Dramatisk under den kalde krigen
Da russerne plutselig sto på grensa til Norge
Natt til 7. juni 1968 sto svært store, regulære, sovjetiske hærstyrker oppmarsjert mot grensen til Norge. Vernepliktige, norske soldater kikket vantro inn i de sovjetiske kanonmunningene. Norsk etterretning var mest overrasket av alle.
Nils Ragnvald Dalseng og to andre soldater ved Grense-Jakobselv grensestasjon hadde vært på patrulje torsdag 6. juni 1968. Natt til fredag lå de i dyp søvn i en militær koie langt inne på fjellet.
Telefonen vekket dem mellom kl. 02 og 03 om natten. Det var en sersjant fra grensestasjonen som ringte. Beskjeden hans kunne nesten vekke døde:
Sovjetiske artilleristridsvogner var på vei mot grensen.
Sersjanten beordret skarp alarm. Soldatene i koia måtte gjøre seg klare til å møte et angrep. De tre vernepliktige hadde 40 skudd hver, ladet raskt geværene og tok stilling utenfor koia.
De påfølgende timene lå tre norske grensejegere langt ute i villmarka, kun med sine geværer og 120 skarpe skudd – uten å vite annet enn at verdens andre supermakt sto noen meter bortenfor og siktet på dem.
I skjul av tåken
Det var snø, slaps og tett tåke natten til 7. juni 1968. I observasjonstårnene der grensevaktene ved Garnisonen i Sør-Varanger (GSV) voktet grensen mot Sovjetunionen, var det i begynnelsen ingen som så noe. Men de hørte ganske mye. Buldring fra tunge, beltegående kjøretøyer etterlot ingen tvil om at noe var i gjære.
Da tåken omsider lettet, kom bekreftelsen på det alle fryktet.
I skjul av tåken og helt uten forvarsel hadde et stort antall sovjetiske tropper og kjøretøy rykket frem mot norskegrensen. Det dreide seg om Sovjetunionens 45. motoriserte infanteridivisjon: Ca. 15 000 soldater, 210 stridsvogner, over 500 kampvogner, 265 artilleriskyts og 1300 lastevogner.
Skarpe skudd
Skarpe skudd ble avfyrt på sovjetisk side. Selv om prosjektilene riktignok falt ned på sovjetisk side av grensen, bidro skuddene til at nordmennene opplevde situasjonen ekstremt truende. Så truende at det også ved GSV ble utløst skarp alarm. Ca. 600 mann fikk utdelt ammunisjon og sto klare med skarpladde våpen.
Men én ting var at sovjetiske styrker sto kampklare på grensen. Noe som var verre, var at de kom seg dit uten at noen tilsynelatende forutså det, registrerte hva som var på gang og varslet soldatene på grensen om hva som var i gjerde.
Opptatt på øvelse
Øyvind Stranna Larsen har skrevet boken Som en fiende mot Norge om hendelsen som det skulle bli lagt lokk på i flere tiår etterpå. Fremdeles er det en sak norske myndigheter snakker lite om. Informasjonene i denne reportasjen er hentet fra boken.
– Jeg synes det er viktig at hendelsen kommer frem i sin fulle bredde, sier Øyvind Stranna Larsen.
– Jeg ser ikke bort fra at den manglende etterretningsvarslingen før og under denne sovjetiske oppmarsjen er den største etterretningsskandalen i Norge etter krigen, sier han.
Han mener det er oppsiktsvekkende at etterretningen trolig ikke fanget opp innrykkingen mot norsk grense.
– NATO-øvelsen «Polar Express» foregikk i Indre Troms på dette tidspunktet. De første NATO-flyene landet på Bardufoss mandag 3. juni. Samtidig startet en alarmøvelse i Leningrad militærdistrikt. Norske myndigheter registrerte at alle enheter innen Sovjetunionens 45. motoriserte infanteridivisjon rykket ut av sine garnisoner 3. og 4. juni. Øvelsen kom utenom det vanlige øvelsesmønsteret for divisjonsøvelser, noe som i seg selv var ganske oppsiktsvekkende, sier han.
Store styrker i Petsjengadalen
På den sovjetiske øvelsens fjerde dag var store styrker samlet i Petsjengadalen, i luftlinje kun ca. 60 kilometer fra den norske grensen. Øvelsen hadde hele uka blitt fulgt nøye av etterretning ved hjelp av elektronisk overvåkning der radiokommunikasjon ble fanget opp.
Men ved 17-tiden torsdag 6. juni skjedde det noe merkelig.
Les også: Slik er Norges hemmelige jakt på angrepsubåten NATO frykter mer enn noe annet
Møtt med taushet
– Fra dette tidspunktet registrerte overvåkingssentralene at all sovjetisk radiokommunikasjon plutselig opphørte. Hvorfor ble det innført radiotaushet? Etterretningssentralene fanget kun opp enkelte klikk på radiosambandet, noe som trolig var meldinger i kode, sier Stranna Larsen.
Dette var en høyst uvanlig utvikling i den sovjetiske øvelsen.
– Likevel ble det ikke sendt noen meldinger om dette fra etterretningssentralene og til Garnisonen i Sør-Varanger, sier Stranna Larsen.
Etterretningstjenestens viktigste oppgave er å oppdage mest mulig raskest mulig for å varsle berørte tidligst mulig. For tid er en kritisk faktor når man skal finne passende mottrekk mot en forestående trussel.
Tidligere etterretningsoffiser Torkel Hovland tjenestegjorde ved Forsvarets etterretningsstab i Oslo den gangen. Han forteller i boka at heller ikke de fikk noen form for bekymringsmeldinger fra norske eller utenlandske etterretningssentraler om den plutselige radiotausheten på sovjetisk side.
Andre veien gikk det flust med meldinger:
Klokken 18.50 denne kvelden ble den første særmeldingen sendt fra GSV til høyere myndighet i Forsvaret. Garnisonen orienterte om økende sovjetisk aktivitet ved grensen. De alarmerende rapportene fra grensestasjonene fortsatte å strømme inn til observasjonsrommet på GSV utover kvelden og natten. Særmelding nummer to ble sendt til høyere myndighet klokken 21.55. Heller ikke da fikk GSV noen tilbakemelding.
Les også: «Finnmarksgeriljaen» er jegersoldatene Putins menn ikke vil ha etter seg
Forbannet og bekymret
Garnisonssjef Odd Stub Aune ble etter hvert både forbannet og bekymret.
Oberstløytnant Aune hadde da sendt fire særmeldinger med orienteringer om den dramatiske situasjonen som var under utvikling inntil norsk grense – uten å få noen tilbakemelding.
For befalet og soldatene ved Garnisonen i Sør-Varanger skapte det en uoversiktlig, stressende og ekstremt krevende situasjon. Fremfor alt for grensevaktene som befant seg i fremskutte posisjoner. Unge, norske soldater sto plutselig ansikt til ansikt med store sovjetiske hærstyrker uten å ha fått noen informasjon fra overordnede myndigheter om hva som foregikk.
Var Norge under angrep?
Var Norge under angrep? Var sovjetiske fly i ferd med å nærme seg? Stub Aune fikk ikke informasjon, hverken fra sine overordnede eller fra etterretningstjenesten. Garnisonsjefen forsto etter hvert at situasjonen måtte løses kun i samarbeid med befal og soldater ved GSV.
Stranna Larsen er imponert over den kaldblodigheten de soldatene og befalet ved GSV utviste, hvordan de løste sine pålagte oppgaver og opptrådte rolig og rasjonelt i en ekstremt stresset situasjon.
Han forteller blant annet om finnmarkingen Per Henriksen. Han hadde vakt på observasjonsposten OP-185. Klokken var ca. 01.00 da 10 stridsvogner av typen T-54 med en formidabel ildkraft ankom den russiske grensevaktleiren Illepinlahti – rett overfor posten. Per Henriksen gikk da ned trappa fra tårnet.
– Ja, no kjem dem, russen
Helt rolig og avbalansert sa han på sin finnmarksdialekt:
– Ja, no kjem dem, russen.
Rystet etterretningssjef
Om morgenen fredag 7. juni kom etterretningsoffiser Torkel Hovland til sin arbeidsplass i etterretningsstaben i Forsvarsstaben. Dette var selve hovedsentralen i norsk etterretning, ledet av etterretningssjef Johan Berg. Etterretningsmeldinger fra inn- og utland strømmet rutinemessig inn til den døgnbemannede operasjonssentralen for å koordineres og eventuelt videresendes.
Hovlands jobb var å holde øye med løpende aktivitet. Det omfattet blant annet daglig å kontrollere vakthavende offisers rapport og innkomne meldinger.
Da han ca. klokken 07.30 gikk inn for å skaffe seg oversikt, så han de dramatiske meldingene fra GSV. Ingen av dem var videresendt. Overordnede var ikke varslet. Hovland så raskt at vakthavende hadde forsømt seg, og kontaktet etterretningssjef Berg.
Berg ble rystet over det han leste, og ba straks om en fortrolig samtale med forsvarsminister Otto Grieg Tidemand.
NY ISFRONT
Bakteppet for den sovjetiske oppmarsjen i juni 1968 var militærøvelsen «Polar Express», som NATO gjennomførte i Indre Troms på samme tidspunkt. Russernes store skepsis til Norges NATO-medlemskap og utenlandsk øvingsvirksomhet i Norge ble formidlet helt fra Norge ble medlem av alliansen i 1949.
Denne skepsisen kom siden til uttrykk under de offisielle besøkene i Moskva til statsminister Einar Gerhardsen i 1955, utenriksminister John Lyng i 1966 og forsvarsminister Otto Grieg Tidemand i 1967.
Også den sovjetiske statslederen Nikita Khrusjtsjov understreket sin generelle motstand mot Norges NATO-medlemskap og spesielt til utenlandske øvelser på norsk jord da han besøkte Norge i 1964.
Noen minutter senere møttes Hovland og Berg på Tidemands kontor. Der var også de øverste lederne i forsvarsdepartementet. Det ble konkludert med at dette neppe var forberedelse til et angrep, ettersom 45. motoriserte infanteridivisjon hadde stanset ved grensen. Dersom russerne hadde hatt offensive hensikter, ville de utnyttet overraskelsesmomentet og store deler av Finnmark ville allerede vært besatt.
De sovjetiske styrkene ble stående langs grensen frem til kvelden mellom 10. og 11. juni, og den høye beredskapen ble opprettholdt på norsk side.
Les også: (+) Tyskernes siste udåd på norsk jord var brutal og grufull: «Dem e' dau alle!»
Strengt hemmelig
Under den første oppstillingen etter hendelsen, fikk grensevaktene en kort takk fra garnisonsjefen for at de hadde håndtert situasjonen på en korrekt og bra måte. Ut over det fikk de beskjed om at alt som hadde skjedd, skulle holdes strengt hemmelig.
Kilde: Som en fiende mot Norge av Øyvind Stranna Larsen, Sunnegrenda forlag 2018
«Som en fiende mot Norge»
Boken «Som en fiende mot Norge» omhandler den sovjetiske oppmarsjen mot grensen til Norge natt til 7. juni 1968. Den er skrevet av forfatteren og journalisten Øyvind Stranna Larsen og er utgitt på Sunnegrenda Forlag. Stranna Larsen understreker at tittelen på boka er valgt ut fra den aktuelle situasjonen i junidagene 1968.
Da opptrådte sovjeterne som en fiende mot Norge. Samtidig legger han vekt på at vår store nabo i øst aldri har vært i væpnet konflikt med Norge. Og, han mener at landet ikke er noen fiende av Norge.
I boken følger vi militærtjenesten til de unge menn fra ankomst til rekruttskolene i 1967 til overføring og tjeneste ved GSV. Boken inneholder også flere kapitler som gir årsaksforklaringer og bakgrunn for den sovjetiske oppmarsjen. De dramatiske hendelsene under selve oppmarsjen er dekket time for time.
Denne saken ble første gang publisert 28/03 2019, og sist oppdatert 26/04 2022.
