsgravtjenesten reiste Irmgard og hennes bror i mai 2017 til Volgograd for å med egne øyne se områdene der slagene hadde stått.
Inntrykkene overveldet henne, og hun nektet å gå ned i kjelleren til det som hadde vært varehuset Univermag. Under krigen fungerte kjelleren som hovedkvarteret til feltmarskalk general von Paulus og hans stab. Det er i dag et museum.
På en åpen slette 37 kilometer nordvest for sentrum ligger Rossoschka, en felles krigskirkegård for russiske og tyske falne. I 1942 var Rossoschka en liten landsby som havnet midt i blodbadet.
– Da de avgjørende kampene startet, skal over 2000 mennesker ha bodd i Rossoschka, inkludert 500 barn, forteller Mathis Gurski til den tyske avisen Der Freitag. Etter slaget eksisterte ikke stedet lenger. Landsbyen ble jevnet med jorden, slukt av steppene og forvandlet til en gigantisk krigskirkegård.
En brosteinsbelagt sti langs den gamle kirkegården leder besøkende til minnetorget der det står et høyt kors laget av metall. Foran den ligger en forhøyning der levningene av titusener av Wehrmacht-soldater ligger begravet.
Den sirkulære kirkegården har en diameter på 150 meter, og er omkranset av en ringmur. På en granitt-tavle er det inngravert 34 201 navn, det synlige resultatet av detektivarbeidet til Gurski og den tyske krigsgravtjenesten.
På den andre siden av muren ligger den russiske æreskirkegården. En lang og kronglete vei mellom de to landenes regjeringer ligger til grunn for at den tyske æreskirkegården kunne innvies 15. mai 1999. At tyske og russiske soldater hviler side om side, er et symbol på forsoning mellom det tyske og russiske folk.
Et lite steinkast bortenfor står 126 granittblokker litt hulter til bulter på en åpen slette. På dem er 119 905 navn inngravert, navn på soldater som er katalogisert som «savnet». Deres skjebne kjenner ingen. På granittblokk nummer 47 fant Irmgard navnet til sin far. Den store tomheten hun hadde følt på så lenge ble med ett litt lettere å bære. Hun la en blomsterbukett på kuben før hun stille trakk seg tilbake.
Slik tok Irmgard Herzog farvel med andre verdenskrig. Hun hadde med egne øye fått se stedet der hennes far på årets første dag i 1943 skrev en siste hilsen til sin lille Irmi.
Funnet etter 75 år
Men det sluttet ikke der. En septemberdag i 2019 mottok hun et brev fra den tyske krigsgravtjenesten. Det skulle bli dagen da Irmgard Herzog fikk den endelige bekreftelsen på farens skjebne:
«Kjære fru Herzog! Vi vil med dette bekrefte at de jordiske levningene etter en ukjent tysk soldat, med kjennemerke -856- Ers. KP. M.G. Btl. 48, er funnet i en kameratgrav i Angarskij Bezirk, Volgograd. Deres far ble stedt til hvile på krigskirkegården Rossoschka i blokk 36, rad 16, kameratgrav 612-840», het det i brevet.
76 år etter infernoet i Stalingrad var de jordiske restene etter Gerhard Küpper funnet etter å ha blitt identifisert gjennom identifikasjonsmerket som ble funnet ved lagerbygget i Angarskij. I brevet sto det videre at Küpper hadde tilhørt en enhet tilknyttet 14. antiluftskyts motoriserte infanteriregiment 8, da han 5. januar 1943 ble drept i kamp.
I en alder av 79 år dro Irmgard Herzog atter en gang til Russland, denne gangen for å besøke farens grav. Foran graven kom hun til å tenke på de siste ordene i brevet:
«Så, min kjære lille Irmi! 17. januar begynner du på ditt fjerde år. Når denne krigen slutter er det ingen som vet, men min største glede ville være å sende deg en bursdagshilsen den dagen du fyller fem, og at vi kan møtes igjen i en verden der krig ikke lenger eksisterer. Til denne spesielle dagen ønsker jeg deg, min kjære Irmi, alt godt med mange, mange kyss fra en som er veldig glad i deg.»
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 11 2021
