F-117 Nighthawk – det første radarusynlige flyet
Saddams mareritt: Det «usynlige» superflyet var så hemmelig at det kun fikk fly om natten
Den merkelige utseendet kunne gitt F-117 hovedrollen i en science fiction film. Fasongen gjorde angrepsflyet nesten usynlig på radar. Helt på egen hånd snek det seg usett forbi Saddam Husseins luftforsvar og slapp de første bombene i Gulfkrigen.
Like før klokken tre om natten den 17. januar 1991 falt de første bombene over Bagdad under Den første golfkrigen, Operation Desert Storm. Den irakiske hovedstaden var en av verdens best forsvarte byer med avanserte luftvernsystemer.
Den amerikanske etterretningen hadde anslått et betydelig tap av egne fly dersom angrepet skulle utføres på konvensjonelt vis.
Men US Air Force hadde ett nytt, hemmelig ess i ermet: Bombeflyet F-117, det første angrepsflyet som ti år tidligere var konstruert med lav radarsignatur, såkalt «Stealth»-teknologi.
Vanskelig å oppdage
Ryktene om at USA hadde utviklet et fly som var usynlig på radar var ikke helt sanne.
– F-117 Nighthawk var ikke usynlig, den var bare veldig vanskelig å oppdage på radar, forteller den tidligere piloten, oberstløytnant Keith «Ghost « Butler. Som en av de håndplukkede pilotene som fikk kallenavnet «Banditter» beskriver han allikevel opplevelsen av å ta på seg en usårbar rustning.
– Hver gang jeg senket cockpithetten med den sagtakkede rammen følte jeg meg som en ridder som senket visiret klar til kamp.
Usårbar
F-117 var ikke i stand til å fly like høyt som et jagerfly. Det kunne heller ikke bryte lydmuren for å unnslippe motstanderens missiler. Bombeflyet baserte seg utelukkende på å snike seg i ly av nattemørket gjennom fiendens forsvarssystemer for å kunne slippe to laserstyrte bomber med ekstrem presisjon mot mål på bakken.
Før det første toktet over Bagdad anslo amerikanerne at minst ett av de 30 flyene ville bli skutt ned. Den første bomben traff hovedkommandosentralen for det irakiske luftvernet. Øyeblikkelig ble nattehimmelen opplyst av sporlysprosjektiler på kryss og tvers. Irakerne ante ikke hva som hadde truffet dem og skjøt i blinde.
Den største faren for de svarte jetflyene var faktisk å bli truffet av et tilfeldig prosjektil, uten at det forhindret de tre bølgene, hver på ti fly, å treffe de forhåndsutpekte målene sine.
Les også: Flaggermusflyet er en usynlig dommedagsmaskin
Da morgengryet kom over Bagdad, var 49 radarstasjoner, luftforsvarssentraler og kommunikasjonssentre ødelagt. Uten tap av et eneste fly. Gulfkrigen var offisielt i gang, og det var også æraen med stealth-fly som luftforsvarets F-35 er en videreutvikling av.
Selv om F-117 hverken fløy raskt eller var i stand til å frakte stor bombelast, var den perfekt som en «døråpner» som ødela luftvernet og nøytraliserte det irakiske flyvåpenet ved å angripe flyene på bakken i forkant av svermene av konvensjonelle angrepsfly som fulgte under Desert Storm.
Og seieren skulle vise seg å være billig. F-117 utgjorde bare 2,5 prosent av den allierte luftstyrken, men angrep 40 prosent av de strategiske målene. I alt 1600 mål uten tap av et eneste fly.
Flygende diamant
30 år før angrepet på Bagdad hadde det amerikanske flyvåpenet stått overfor et dilemma. Fra før hadde USA utviklet fly som var usårbare ved å kunne fly ekstremt høyt og/eller raskt, men moderne luftvernmissiler var i ferd med å få overtaket.
Hva med å unngå å bli oppdaget isteden? Svaret skulle overraskende nok komme fra Sovjetunionen. Matematikeren Pjotr Ufimtsev hadde på 1960-tallet funnet ut at det er fasongen og ikke størrelsen som avgjør hvor synlig et objekt er på radar. Ved å gi et fly en overflate med mange fasetter, omtrent som en diamant, ville radarsignalene blir avledet istedenfor reflektert.
Lockheed F-117 Nighthawk
Besetning: 1
Lengde: 20 m
Vingespenn: 13,2m
Maks avgangsvekt: 23,8 t
Maks hastighet: 1100 km/t (Mach 0,92)
Maks flyhøyde: 14 000 m
Rekkevidde: 1700 km
Ulempen var at et fly med en slik fasong ville bli for ustabilt til å holde seg i luften, og russerne hadde skrinlagt teorien da ingeniørene hos Lockheed fant den publiserte studien. På midten av 1970-tallet var datamaskinene blitt kraftige nok til å beregne seg frem til et effektivt design.
Prosjektet fikk navnet «Den håpløse diamanten». Problemet var at «diamanten» ikke så ut som noe som kunne fly på ordentlig. Uten utviklingen av digitale fly-by-wire styresystemer ville det også vært for ustabilt til å kunne kontrolleres i luften.
F-117 Nighthawk fløy første gang for 40 år siden, i juni 1981. Bare to år senere var det delvis operasjonelt. For de få innvidde som faktisk fikk se det, gjorde det topphemmelige flyet stort inntrykk, nesten som om det var utenomjordisk.
Radarabsorberende belegg
Det merkelige kantete utseendet der alle vinkler gikk i forskjellige retninger var den mest synlige forskjellen fra andre fly. Fasongen var det beste datidens computere kunne regne ut.
I takt med utviklingen av supercomputere fikk senere stealth-fly som B-2, F-22 og F-35 avrundet skrogfasong med langt bedre aerodynamiske egenskaper. Det er også anslått at F-35, med et radartverrsnitt tilsvarende størrelsen på en golfball, er dobbelt så «usynlig» som F-117.
Les også: SR-71 Blackbird var verdens raskeste og mest avanserte spionfly
Men F-117 var ikke desto mindre revolusjonerende. I tillegg til designet, var skroget dekket av et radarabsorberende belegg som økte vekten med nesten ett tonn. Konvensjonelle naglehoder ville gi økt radarsynlighet, så skrogplatene var istedenfor limt fast. Skjøtene var fylt med en slags sparkel som bare ble kalt for «smør».
Mange små detaljer reduserte synligheten ytterligere. Alle kommunikasjonsantennene som økte synligheten kunne felles inn i skroget ved behov. For å redusere varmesignaturen hadde utblåsningsdysen til jetmotoren rektangulær fasong for å gjøre den varme jetstrålen så tynn som mulig.
Flyet kunne heller ikke ha egen radar, ettersom selve radartallerkenen i nesen ville gitt et betydelig radarekko. Siden flyet bare skulle operere om natten, ble det malt sort for å gjøre det så lite synlig mot nattehimmelen som mulig.
Resultatet var et fly som kun hadde størrelsen, men knapt noen av manøvreringsegenskapene til et jagerfly, og bare kunne frakte begrenset bombelast. Men det holdt så lenge det var usårbart.
Hemmelig
Selve eksistensen av flyet ble holdt topphemmelig mesteparten av 1980-årene. Da en F-117 havarerte i en av nasjonalparkene i California i 1986 og startet en skogbrann, sperret flyvåpenet av hele området.
Væpnede soldater holdt alle, inkludert brannfolkene, på avstand mens et kamphelikopter sirklet over området. Alle vrakrestene ble fjernet og erstattet med restene av et jagerfly før området ble åpnet.
Mens pressen spekulerte i eksistensen av et «usynlig» fly, nektet US Air Force hardnakket for at det fantes helt frem til slutten av 1988 da de viste frem et uskarpt bilde på en pressekonferanse. Etter det kunne pilotene endelig begynne å trene i dagslys.
Les også: Superflyet var flere ganger i Norge
Bare ett tapt i kamp
Etter suksessen i Irak ble F-117 på nytt sendt i krig på Balkan i 1999. Fra basene i Italia og Tyskland fløy de presisjonstokt for å ødelegge infrastruktur i Serbia og Kosovo. Men allerede nå skulle det vise seg at flyet var blitt sårbart. De serbiske jagerpilotene var kapable motstandere.
Selv om F-117 ikke var synlig på radaren deres, kunne de oppdages med det blotte øyet. Derfor måtte F-117 i mange tilfeller ha jagereskorte på mange av oppdragene, som igjen reduserte overraskelsesmomentet. I tillegg ble trusselen fra bakken undervurdert.
Av de 59 F-117 flyene som ble bygget, ble det eneste som ble tapt i kamp skutt ned over Kosovo. Luftvernartilleristen som fikk æren av det var den serbiske oberstløytnanten Zoltán Dani som var sjef for et missilbatteri under Kosovo-krigen i mars 1999.
Les også: Her kan du lese mer om hendelsen da Serbia skjøt ned et F-117
Å fyre av missiler mot NATOs angrepsstyrke var reneste russiske rulett ettersom NATO-flyene hadde egne motangrepsmissiler som fanget opp radarsignalene fra bakken.
Dani hadde utviklet en taktikk der de bare slo på målradaren noen få sekunder før de raskt pakket sammen og forflyttet seg. På den måten holdt de seg i live. Det gamle sovjetiske radarsystemet hadde evnen til å bruke veldig lave frekvenser, som gjorde det mulig å oppdage F-117, på kortere avstander med dårlig presisjon. Men ved å infiltrere det allierte NATO- sambandet fikk de nyss om hvor og når de kunne forvente flyene.
Skutt ned
Den 27. mars brøt Dani sin egen forsiktighetsregel. Langdistanseradaren fortalte at «noe» var der ute, men det var ikke mulig å låse missilene på målet. Han beordret en tredje runde med radarsignaler, og denne gangen fikk de fyrt av to missiler.
Les også: XB-70 Valkyrie: Her går det fryktelig galt for verdens raskeste bombefly
Det første bommet på F-117-flyet. Det andre traff og tvang piloten, Dale Zelko, til å skyte seg ut. Han overlevde hendelsen, og klarte å holde seg skjult på bakken inntil han ble plukket opp av et redningshelikopter et døgn senere. Men for Serbia ble nedskytingen brukt for hva den var verd i propagandaøyemed.
F-117, ble igjen brukt både i Afghanistan og invasjonen av Irak i 2003. Men utviklingen av våpenteknologi gjorde det nå mulig for konvensjonelle fly å presisjonsbombe fra trygg avstand. Etter hvert har 5.-generasjons kampfly som F-35 fått langt større nytteverdi, både som bombefly og jagerfly. I 2008 ble F-117 offisielt pensjonert etter 25 års innsats.
Men fortsatt er flyet preget av hemmelighold. Alle flyene ble lagret som en reserve dersom en storkonflikt skulle bryte ut. Og noen av dem blir sporadisk sett i luften i USA.
Ryktene vil ha det til at enkelte også er benyttet i hemmelige operasjoner i Midtøsten.