Michael (95) opplevde slaget om Berlin som Røde armé-soldat

To ting skjedde samtidig mens en forrædersk ro rådet på de Ukrainske slettene: Michael Zjedanov, fersk sovjetisk soldat tråkket feil og snublet fremover.

Og en tysk skarpskytter trykket på avtrekkeren og sendte av gårde ei kule mot soldaten han hadde hatt stødig i siktet noen tideler tidligere.

Kulen slo uniformsluen av Michael Zjedanov og etterlot en blødende fure tvers over den unge soldatens hode før den fortsatte bakover.

Den store krigen

– Det var Guds vilje at jeg ikke skulle dø denne dagen, sier Michael Zjedanov (94). Den gang, i 1941, var han én av hundretusener av soldater i Den røde armé. I løpet av 2. verdenskrig ble rundt 10 millioner sovjetiske soldater drept. Den hvithårede mannen er én av få gjenlevende som kan fortelle om egne erfaringer fra armeen. For øvrig samme armé som frigjorde Finnmark for 75 år siden i år.

På et bibliotek i hjembyen St. Petersburg møtes en stadig krympende gruppe veteraner fra det som her kalles «Den store krigen». Bibliotekaren Irina har forsøkt å skape en arena der veteraner og den oppvoksende slekt kan møtes. Her inne i den trykkende hete rommet, tar Michael Zjedanov av seg uniformsjakken som bærer preg av en lang og ærerik militær karriere.

Han forteller at han ble født 4. desember 1925 i Bijsk i Sibir. Etter at Tyskland overfalt Sovjetunionen, ble livet hans snudd på hodet.

Operasjon Barbarossa

22. juni 1941 ble «Operasjon Barbarossa» innledet. Den første dagen i den store fedrelandskrigen var et faktum. Klokken 12 samme dag gikk utenriksminister Molotov på luften med nyheten til innbyggerne om at tyske styrker hadde angrepet Sovjetunionen. Han avsluttet med ordene «Fienden vil bli knust. Seieren vil bli vår.»

Menn i stridsdyktig alder ble i hui og hast sendt til fronten langt, langt unna, til Ukraina, områder unge Michael knapt hadde hørt om.

– Far, fem onkler og fedrene til kameratene ble hentet til fronten. Dette utløste en sterk patriotisme i oss, sier han. Alle ville beskytte fedrelandet. Selv ble jeg sittende alene hjemme fordi jeg var for ung. Alderskravet til de som ville melde seg frivillige var 17 år. Jeg manglet et helt år og kunne tidligst regne med å komme i kamp i desember 1942.

Skarpskytteren

Ett år ut i «Den store krigen» rømte unge Michael hjemmefra, fast bestemt på å tjene fedrelandet. Michael havnet etter hvert i en avdeling av 2. hviterussiske front, løy på seg et halvt år til egen alder og ble etter hvert innrullert som artillerist.

Slik kom også Michael Zjedanov til krigen. Første opplevelse var sjelsettende:

– Vi hadde god oversikt over terrenget foran oss, en vid, åpen åker der gresset beveget seg så rolig i vinden. Smått bølget gresset fremover for i neste øyeblikk å bli slynget i motsatt retning. Langt unna kunne jeg se noe som hadde form som høystakker støttet av trestokker. Skydekket hadde sprukket opp. Det hele var så fredfylt, forteller den gamle veteranen.

Sammen med en kamerat gjorde Michael våpenet klart mens de andre gikk for å slappe av.

– I et kort øyeblikk mistet jeg balansen og falt fremover. Sam­tidig, i brøkdelen av et sekund, kjente jeg luen bli strøket av hodet mitt og deretter det varme blodet som rant ned i øynene, over nesen og ned i munnen mens jeg tok meg for med hendene for å dempe fallet. Hodebunnen var revet opp fra pannen til bakhodet der en kule nettopp hadde revet luen av meg. Kulen traff hodet mitt i samme øyeblikk som jeg falt. Det berget livet mitt.

Redselen kom senere

Det den unge soldaten syntes lignet høystakker viste seg å skjule seks Tiger panservogner. En skarp­skytter hadde sannsynligvis sittet på beltet eller i tårnet og fulgt med Michael, hatt ham på kornet og trykket av.

– Jeg visste absolutt ingenting, hørte ikke skuddet og merket ingenting før blodet dekket ansiktet mitt. Jeg kom til meg selv med munnen full av tykk, russisk jord, fortumlet, men ikke redd. Det kom senere. Langt i det fjerne hørte jeg det ble gitt ordre om ild.

Det var ikke mulig å sette ut en slik panservogn ved treff i front. Til det var pansringen for sterk. Eneste mulighet var å plassere skudd i løpehjulene, i tårnet eller bak. Stridsvognene sto vendt litt ifra oss, og etter det tredje skuddet sto stridsvognen i brann. Jeg vil tro skarpskytteren ikke fikk avfyrt flere skudd, men at han brant opp sammen med stridsvognen. Jeg har siden denne hendelsen takket for Guds beskyttelse av meg denne dagen.

Kampene om Kharkov

Elva Don skilte de russiske og tyske styrkene. I mange dager hadde Michael hørt om styrkeoppbyggingen som fant sted på andre siden av elven. Den ukrainske byen Kharkov lå bare noen kilometer unna.

– Brummingen fra stridsvognene gjorde oss livredde, kroppen spente seg og man måtte kjempe med seg selv for å beholde kontroll over kroppen. Frykten sto tydelig i ansiktene på oss alle. Tyske soldater vi hadde tatt til fange fortalte om betydelig styrkeoppbygging bestående av infanteri, artilleri og stridsvogner, og at en angrep var på gang.

– Vi så ingenting, men hørte stridsvogner og artilleri posisjonere seg i stillinger som gradvis ble utbedret. Våre styrker var utplassert i en hesteskoform over et større område. Vi hadde funnet dekning bak en jordvoll for vår 76 mm kanon uten at vi måtte grave oss ned. Vi lå utsatt til foran egne styrker i flanken til høyre og samtidig den avdelingen som lå nærmeste fienden. Vi lå så nærme at vi kunne høre fiendens stemmer og lyden av infanterister som med spadene sine gravde seg ned i bakken. Intensiteten og brummingen fra stridsvognene tiltok i styrke, forteller Zjedanov.

– Med egne styrker i ryggen og tyskerne i front var jeg redd for at våre egne styrker skulle tro vi var tyske. Angsten arbeidet seg inn i kropp og sjel.

Han ventet hvert øyeblikk på at ild fra fienden eller fra egne våpen, skulle rive dem i filler. De kunne komme hvert øyeblikk nå. Alle ventet på angrepsorden – som aldri kom.

– «Hvorfor i helvete kommanderes det ikke ild!? « skrek jeg med en stemme som sprakk av opphisselse og redsel. Ingen gjorde noe. Ingen sa noe. Alle ventet på kommandoen som ikke kom. Det verste før du skal i strid er ventingen timene før det hele braker løs. Det er da tankene kommer.

Sprakk i grevens tid

Michael Zjedanovs kanon var rettet mot en godt kamuflert forhøyning i det kuperte landskapet han mente måtte skjule noe. Klokken var blitt rundt 18.00. Larmen på andre siden økte i intensitet da den tyske angrepsstyrken satte seg i bevegelse. Ned mot elvebredden veltet en sverm av tyske soldater.

– Fortsatt intet angrepssignal fra våre styrker. Pulsen slo som trommestikker i ørene mine. Jeg klarte ikke mer. Et øredøvende drønn fylte luften og jorden skalv da jeg trykket på utløsermekanismen uten å vente på ordre. Pansergranaten fløy noen hundre meter før den eksploderte i haugen med kvister. Skuddet vårt utløste en kanonade fra våre styrker inn i terrenget på andre siden av elven. Litt etter kom lyssignalet som markerte angrepet. Jeg rakk å se den kamuflerte forhøyningen eksplodere med en sånn kraft at tårnet på den kamuflerte stridsvognen ble kastet i været.

– Angrepet vårt ble satt inn på riktig tidspunkt, for den massive ildkraften fikk fienden til å stoppe opp. Vi pumpet høyeksplosive granater inn i menneskemengden foran oss. Eksplosjonene antente gresset som utviklet seg til ildstormer. Vi hørte redselsskrikene da soldatene på andre siden brant i hjel. De hadde ingen mulighet for å klare seg. Det var i grunnen helt fryktelig, sier Zjedanov stille mens blikket søker mot gulvet.

– Foran oss så vi store hull i bakken etter nedslagene. Rundt om i terrenget lå en blodig grøt av det som en gang hadde vært mennesker. Jorden rundt var svart av blod og brent kjøtt.

«Hvem i helvete var det som åpnet ild uten ildordre», tordnet løytnanten da det hele var over. Michael Zjedanov, fortsatt bare en guttunge, var sikker på at nå var det slutt. Dette ble ville han stilt til krigsrett for. Livredd og skjelvende gikk 18- åringen opp i givakt: «Det var jeg, kamerat løytnant!». Zjedanov var sikker at det som ventet var den sikre død. Skutt for ordrenekt.

Utropt som helt

– Jeg trodde ikke det var sant det da løytnanten med rolig stemme fortsatte, «Kamerat, du er en helt! Din heltemodige gjerning gjorde det mulig å stanse det fiendtlige angrepet før det var kommet i gang. Han tok meg i skulderen, ristet hånden min kraftig og hjertelig før han satte øynene i meg og ropte: «Uraaahhhhh!» etterfulgt av mine kameraters «Urraaaahhhh!» Jeg var bare 18 år! Hele kroppen skalv. Hvorfor angrepssignalet uteble fikk jeg aldri vite.

Fienden var drevet på flukt. Den russiske hæren utnyttet momentumet. Nå ville Stalin ta Berlin. Kampene om de østlige delene av Romania tok til i slutten av august og begynnelsen av september 1944. De tyske og rumenske styrkene ble malt i filler. Ungarn og Polen ble krysset til fots. Zjedanov deltok også i befrielsen av Praha, men stemningen endret seg drastisk da de passerte grensen til Øst-Preussen og inn på tysk område.

– Nåde ble ikke vist. Jo flere drepte tyskere, jo bedre.

Dødelig likhet

Michael Zjedanov rykket inn i Berlin en vårdag i april. En knust og fullstendig demoralisert by og en befolkning med tomme øyne, innhule kinn, krigstrøtte og slitne. For sivilbefolkningen var det slutt på mat for lenge siden. Det var sult og nød overalt.

– Tyskerne innså at slaget var tapt, men allikevel ga de ikke opp. De turte rett og slett ikke. Gikk de fremover, fikk de en kule av oss. Rømte de, fikk de en kule av sine overordnede. De hadde intet annet alternativ enn å fortsette, og de forsvarte seg med enorm intensitet. Alle deltok i sluttkampene, oldinger, guttunger, småjenter, kort sagt alle som kunne delta i forsvaret av en allerede ødelagt by. En by som ble mer ødelagt for hver time som gikk. Selv under sluttkampene var disiplinen ubrytelig.

Det var lik overalt. Sommeren var i anmarsj med høye temperaturer, noe som gjorde stanken uutholdelig.

– Små grupper av tyskere kom imot oss med hendene over hodet, luset, fillet og utsultet. Noen med bandasjer, andre hinkende eller støttet av sine kamerater. Ansiktene var oppsvulmet av mangel på søvn. De siste restene av en millionarmé. Vi hadde hørt rykter om at Hitler hadde stukket seg bort blant menige mannskaper for å unnslippe. Jeg var selv med da seks mann som lignet Hitler ble trukket til siden og skutt på stedet.

Under bakken befant seg tusener på tusener som hadde søkt tilflukt i undergrunnsbanen. For å sinke fienden befalte Hitler at u-bahnstasjonene skulle fylles med vann. At dette ville medføre den sikre død for tusenvis av kvinner, barn og oldinger som hadde søkt tilflukt spilte ingen rolle. Ordren ble aldri satt ut i livet, men sier litt om kynismen i et system i sine siste krampetrekninger.

Snytt for paraden

– I juli fikk min avdeling ordre om å melde oss på jernbane­stasjonen for transport til Moskva. Vi jublet av glede og trodde vi skulle delta i den store seiers­paraden. Da vi kom frem, ble vi forlagt litt i utkanten av byen med god forpleining og nye uniformer. Jeg stusset imidlertid på at det var satt opp piggtråd rundt leiren, og det gjorde meg bekymret.

Noen dager senere fikk soldatene forklaringen:

– Vi skulle ikke delta i noen seiersparade, men laste opp for å dra til Mandsjuria. Japanerne var fortsatt ikke slått. Det var bare å innstille seg på at det enda ikke var slutt.

Fulgte ordre

Michael Zjedanov gjør ikke noe nummer ut av at han i løpet av sin krigsinnsats ble såret tre ganger, ei heller at han ble høyt dekorert – der han i dag sitter på biblioteket i St. Petersburg. Før «Den store Krigen» ønsket Michael å bli geolog, men slik gikk det ikke. Mannen som avfyrte kanonen og startet det store slaget ved Kharkov da han ikke orket å vente på ild-ordre, fortsatte i Den røde armé etter 2. verdenskrig.

Da han i 1971 gikk ut av de væpnede styrkene, var han blitt oberst i artilleriet. I løpet av 30 år som militær hadde han opplevd at verdensorden ble snudd på hodet flere ganger. Han kastet seg ut i krigen som del av en allianse for å knuse nazismen, fortsatte karrieren i en verden der allierte ble fiender. Hans sønner har fulgt i farens fotspor. Eldstemann er i dag general, også han i artilleriet, og tjenestegjør i St. Petersburg.

Men landet Michael Zjedanov var villig til å dø for, eksisterer ikke lenger. På uniformsjakken han nå trenger hjelp til å få på, er det ingen prangende spor etter symboler som hammer og sigd. Men et av de siste tidsvitner fra en uhyggelig tid i en herjet verdensdel har bevart positiv livsholdning og tro på fremtiden.

– Vi gjorde bare det som ble forlangt av oss.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn