tungtvannsaksjonen
Først i tenårene fikk Tove vite om farens heltemodige innsats
Toves pappa Fredrik var med på Tungvannsaksjonen. Han risikerte livet.
Natt til 28. februar 1943: To menn åler seg gjennom trange rørgater i kjelleren på hydrogenfabrikken til Norsk Hydro på Rjukan.
Joachim Rønneberg og Fredrik Kayser har ett mål.
De skal sprenge tungtvannsanlegget på Vemork.
Det skal hindre at tyskerne får tungtvann til produksjon av en atombombe.
Like over midnatt smeller det.
En av de dristigste sabotasjeaksjonene under
andre verdenskrig i Norge er fullført.
Nesten 80 år senere var Tove Kayser invitert til åpningen av det nye museet på Vemork utenfor Rjukan. Hun kikket opp på den smale åpningen under taket der faren kom krabbende ut.
• Sabotasjen på Rjukan er også omtalt som Vemork-aksjonen og tungtvannsaksjonen.
• Tungtvann ble fraktet fra Vemork til Tyskland der det ble brukt til utvikling av atombomber.
• Britiske og norske militære planla Operasjon Gunnerside. Målet var å stoppe produksjonen av tungtvann.
• Sabotasjen ble gjennomført natt til 28. februar 1943.
• Disse deltok før og under sabotasjen: Joachim Rønneberg, Knut Haukelid, Fredrik Kayser, Knut Magne Haugland, Einar Skinnarland, Claus Helberg, Jens-Anton Paulsson, Arne Kjelstrup, Kasper Idland, Birger Strømsheim
og Hans Storhaug.
– Det er sterkt, sier hun og blir stille.
– Jeg blir ydmyk og takknemlig.
Tankene går til den risikoen sabotørene utsatte seg for.
– De var villige til å ofre livet.
Ble overrasket
Tenåringen visste ingenting om denne dramatikken da hun satt i en kjemitime på Fana gymnas tidlig på 1960-tallet. Lektor Hertzberg fortalte om tungtvann. Da utbrøt en av klassekameratene:
– Faren hennes var med på tungtvannssabotasjen!
Tove kunne ikke svare på de ivrige spørsmålene i klasserommet. Hun visste at faren var aktiv som norsk soldat under krigen.
Hvor risikofylt aksjonen hadde vært, fortalte han ikke. Dette hadde ikke vært et samtaleemne rundt middagsbordet hos familien Kayser.
Tove husker ikke i dag om hun spurte om flere detaljer da hun kom hjem etter skoletid.
– Det gikk jo bra, sa pappa alltid til oss når vi ville vite mer.
Ingen ble drept eller skadd under denne aksjonen på Rjukan.
De virkelige heltene
Sabotasjen var en jobb. Fredrik Kayser mente at de virkelige heltene var de som hadde ofret livet sitt under krigen.
– Vi andre gjorde bare jobben vår, pleide han å si til datteren og de to sønnene, Johan Fredrik og Ragnar Christian.
Først mange år senere åpnet han seg om dramaet sabotørene hadde vært med på.
Hvordan det var for en 24-åring å lande med en ødelagt fallskjerm på Hardangervidda. Hvordan det var å ligge i en liten hytte sammen med de andre og vente på det rette tidspunktet.
Hvordan det var å ta seg ned de stupbratte fjellsidene, over juvet og opp til fabrikken mens tyske soldater holdt vakt.
Hvordan det var å krabbe gjennom den smale kanalen med flere kilo sprengstoff. Hvordan det var å flykte derfra etter sabotasjeaksjonen.
– Det var et Guds under at det gikk så bra. Det skulle så lite til før vi ble oppdaget, fortalte Kayser i en NRK-dokumentar i 1994.
lanseringen av filmen Kampen om Tungtvannet, der flere av sabotørene spilte seg selv. Fra venstre: Slotfeldt Ellingsen, Birger Strømsheim, Knut Haukelid, Arne Kjeldstrup, Hans Storhaug, Knut Lier-Hansen, Regissør Titus Vibe Møller, Staubo og Fredrik Kayser. Foto: NTB
Ble film
Ungene skjønte mer av innsatsen til faren da de så filmen Kampen om tungtvannet. I filmen fra 1948 spilte sabotøren fra Bergen seg selv.
Tove forteller at faren syntes det var viktig å gi en riktig beskrivelse av det som skjedde.
Den høyt dekorerte krigshelten hadde ikke sansen for hvordan deler av historien ble fremstilt i filmen Heroes of Telemark fra 1965.
Det var ikke et snev av romantikk i det han hadde opplevd.
Men i England blomstret forelskelsen i krigsårene. De norske soldatene som trente der, hadde behov for både leger og tannleger. Etter hvert ble det ekstra lang kø på venteværelset til tannlegen.
– Mamma var tannlegeassistent. Ryktene gikk om den skjønne damen på kontoret, ler Tove.
Moren, Lischen, hadde truffet Fredrik ved en anledning i Bergen. Nå traff de hverandre igjen. De andre
i køen på tannlegekontoret hadde ikke en sjanse. Fredrik og Lischen ble et par.
11. oktober 1944 giftet de seg i London Dagen etter reiste Fredrik tilbake til Norge og nye oppdrag.
Lischen visste for mye
Den unge Lischen Steen-Johannesen var ikke med i noen motstandsgruppe, men hun kjente mange som var det. Under krigen var det ikke alltid enkelt å vite hvem som ga informasjon til tyskerne.
Hun fikk råd om å reise til England for å hjelpe norske myndigheter der.
– Hvis tyskerne hadde tatt henne inn til avhør, kunne mamma ha blitt utsatt for et forferdelig press, sier Tove.
27. september 1941 gikk 21-åringen ombord på Arnafjord. Den såkalte agentbåten fikk henne trygt frem til Shetland til tross for storm og to motorstopp under turen. Deretter reiste Lischen videre til England.
Det norske forsvarsdepartementet i London hadde god bruk for flere sekretærer. Lischen fikk uniform og opplæring, og snart var hun i jobb.
Endelig fri!
Frigjøringsdagen 8. mai 1945 fikk ikke ekteparet Kayser oppleve sammen. Hun var fremdeles i London. Fredrik var i Bergen.
Dit kom han fra Bjørn West-basen i Matrefjellene nord for Bergen. Der hadde det vært harde kamper mot tyskerne i flere dager frem til 3. mai.
Da ga forsvarsledelsen i London beskjed til den norske styrken: Stopp kampene!
– Han syntes det var helt fantastisk å kunne bevege seg fritt i Bergen igjen, forteller datteren.
Hun vet ikke hvor faren var 7. juni 1945, men moren fortalte gjerne om denne helt spesielle dagen.
Da kom kong Haakon og kronprinsfamilien tilbake til Norge.
– Onkel Trygve spilte ukulele mens han og mamma danset nedover mot Honnørbrygga der de kongelige gikk i land.
Sommeren 1945 kunne ekteparet Kayser slå seg ned i Bergen.
Les også: (+) Milorg-helten rundlurte tyskerne − fikk takkebrev fra Terboven
Alltid beredt
Fredrik Kayser var speidergutten som ble soldat og krigshelt.
– Da han var speider, levde han opp til valgspråket «alltid beredt». Han forsto hvor viktig det var å være klar til å yte alt når det virkelig gjaldt, forteller datteren.
Da vinterkrigen mellom Finland og Sovjetunionen startet i 1939, ble det en vekker for den unge bergenseren. Han hadde fått god trening under militærtjenesten og som gardist.
Kayser ville slåss for finnenes selvstendighet. Han deltok i vinterkrigen fra januar til mars 1940.
9. april 1940 er den frivillige soldaten tilbake i Norge. Samme dag angrep tyskerne landet.
– Jeg var så sint at jeg gråt, fortalte han til NRK i 1994.
Etter dette var han aktiv i kampen mot tyskerne til krigen var over i 1945.
Store deler av tiden gikk med til våpentrening og andre øvelser i Skottland og England for å kunne gjennomføre sabotasjeaksjoner.
Fredrik Kayser var en del av Kompani Linge. Han lo da han fortalte om en av oppgavene de måtte beherske:
– Vi lærte å dirke opp låser av en forbryter.
Den erfarne innbruddstyven ble sluppet ut av fengslet for å dele sine knep med de norske soldatene.
Redd for å glemme
Mange år senere reiste Fredrik Kayser rundt til skoleklasser for å fortelle om motstandskampen i Norge.
– Pappa oppdaget at krigen og kampen for frihet og ytringsfrihet begynte å bli glemt, forklarer Tove.
Selv har hun jobbet med barn og ungdom i Bergen i 40 år. Først som lærer og etter hvert som rektor både ved Sælen, Midtun og Tveiterås skole.
Tove har selv tre barn og i dag syv barnebarn og to oldebarn. Hun forteller stolt at det eldste barnebarnet hennes har skrevet en oppgave om oldefaren på videregående.
Fredrik Kayser var opptatt av at nye generasjoner skulle forstå hva det er viktig å kjempe for. Derfor deltok han også på Sabotørmarsjen på Rjukan og en rekke arrangement med tilknytning til krigshistorien.
Likte å synge
Datteren ser ham for seg, der han gikk med lange, spenstige steg. Alltid blid og munter.
– Når vi var på bærtur med mamma og pappa, gikk han foran og sang. Vi hørte både skillingsviser, salmer og gamle engelske slagere mens vi plukket tyttebær og blåbær.
Det er lite trolig at det ble sunget mye under turen han hadde fra Rjukan til Sverige etter sabotasjen i 1943. 600 kilometer på ski med lite mat underveis er også en del av den historien faren etter hvert delte.
Det viktigste var å komme seg til Stockholm og tilbake til England.
Tove ler når hun forteller om fristelsene han ikke klarte å motstå i Sverige.
– Napoleonskaker! Det hadde han ikke spist på evigheter. Han spiste først to på rappen. Etter seks napoleonskaker klarte han å stoppe. Den natten tilbrakte han på do, men det var det verdt, sa pappa etterpå.
Musikalsk
Fredrik Kayser hadde et veldig godt gehør. Pianoet og mandolinen støvet aldri ned.
– Han akkompagnerte både seg selv og andre. Og han
improviserte mye ved pianoet. Der kunne han la fingrene leke over tangenten, minnes Tove.
17. mai var alltid en viktig og høytidelig dag. Hele familien tok på seg de peneste klærne og gikk ned til sentrum.
Foreldrene ville at ungene skulle se og kjenne på at denne dagen var helt spesiell. Ikke minst for alle som ikke hadde kunnet feire dagen under krigen.
Trengselen var stor på fortauet når 17. mai-toget passerte gjennom gatene. Familien Kayser hadde orkesterplass til alt sammen.
– Mammas venninne, tante Randi, inviterte oss alltid til å stå i vinduet hennes og se på prosesjonen.
Tove husker faren som en beskjeden kar. Han likte ikke å få mye oppmerksomhet, heller ikke på bursdagene.
– Da var han gjerne «bortreist på dagen».
Likevel var han villig til å delta under markeringer som kunne sørge for at krigshistorien ikke ble glemt. Datteren forteller at han var god til å ordlegge seg. Hun husker flere taler under kransenedleggelser på Festplassen i Bergen og andre steder.
– Det var viktig for ham å fortelle om friheten som vi ikke må ta som en selvfølge.
Trofast kirkegjenger
Det var ikke bare nasjonaldagen som var viktig for Fredrik Kayser. Søndagene hadde også et spesielt innhold.
Før turen med matpakke og ryggsekk var besøket i kirken på gudstjenesten en del av dagen. Han ble personlig kristen under krigen.
– Pappa fortalte at han ba til Gud under en dramatisk aksjon i Måløy. Han lovte å bli en kristen hvis han kom fra det med livet i behold.
I England hadde han fått opplæring i å manøvrere en enmanns-ubåt.
Sammen med tre andre ble han sendt til Måløy for å senke tyske skip i september 1944. De ble angitt, men klarte å rømme opp i fjellene på Bremangerlandet før de kom seg til England igjen.
Den hendelsen satt lenge i tankene. Han kjente at han hadde en sterk tro.
Søvnløs av tysk
Fredrik Kayser likte ikke å rippe opp i alt som skjedde under krigen.
Datteren forteller at han holdt tilbake mange historier helt frem til 1990-tallet. Da sa han ja til å dele opplevelser og tanker med forfatteren Kjell Harald Lunde.
I 1997 kom biografien Sabotøren.
Påkjennelsene og dramatikken under krigen hadde ikke satt alvorlige spor hos Kayser. Det var bare én ting som gjorde ham søvnløs.
Krigshelten reagerte når han hørte det tyske språket. Da sov han dårlig etterpå.
– Han hadde ingenting imot tyskerne som folk, men derimot nazismen og alt den ideologien står for, sier Tove.
I alle årene etter krigen arbeidet faren med trelast. Han jobbet både som salgssjef og økonomidirektør før han ble pensjonist.
Fredrik Kayser døde i 2009, 90 år gammel. Lischen Kayser døde i 2017, 96 år gammel.
Industriarkeologi
Datteren setter stor pris på arbeidet som er gjort for å
fortelle nye generasjoner om tungtvannssabotasjen og hvorfor den var viktig.
– Her på Vemork kan alle reflektere over hva det betyr å ta et riktig valg i livet. At enkeltmennesker kan bidra til fred og frihet, sier 76-åringen.
Tungtvannskjelleren er ikke bare et begrep i dag. Den er en del av et nytt museum på Vemork. Kjelleren som er en del av krigshistorien, forsvant under tonnevis med betong og armeringsjern i 1977.
Da ble den gamle fabrikkbygningen sprengt og revet.
Ildsjeler jobbet lenge med å overbevise fagfolk og politikere om å bruke tid og penger for å finne rester av kjelleren.
I 2017 startet arbeidet. Til manges store overraskelse og begeistring fant de store deler av kjelleren intakt. I dag er den som en del av en tidsmaskin.
– Den er viktig i den tiden vi lever i, mener Tove Kayser.
En påminnelse
Hun bruker gjerne tid på å fortelle om motstandskampen under 2. verdenskrig. Derfor har Tove vært med på å arrangere Bjørn West-marsjen ved Masfjorden gjennom mange år. Deltagerne får se stedene der faren og de andre i den norske styrken deltok i kamper mot tyske soldater våren 1945.
Flere i familien Kayser har gått denne minnemarsjen siden 1983. I mange år har også noen av de tidligere Bjørn West-soldatene vært med.
– Pappa ertet oss mens vi gikk på stien. Jeg har gått denne marsjen én gang mer enn noe av dere, sa han.
80 år etter aksjonen på Rjukan føler Tove at historien igjen er aktuell. TV-bildene fra krigen i Ukraina er en påminnelse om hvordan det er å bli hærtatt.
– Det er viktig å stå rakrygget og kjempe for friheten, men det kan koste mye. Det lærte nordmenn også under andre verdenskrig, sier datteren til krigshelten Fredrik Kayser.
