Terbovens datters tragiske liv
Bildet oser av familielykke. Senere skulle livet til jenta ta en dramatisk vending
Som barn satt hun på Adolf Hitlers fang. Livet til rikskommissær Terbovens datter ble en ufattelig tragedie.
Få ting kunne få stor-nazisten Josef Terboven til å fremstå som bløthjertet. Men et fotografi han hadde på skrivebordet mens han holdt Norge og nordmenn i et jerngrep under okkupasjonen, kunne: Fotografiet viste hans lille datter Inge Brigitte Terboven, hans store kjærlighet og stolthet, og kona Ilse.
Men nazi-toppens kjærlighet skulle føre til mye ulykke for de to kvinnene og et lite barn.
Lille Inge kom til verden i juli 1935, og ble det eneste barnet til Josef Terboven og kona Ilse Stahl.
Som «gauleiter» – nazipartiets øverste mann og statens fremste representant i hele det viktige industriområdet Ruhr, var Terboven en prominent herre i hjembyen Essen. Kona Ilse hadde også kontaktnettet i orden som Joseph Goebbels’ tidligere sekretær og elskerinne.
Da Josef Terboven i april 1940 fikk ordre om å reise til Oslo for å bli Hitlers mann i Norge, ble kone og datter etterlatt i Essen.
Familien residerte herskapelig i en diger villa, og Inge kan ikke ha manglet materielle goder, selv om hun manglet faren. Lille Inge var plaget av hyppig bronkitt, og ble undervist hjemme av egen huslærer.
Ekteskapet mellom foreldrene hadde haltet i flere år før Josef Terboven ble beordret til Norge. Faren besøkte i løpet av krigen aldri familiens hjem i Essen, selv om han titt og ofte var i Tyskland. Men han sørget alltid for å få brakt lille Inge til seg, slik at de kunne hilse på hverandre.
I 1944 var det slutt på luksustilværelsen. Mor og datter måtte flykte fra det sønderbombede Essen, og søkte tilflukt syd i Tyskland.
Les også: Terboven var Hitlers mann, men tapte prestisjekampen i Norge
På flukt
Frykten for å bli stilt til ansvar for noe av det Terboven hadde stelt i stand under krigen, fikk Ilse og datteren Inge til å holde lav profil i håp om at ingen fant ut hvem de egentlig var.
Men på bygda skjøt ryktene fart. Ilse Stahl var slett ikke var ukjent blant befolkningen i «Det tredje riket».
Kona og de to døtrene til gestaposjefen i Norge, Hellmuth Reinhard, hadde søkt tilflukt samme sted som Ilse. Gudrun ble nødt til å arbeide i en ammunisjonsfabrikk for å skaffe de nødvendige rasjoneringskortene til mat for barna og seg selv − selv om hun var gift med en gestapo-sjef.
Slike problemer hadde ikke kona til den tyske rikskommissæren i Norge.
I et personlig brev Vi Menn har funnet på Riksarkivet, langer Gudrun Reinhard ut:
«Fru Terboven er – under stort oppstyr – dukket opp i byen. Hun ser ut som en middels drektig tispe», skrev Gudrun Reinhard, og fortsatte;
«Barnet hennes gjør meg virkelig vondt. Det har astma og hoster uavbrutt. Folk i byen har ikke mye pent å si om fru Terboven. Hun er ikke tilfreds med noe som helst i den store villaen. Og de polske tvangsarbeiderne i huset sier at «frua arbeider ikke, frua røyker bare».»
Til sengs med hybelvert
Etter krigen startet Terbovens datter en omflakkende tilværelse. Moren hennes fikk ingen enkepensjon etter rikskommissæren som sprengte seg selv i en bunker på Skaugum idet krigen var over. Ilse måtte etter hvert selv tjene til livets opphold som beskjedent lønnet sekretær.
Inge bodde på internat, igjen hos sin mor før hun dro til England som au pair. Vel hjemme ett år senere, fikk hun formelt godkjent sin utdannelse som kontormedarbeider med engelsk som spesialitet. I tre år jobbet hun i den lokale stålindustrien.
Inge hadde desperat lyst til – og behov for – å komme seg vekk fra moren og å leve for seg selv. Hun fikk en sekretærjobb i storbyen Frankfurt am Main og flyttet dit. Inge fikk leie et rom i den lille leiligheten til den 13 år eldre optikeren Horst Platz. Høsten 1960 innledet de to et forhold.
Inge ble raskt gravid. Da hun fortalte kjæresten om dette, gjorde han det klart at han ikke et sekund trodde at han var barnets far. Noe ekteskap kom ikke på tale.
Terbovens datter reagerte med å ta en overdose sovetabletter.
En abort kostet tre hundre D-mark, noe de to ble enige om å spleise på.
Året etter ble Inge gravid igjen. Denne gangen reiste hun til moren i Duisburg for å søke hennes råd.
Moren hadde i utgangspunktet vært kritisk til Horst Platz: Ilse mente at en fattig optiker ikke var noe å satse på for datteren til mannen som i fem år var rikskommissær i Norge. Men da moren fikk vite at Inge ventet barn, fikk pipen en annen lyd.
Nå ville mamma at Inge sporenstreks måtte gifte seg – slik at barnet kunne bli født innenfor ekteskap. Uten ekteskap var ikke sjansene gode for å få vridd noe særlig med underholdsbidrag ut av barnefaren. Så fikk hun heller se å skille seg etterpå.
Les også: (+) SS-toppen brøt gladelig regelen for å dulle med angiveren Henry Rinnan
Frosker og padder
Horst Platz ble denne gang informert om graviditeten først da at det var for sent å ta abort. Han gikk motvillig med på å gifte seg, til tross for at han slett ikke var sikker på at barnet stammet fra ham.
Men – som han senere forklarte politiets etterforskere; fordi Inge var så tolerant overfor alle krypdyrene han hadde i leiligheten, hadde han bestemt seg for å godta gifteplanene. Horst samlet nemlig på både frosker og slanger – og lot begge arter få ferdes fritt i sin bolig.
Bryllupet gikk av stabelen den 28. februar 1962, lille Sybille kom til verden 22. juli.
Da Sybille nærmet seg ettårsalderen, gikk Horst til lege med kona si. Han mente at hun trengte psykiatrisk behandling, slik at det ble slutt på at hun støtt og stadig provoserte ham så fælt at han var tvunget til å banke henne opp.
En gang fikk Inge en ørefik så trommehinna sprakk, og Horst kunne tildele henne en blåveis eller to. Inge kvitterte da med å knuse en vase i ektefellens hode, eller finne på noe annet som gjorde riktig vondt, kunne naboer og andre i familiens krets fortelle.
Les også: Krigens beste bløff var liket som lurte Hitler
Trettekjær psykopat
Horst Platz var hellig overbevist om at en skrue eller to hadde løsnet hos Inge. Han fortalte legen om selvmordsforsøket hennes, og at kona med jevne mellomrom truet med å ta livet av deres felles barn. Selv hadde mannen allerede vært hos psykiater, der hans eneste ønske hadde vært å få en skriftlig attest på at han var ved sine fulle fem.
Det var han. Hans store problem, slo to psykiatrisk sakkyndige senere fast, var at Inge var vesentlig skarpere i hodet enn mannen sin.
Horst hadde i realiteten lite å stille opp med når han og Inge havnet i munnhuggeri.
Inge viste helt klare psykopatiske trekk. I hjemmet sto pila enten på «total lykke» eller «full krig».
Hvis det var slik at Horst ønsket å bli skilt, skulle hun sannelig vise ham. Hvis han ikke elsket henne, skulle han heller ikke finne lykken hos noen andre. Hun skulle gjøre livet hans til et helvete om han forlot henne.
Horst skulle ikke få glede seg over datteren heller, hvis han ikke ville ha moren.
Når hun hadde tatt livet av Sybille, ville Inge begå selvmord – og etterpå kunne Horst sitte der og ha det så godt.
Les også: (+) Hitlers hemmelige dagbøker var en sensasjon. Så kom sjokkbeskjeden
Sosial nedtur
5. oktober 1964 hadde Inge og Sybille tilbrakt noen dager hos bestemor Ilse i Duisburg. Inge bestemte seg for å reise hjem til Frankfurt for å redde ekteskapet. Men Horst ikke var villig til å gi henne en ny sjanse, forsto Inge kjapt.
Hun tok med seg barnet, styrtet på dør og sjekket inn på et billighotell rett ved sentralstasjonen i Frankfurt.
Flere døgns søvnløshet og sterk frustrasjon over tingenes tilstand fikk henne til å gjøre alvor av trusselen om å drepe datteren og ta livet av seg selv. Hun tvang toåringen Sybille til å sluke sovetabletter, før hun selv tok resten og la seg ned på sengen.
Neste morgen våknet Inge til sin overraskelse opp. Sybille hadde kastet opp medisinene og lå våken og munter i senga.
Inge forlot Sybille alene på hotellrommet og gikk ut. Samme ettermiddag kom hun tilbake. Spontant forsøkte hun å kvele datteren med den ene hånden, fortalte hun senere.
Da Sibylle utbrøt «mamma», la hun en pute over munnen hennes til jenta ikke pustet lenger.
Inge forlot igjen hotellrommet på nytt. I løpet av kvelden gjorde hun flere forsøk på å ta sitt eget liv. En årvåken lastebilsjåfør som rakk å bremse og to handlekraftige forbipasserende på en bro i nærheten, gjorde at Inge Birgitte Terboven Platz mislyktes. I stedet ble hun pågrepet av politiet for drapet på Sybille.
To år senere kom straffesaken opp for retten i Frankfurt. Ikke engang aktor i saken trodde at tiltalte var en hardkokt kriminell som ville straffe barnefaren ved å ta livet av sitt eget barn med overlegg. To psykiatere var enige om at hun ikke hadde vært ved sine fulle fem da drapet fant sted.
Resultatet ble en dom på to år og seks måneders fengsel for forsettlig drap.
Mens Inge satt i varetekt, oppdaget hun at hun var gravid på nytt. Bak murene fødte hun en sønn med en alvorlig sykdom, og som døde i relativt ung alder.
Vi Menn får opplyst på folkeregisteret i Frankfurt am Main at Inge døde i 2002. Et nytt etternavn indikerer at hun ble gift på nytt.
