Det ble stille rundt bordet. Lenge. Så sa en: «Hvem er du?» Det var ikke et spørsmål. Det var en uforskammethet

Det var en varm sommerdag i Oslo, tidlig på 60-tallet. Rundt et bord på Kunstnernes Hus ved Slottsparken satt en gjeng som tiltrakk seg en viss oppmerksomhet. Ansiktene var kjente for mange.

Det var krigshelter, Kompani Linge-karer, «Kjakan» en av dem. Praten gikk. Et par kom inn døra. De snakket lavt, kvinnen nikket i retning gjengen rundt bordet, liksom dyttet mannen sin dit. Han gikk bort.

– God dag, sa mannen.

Det ble stille rundt bordet. Lenge. Så sa en:

– Hvem er du?

Det var ikke et spørsmål. Det var en uforskammethet. De visste at det var Rubin Langmo som sto der.

Langmo var den første som Martin Linge håndplukket til sitt berømte kompani sommeren 1940 – og da hadde Langmo allerede utført det første sabotasjeoppdraget på norsk jord, på oppdrag fra britene. I romjula 1941 var Langmo ved Linges side da kapteinen falt på Måløy. Høsten etter hadde han landet i Nordmarka med fallskjerm, for å sette i gang oppdraget med å drepe norske nazisympatisører.

Klart de visste hvem han var.

Blant de største

Episoden gjengis i boken «Rubin Langmo – krigshelten som forsvann». Der tegner forfatter Svein Linge et bilde av en undervurdert krigshelt. En som måtte snu seg og gå fra bordet.

– Det finnes knapt andre norske krigshelter som var med på så mange dramatiske oppdrag som Rubin Langmo. Jeg vil plassere ham helt der oppe blant de største, sammen med Shetlands-Larsen, Gregers Gram og Joachim Rønneberg, sier Svein Linge.

De gangene Langmo opp gjennom årene har blitt nevnt, har han gjerne blitt omtalt som en villmann og en kar som gjerne smurte litt tjukt på. Hjemmefront-sjefen Jens Chr. Hauge skrev lenge etter krigen at «Langmo var en fighter, men også en røver. Man kunne ikke alltid forlite seg på det han fortalte».

– Disse påstandene er ikke begrunnet noen steder. Det er ikke pekt på konkrete eksempler. Vill? Ja, det var krig, og han var geriljasoldat og sabotør, sier Svein Linge. Men løgner?

– Historien taler for seg. Rubin Langmo trengte ikke å overdrive.

Teppeselgerens krig

Rubin Langmo dro i krigen i lys vårfrakk, hatt og spasersko. Han var en Oslo-gutt på 20 på vei til jobben i teppeavdelingen på varemagasinet Steen & Strøm da de tyske bombeflyene fløy lavt over Oslo og skapte kaos på fortauene om morgenen 9. april 1940.

Et par tilfeldigheter staket ut kursen for ham. Først ble han oppsøkt på gaten av en familie som i all hast ville ut av byen. De trengte en sjåfør ut til ei hytte ved Tyrifjorden.

Langmo tenkte at det ikke var dagen for å selge tepper, uansett. Han må ganske raskt ha bestemt seg for at han ville kjempe mot inntrengerne. Fra Tyrifjorden gikk han de syv milene til Raufoss for å melde seg til tjeneste.

Der skal han ha blitt avvist fordi han ikke hadde avtjent verneplikten. Men Langmo mobiliserte seg selv: I et ubevoktet øyeblikk lurte han til seg de nødvendige rekvisisjonspapirene, og fikk utdelt vinteruniform, Krag-Jørgensen-rifle og fem patroner.

Første smell

Under felttoget, som ble en eneste lang retrett oppover Valdres, var han tilknyttet en liten, improvisert krigspoliti-stab. Etter kapitulasjonen var han én av mange unge nordmenn som kjente på følelsen av at det ikke var over, at de ville fortsette kampen.

Langmo var blant dem som tok seg over Nordsjøen med ei fiskeskøyte fra Ålesund.

Nordmennene vakte umiddelbart interesse hos britisk etterretning. Det var lett å komme i prat med dem over en øl. Rubin Langmo ble tatt med til et møte med en sjef i sikkerhetstjenesten.

Britene var ivrige etter å sende over sabotører. Allerede før kongefamilien og regjeringen hadde reist fra Nord-Norge, var Langmo tilbake på norsk jord. Gruppen på 11 mann besto i tillegg til teppeselgeren Langmo for det meste av hvalfangere.

Det var på mange måter et amatørraid, men ett av målene ble i hvert fall nådd: Langmo og en annen plasserte de tidsinnstilte sprengladningene som 17. juni 1940 ødela rørgaten til kraftstasjonen ved smelteverket i Ålvik i Hardanger.

Visst dugde de, disse nordmennene. Den sommeren ble det system i sakene.

Britene opprettet en ny enhet, Special Operations Executive – også kjent som Churchills hemmelige hær. SOE ga den solide norske offiseren Martin Linge oppgaven med å bygge opp en norsk styrke under deres kommando, «Norwegian Independent Company no 1».

– Jeg var første medlem i Kompani Linge, skrev Langmo selv i et brev etter krigen.

Oberst John Wilson i SOE bekreftet også i en attest som er bevart, at Langmo var én av de seks i den første gruppen, under aliaset Ruben Larsen.

Etter Måløyraidet i romjula 1941 ble han tildelt Krigskorset med sverd av Kong Haakon i London, nettopp under det navnet.

– Han må være den eneste som har blitt tildelt Krigskorset under falskt navn, sier Svein Linge.

Les også: (+) Odd (23) skulle slutte seg til kampen mot tyskerne i Norge. Men noe gikk fryktelig galt den natten

James Bond på norsk

Før Langmo møtte Martin Linge, hadde han faktisk rukket å utføre enda et oppdrag i Norge. I noen uker i juli 1940 opererte han som spion i Oslo. Som en norsk James Bond hang han med tyske offiserer i baren på Grand. Han kalte seg Borthen, Jens Borthen.

Det er fra denne turen én av de udokumenterte historiene om Langmo stammer: At han skjøt en tysk sikkerhetspolitimann i en drosje på vei til avhør på Victoria terrasse. Drosjesjåføren ble truet og betalt til taushet, og tyskeren dumpet i Bunnefjorden.

– Jeg har skutt så mange at jeg ikke vet hvordan jeg kan få tilgivelse for det, hendte det Langmo sa til sine nærmeste senere i livet.

Han deltok i to store militære operasjoner. Under Måløyraidet havnet han i harde nærkamper i forsøket på å ta seg gjennom gatene til Hotell Ulvesund på jakt etter viktige tyske papirer. 20 briter, 120 tyskere og Martin Linge falt i kampene der.

Mindre kjent, og mer oppsiktsvekkende, er det at Rubin Langmo også deltok i det allierte landgangsforsøket i franske Dieppe i august 1942. Der skulle det nemlig ikke vært nordmenn i det hele tatt.

Les også: (+) Einar og Per ble henrettet foran øynene på moren. Faren viet resten av livet til å ta hevn

Nød og neppe i Dieppe

Langmo og en sersjant som gikk under navnet «Bestefar» ble sendt til havnebyen Weymouth. Oppdraget var enkelt: De skulle bare gå rundt som norske soldater for å forvirre eventuelle tyske spioner og antyde et forestående angrep på Norge, og ikke franskekysten. Problemet var bare at de vakte mistanke også blant allierte soldater. Kvelden før avgang havnet de i slagsmål.

– Hadde de hatt skytevåpen, hadde vi blitt drept! sa Langmo til sjefen for Kommandostyrke 4, Lord Lovat.

For å beskytte Linge-karene tok han dem med seg i båten som en høyst uoffisiell del av styrken. Det viste seg at strendene i Dieppe neppe var å foretrekke. Raidet ble en katastrofe. Over halvparten av de 6000 allierte soldatene, for det meste canadiere, ble igjen – døde, såret eller fanget. Heldigvis for Langmo var Lovats styrke blant de få fremgangsrike. Hans menn slo ut seks kanonstillinger.

– Det handlet om å springe, kaste seg ned, springe, skyte, kaste seg ned, skyte, nye bunkers, nye eksplosjoner, sa Langmo.

Kassereren på lønningskontoret i London visste ingenting om hva Langmo hadde gjennomgått da nordmannen troppet opp der, rett etter hjemkomsten. Noen minutter for sent.

– Beklager, stengt, sa kassereren.

– Penger! Nå! skrek Langmo og slo pistolen i bordet.

Slikt ble det disiplinærsak av. Slikt ble det myter av. Akkurat som da han knertet en grautkjele i østfoldskogen.

Les også: (+) Odd (23) skulle slutte seg til kampen mot tyskerne i Norge. Men noe gikk fryktelig galt den natten

Kokte over

Langmo hadde i løpet av krigen flere lange opphold i Norge som instruktør for Gutta på skauen. Men forholdet til Milorg-ledelsen var til tider anstrengt. Senhøsten 1942 ble Langmo og tre andre sendt til Norge for å trene hjemmefronten i likvidering av quislinger.

Det sto 62 navn på listen, men Milorg motsatte seg planene. De fryktet, med rette, represalier. Synet på Langmo som «litt vill», kan ha blitt farget av at det i hans følge befant seg en kar alle kjente som «Gulosten» – en beryktet spritsmugler med langt kriminelt rulleblad. Det var mildt sagt en løs kanon å sende på hemmelig oppdrag.

Ved et tilfelle ble Langmo fjernet fra tjenesten på grunn av «drukkenskap og upassende oppførsel». Noe av det var småtteri, som at han nektet å fjerne en bart som Milorg mente var for oppsiktsvekkende.

Men en dag sent i 1944 skulle kokken lage grøt, reneste festmåltidet, til gjengen som lå på skogen i Svindal og trente seg opp til sabotører under Langmos ledelse. Det gikk dårlig.

Både vellingen og Langmo kokte over. Han fyrte løs. Med hagle mot kjelen, og med kjeften mot kokken.

Les også: (+) Atle og Fredrik lurte tyskerne i flere år. Så tok de seg en kaffepause de skulle angre på

Frem fra glemselen

Artikkelen er basert på Svein Linges nye bok «Rubin Langmo – krigshelten som forsvann» (Kolofon Forlag). En bok om krigshelten ble også skrevet i 1981. Boken «Operasjon Norge», forfattet av Oddmund Berg, ble imidlertid inndratt av forlaget etter trusler om rettssak i forbindelse med ærekrenkelser i omtalen av en fabrikkeier i Østfold.

Se mer

Duell i Fredrikstad

Langmo tok livet av mer enn en grautkjele i Østfold. Tidligere det året var han og to andre sabotører i Fredrikstad for å sprenge et transportskip. Men det hadde oppholdt seg folk der de skulle svømme ut, og mennene syklet videre. På torget ble de stanset av tre tyske gaster for en rutinekontroll.

I en ryggsekk så de en proviantrasjon og ei lunte. Et lite øyeblikk var det som om tiden sto stille. Så trakk alle våpen. Nordmennene var raskest, to av tyskerne stupte i brosteinen, den ene dødelig såret. Ei kule fra den tredje laget hull i hatten til Langmo.

Enda en gang kom han seg unna en nærkamp der det sto om livet.

– Mye av det han opplevde er så dramatisk at det nesten er uvirkelig. Han gikk inn i kampen med livet som innsats gang på gang, sier forfatter Svein Linge.

Likevel ble han glemt.

– Han var lojal mot SOE, og tok sine ordrer derfra. I London holdt han seg til britiske venner. Det medvirket nok til at han ikke ble så godt kjent blant Linge-medlemmene. I stedet gikk det historier. Om at han var en villmann, om at man ikke kunne basere seg på det han sa, sier Svein Linge.

Langmo ble en krigshelt det var vanskelig å plassere. Det var best å holde ham litt på avstand.

Det var best å la ham sette seg ved et annet bord.

Les også: (+) De fire fatale feilgrepene som skapte legenden Martin Linge

Øyenvitne til Martin Linges død

Den legendariske kompanisjefen Martin Linge falt ikke på grunn av egen uforsiktighet, slik det er blitt fremstilt i den offisielle versjonen av kampene på Måløy tredje juledag 1941.

Han døde på grunn av britiske tabber som senere ble dysset ned.

Det hevder forfatter Svein Linge (ikke i familie) i boken om krigshelten Rubin Langmo. Langmos versjon var nemlig en annen.

– Han var sammen med sjefen da Linge ble skutt. Det er på tide den sanne historien kommer frem, sier forfatteren.

Rubin Langmos versjon ble rundt 1980, kort tid før han døde, festet til lydbånd og nedskrevet av Oddmund Berg, under arbeidet med en bok om Langmos krigsopplevelser.

Rundt 600 mann, syv skip og bombefly var med på britenes angrep på Måløy. Kompani Linge bidro med seks offiserer og 27 soldater. Målet var militær- og fabrikkanlegg. Blant annet var tran viktig for tyske ubåtmannskaper, mens sildolje ble benyttet i sprengstoffproduksjon.

Under aksjonen skulle Martin Linge, Rubin Langmo og Anton Vedaa ta seg til det tyske hovedkvarteret, Hotell Ulvesund, og sikre seg tyske dokumenter.

Det var blodig kaos fra start. Landgangsbåten ble truffet av en fosfor­bombe, og de tre nordmennene plasket i land med brente uniformer.

– Vi så ut som om vi kom fra en grillfest i helvete, sa Langmo.

Tyskerne skjøt fra hus og sjøboder. Soldater stupte i gatene.

For å komme seg til hotellet, måtte de krysse åpne områder «der ingen andre ville krysset». Like ved hotellet møtte de en britisk kaptein. Han fortalte at hotellet var ryddet for tyskere. De kunne starte letingen.

– På et høyt rop fra kaptein Linge stormet vi over gata og inn i hotellet mens kulene fra en tysk snikskytter rikosjetterte med sinte hvin rundt ørene. Vi forsynte oss med julekaker og melk fra et langbord, før vi undersøkte skuffer og skap, og stappet papirene vi fant inn under jakkene. Plutselig ble det kastet skaftegranater ned trappa fra etasjen over. Vi kastet dem tilbake, og stormet ut av hotellet og rundt hjørnet for å få dekning. I dette øyeblikk falt Martin Linge, forklarte Rubin Langmo i sin beskrivelse.

Ifølge den nye boka døde altså Linge fordi britene ikke hadde sikret bygningen, men versjonen som ble stående var en annen. Historien som ble fortalt, var at Linge ble skutt rett utenfor hotellet mens han ledet en gruppe på ti mann i et frontangrep mot de tyske forsvarerne innenfor.

– Langmos beretning fra senere år stemmer bedre. Jeg nekter å tro at Linge var så dumdristig at han nærmest gikk frem og banket på døra til tyskerne. Det var ingen grunn til at han skulle ta en slik sjanse. Tvert imot: Han hadde blant annet avtalt å gifte seg to uker senere, sier Svein Linge.

Både Linge, post mortem, og Rubin Langmo ble tildelt Krigskorset med sverd etter kampene på Måløy. I tildelingen het det:

«Under tilbaketrekningen ble Linge truffet av en kule fra en snikskytter. Larsen (Langmos alias) gikk tilbake for å ta ham, da en annen kule traff og drepte Linge. Sersjant Larsen søkte dekning bak hotellinngangen, og skjøt både snikskytteren og to andre tyskere. Sersjanten viste mot av høy klasse.»

– Jeg tror historien ble tilpasset fordi sannheten ville ført til oppløsning av Linge-­kompaniet innenfra, sier Svein Linge.

Klikk Historie: Les flere saker om andre verdenskrig

Krigshelten sluttet aldri å bebreide seg selv for brorens død

Nazistenes bomskudd