Selv for nazistene ble trønderen for brutal
Ruth (22) skulle bare gå en tur i Bymarka. Hun ante ikke om menneske-monsteret som lusket rundt i området
Ikke langt fra bykjernen i Trondheim vanket et livsfarlig monster under krigen. 22 år gamle Ruth Jonette Haarstad ble hans aller siste offer.
For Ruth Jonette Haarstad ble beslutningen om å rusle en tur i Bymarka ovenfor Trondheim 22. august i 1943, fatal. Den 22 år unge kvinnen, opprinnelig fra Narvik, la turen opp i turområdet langs en gammel ferdselsvei på nordsiden av Baklidammen.
Åpenbart ante hun lite om at området var jaktmarkene til en uvanlig brutal sexovergriper. Hans tidligere ofre hadde overlevd. Så heldig skulle ikke Ruth Haarstad være. Den unge assistenten ved Norges Statsbaners kontor i Trondheim kom aldri levende tilbake fra spaserturen denne augustdagen.
Ungt utskudd
Arild Hjulstad Østby vokste opp på Ila i Trondheim. Faren var sjømann, moren styrte hjemmet til Arild og hans tre år eldre bror. Som 17-åring hadde Arild Hjulstad Østby havnet i politiets søkelys første gang: I januar 1935 ble han tatt for blotting og onanering på åpen gate, men som ung førstegangsforbryter slapp han unna med en advarsel.
Det drøyde ikke lenge før silkehanskene måtte av: Allerede tre måneder etter blottingen og onaneringen slo Østby til igjen, og denne gangen gikk han mye lenger.
I april i 1935, i Bymarka utenfor Trondheim, angrep han en 19 år gammel kvinne med en hammer og forsøkte å voldta henne. Forsøket mislyktes, Østby ble tatt, og stilt for retten. Resultatet ble et halvt års betinget fengsel.
I 1938 ble han dømt på ny, men denne gangen måtte han sone. Dommen lød på 60 dagers ubetinget fengsel for overfallet av en 15 år gammel jente. Tiltalen lød på voldtektsforsøk, men bevisene holdt ikke til å dømme ham for selve voldtektsforsøket. Retten hadde oppnevnt rettspsykiatriske sakkyndige som uttalte seg om Østbys psykiske helse, og de konkluderte med at han hadde varig svekkede sjelsevner. Rettspsykiaterne konkluderte også med fare for nye seksuelt motiverte angrep på unge kvinner.
To år senere var verden i krig. Den tyske okkupasjonsmakten styrte i landet. For Arild Hjulstad Østby ble okkupasjonen en mulighet til å klatre i det nye systemet.
Krig – og nye muligheter
På forsommeren 1942 ble han vervet inn i nazistenes tjeneste, og ikke til hvilken som helst avdeling: Mannen som vervet ham var Henry Rinnan, og avdelingen het Sonderabteilung Lola.
Østby som tidligere hadde vist at han var kapabel til å begå grov vold, hadde åpenbart havnet på rett hylle i egne øyne. I Sonderabteilung Lola fikk han frie tøyler. Snart var han en del av Rinnans stab, og deltok aktivt i tortur av norske medborgere som kunne tenkes å jobbe mot okkupasjonsmakten. Idar Lind har skrevet boka «Kvinnene i Rinnanbanden», og er én av de som kjenner bandens historie best.
− Han hadde en fortid som viste at han var disponert for grov vold, sier Lind om Østby.
Overfor Vi Menn understreker Lind at Rinnanbanden for det meste besto av normale mennesker uten spesielt voldelige tilbøyeligheter.
− De anså at de jobbet i en politistyrke underlagt Gestapo.
For Henry Rinnan ble det av og til bruk for å gå mye lenger. Ifølge Lind, visste han hva han skulle se etter:
− Rinnan var psykopat. Han hadde et veldig blikk for hvem han kunne utnytte.
God kandidat
I Arild Østby fant Rinnan et perfekt redskap for å utøve grov vold, ifølge Lind:
− Østby var en del av det lille mindretallet i Rinnanbanden som var villig til å begå tortur og drap.
Hos Rinnan fikk Østby på sin side utløp for de voldelige tilbøyelighetene sine. Han ble en av bandens faste torturister. Dette var imidlertid ikke nok for Østby, som fortsatte å forgripe seg på unge kvinner i Bymarka.
Tatt – og sluppet fri
I september 1942 var det en 17 år gammel jente sin tur til å bli overfalt av Østby. Hun kunne senere gi et godt signalement på overfallsmannen: Høy, tynn, innsunkne kinn, mørkt tilbakestrøket hår, kledd i storrutet jakke og nikkers. Jenta fikk se bilder av potensielle kandidater hos politiet, og pekte ut Østby.
Da politiet troppet opp og pågrep Østby, brydde han seg ikke med å nekte. Det eneste han forlangte var å få informere arbeidsgiveren sin, det tyske sikkerhetspolitiet Gestapo. Kort tid etter fikk politiet beskjed fra Gestapo om å slippe ham fri.
Overfallet fikk ingen konsekvenser for Østby, som kunne gjenoppta arbeidet sitt for Rinnanbanden og den tyske sikkerhetstjenesten.
Kort tid senere deltok Østby i to drap. I desember 1942 utførte han sammen med Karl Dolmen, drapene på Marino Nilsson og Bjarne Kristensen. Nilsson og Kristensen var medlemmer av Rinnanbanden, men hadde falt i unåde hos Henry Rinnan selv.
Forgrep seg på liket
Da Ruth Haarstad 22. august i 1943 gikk alene på Gamle Bynesvei, spaserte hun rett i armene på Østby. Den unge kvinnen hadde lite å stille opp med overfor den bevæpnede, herdede voldsforbryteren. Han tvang henne med seg ut i skogen, der han skjøt henne i ryggen med tre skudd. Etter drapet forgrep han seg på den døde kvinnen.
Da liket ble funnet, pekte alle spor mot Østli. Han bodde i Bergsligata ved foten av åssiden som vendte oppover mot åstedet. Siden de tidligere overfallene hans hadde skjedd i det samme området, ble ikke drapet en nøtt for politiet. Kort tid etter drapet ble han pågrepet.
For drøyt for nazistene
Østby hadde kanskje håpet at Rinnan og Gestapo skulle redde ham denne gangen også, men slik gikk det ikke. Ifølge forfatter Idar Lind var ikke Gestapo ukritiske når det gjaldt vold mot sivile:
− Gestapo hadde en streng moralkodeks. Umotivert vold mot sivile ble ikke tolerert.
Østby hadde krysset en grense for hva Gestapo kunne finne seg i. Den voldelige siden hans hadde gått fra å være en ressurs til å bli en belastning.
− Østby ble ubrukelig for Rinnan og tyskerne, sier Lind.
Tysk propaganda
Den tyskkontrollerte pressen skrev om Østby at han i tillegg til drapet hadde vært involvert i illegal politisk virksomhet. Slik vippet nazistene Østby elegant over i motstandsbevegelsens rekker, og toet sine hender. Østby ble også holdt ansvarlig for ulovlig våpenbesittelse, noe som skulle indikere at han var motstandsmann, ikke nazist.
9. september 1943, få uker etter drapet, ble det kunngjort i pressen at en tysk SS og politidomstol hadde dømt Østby til døden.
Dommen var på det tidspunktet allerede fullbyrdet.
Voldsmenn i mindretall
Et lite mindretall, deriblant Rinnan selv, sto for ugjerningene Rinnan-banden senere har blitt beryktet for. En annen var Arild Hjulstad Østby.
Ifølge forfatter Idar Lind var ikke Rinnanbanden den ensartede, kaldblodige gruppen av torturister man gjerne assosierer navnet med. Lind beskriver en gruppe mennesker, ofte ressurssvake menn med frontkjemperbakgrunn, som mest av alt var ute etter en betalt jobb.
− Mange av dem likte ikke Rinnan, eller metodene hans. De så på jobben som en måte å tjene til livets opphold, ikke et sted å torturere og drepe mennesker. De drev først og fremst med infiltrasjonsarbeid.
Lind sier at tortur og drap var en liten del av Rinnanbandens virksomhet:
− Ettertiden har hengt seg opp i alt det grusomme. Det var en liten del av jobben. De fleste holdt ikke på med dette.
