De ukjente spanske heltene var tvunget til å kjempe
«Rottehærens» hevn i Narvik
De spanske flyktningene fikk valget: Konsentrasjonsleir, bli sendt hjem til en sikker død − eller bli med i den franske Fremmed-legionen. I Narvik søkte legionær Manuel Espallargas Ferrer hevn for julingen han fikk av tyskerne under den spanske borgerkrigen.
Den mørkhårede soldaten som kjempet seg opp i fjellet høyt over Narvik, var bare 160 cm høy, men sterk og herjet, mørkhåret og snakket et helt annet språk enn hans uniform fra den franske hæren skulle tilsi. For Manuel Espallargas Ferrer var spansk − i prinsippet tvunget inn i fransk uniform, men veldig oppsatt av å få hevn over fascister og revansjere jævelskapen han hadde sett på nært hold i årene før.
Manuel Espallargas Ferrer var en del av det franskmennene kalte «Rottehæren».
− De rundt 900 spanjolene var mørkhudede bråkmakere som var vanskelige å kommandere, men som utviste et usedvanlig mot, sa general Antoine Béthouart, kommandanten for styrkene fra den franske Fremmedlegionen som ble satt inn i kampen mot tyskerne ved Narvik.
Fremmedlegionen bidro vesentlig til de alliertes første seier over tyskerne i 2. verdenskrig. Blant styrkene var den 13. halvbrigade − dannet to måneder tidligere av 2000 soldater, hvorav nærmere halvparten var spanske republikanere fra borgerkrigen i hjemlandet året før.
Bak seg hadde alle en skjult tragedie, myrdede slektninger, fangenskap, tortur, årevis med sult og harde kamper − og til slutt nederlag mot fascistgeneral Francisco Franco.
i 2. verdenskrig. Foto: digitalarkivet.no
Venstrekoalisjon
Én av soldatene i «Rottehæren» var Manuel Espallargas Ferrer.
Han ble født i Alcorisa i Spania i 1909. Hans far var svært religiøs og gutten fikk klengenavnet «El Sacristan», kirketjeneren. Men i ung alder sluttet Manuel å gå i kirken. Han ble anarkist og medlem av Spanias fremste anarko-syndikalistiske fagforening.
Der traff han en ni år yngre kvinne, Pabla. De to ble kjærester og begge var aktive i kampen mot fascismen. Etter at de deltok i et opprør i 1934 som ble slått ned av Francos styrker, måtte de flykte til Frankrike.
To år etter, da venstrekoalisjonen Populær Front vant valget i Spania, utstedte regjeringen et amnesti. Pabla og Manuel vendte hjem. Men paret hadde knapt fått slått seg til ro før general Fransico Franco iscenesatte et kuppforsøk i juli 1936, og med det sparket i gang en tre år lang borgerkrig. Hitler og Mussolini støttet Franco med titusener av tropper, fly og våpen mot de republikanske styrkene.
Blant republikanerne som kjempet var Manuel Espallargas Ferrer.
Ny flukt
Manuel deltok i flere blodige kamper. Etter at Franco vant krigen i 1939, ble Manuel satt i krigsfangenskap i Alicante. Fangene sultet så fryktelig at de spiste bark. Til tross for at fluktforsøk ble straffet med døden, greide Manuel å rømme.
Manuel måtte nå den franske grensen, men først ville han finne kona Pabla. I ly av natten gikk han de 33 milene fra Alicante til byen Figueruelas, der han hadde hørt at Pabla og resten av familien var. Der fikk han raskt vite at Pabla, hennes bror og far var arrestert og skutt, akkurat som Manuels far. De dramatiske nyhetene ble ledsaget av et «Stikk herfra, ellers møter du samme skjebne.»
Sønderknust forlot Manuel byen, og etterlot sin toårige sønn Manolito, født mens Manuel var på slagmarken, i den gjenlevende familiens omsorg.
Militære av tvang
Etter Francos seier ble hundretusener av spanjoler tvunget i eksil. I den største flyktningstrøm Europa til da hadde sett, gikk Manuel med en halv million andre over Pyreneene til Frankrike under beskytning fra tyske og italienske fly. Tusener døde eller ble drept på veien. I konsentrasjonsleirer ble spanske menn, kvinner og barn holdt i månedsvis; utallige døde av sult, sykdom, mishandling eller henrettelser av brutale afrikanske soldater.
Frankrike ga flyktningene tre valg; arbeids- eller konsentrasjonsleirer, hjemsendelse til Spania hvor mange risikerte å bli henrettet eller fengslet, eller en 5-årig kontrakt i Fremmedlegionen. Tusener av «røde» fra republikanske militærenheter valgte det siste. Denne «rottehæren» skulle utgjøre store deler av de allierte sjokktroppene.
Spanjolene likte ikke Fremmedlegionen, og Fremmedlegionen likte ikke spanjolene.
− Spanjolene passet nok ikke inn i Legionen, og den harde militære disiplinen passet nok mange dårlig, sier Knut Flovik Thoresen, som i år kom ut med boka «Narvik 1940, Fremmedlegionen i kamp for Norge».
− Raoul Magrin-Vernerey, legionskommandanten i Narvik, var innbitt antikommunist til døden; det var verre enn nazismen. Spanjolene ble møtt med mistenksomhet. De var militære av tvang. De franske legionærene som hadde kjempet i 1. verdenskrig var militaristiske og kjente ikke noe annet liv. For dem fremsto spanjolene som udisiplinerte, og spanjoler med en politisk overbevisning ble uglesett.
Men i Narvik skulle de utmerke seg som gode soldater, ifølge Thoresen.
Fortsettelse av krigen
For spanjolene var nemlig kampen mot Hitler en fortsettelse av krigen i Spania. De så det som deres oppgave å beseire nazistene, selv om det var under kommandoen til en nasjon som behandlet dem med forakt.
Natt til 13. mai begynte de allierte landingen i Bjerkvik, nord for Narvik. Manuel Espallargas Ferrer og de andre spanjolene fra den 13. halvbrigaden ledet an.
Kjempet ti timer
Hvor mange spanjolene var, er usikkert. Anslagene spriker fra 500 til 1000 mann. Spanjolene hadde én fordel; de hadde allerede erfaring med kamp med italienske og tyske styrker i den spanske borgerkrigen.
Bataljonene befestet raskt bygda, Manuel Espellargas skal ha vært med på å gjenerobre den norske militærleiren på Elvegårdsmoen ved å rykke over en elv sammen med en tsjekkisk legionær:
− Maskingeværene smatret rundt dem. Resten av seksjonen fulgte etter. Ved en gangbro ble flere såret og en spanjol ble drept. Da de hadde klatret opp fjellet, sto de overfor tyskerne, støttet av flere maskingeværreder. Kampen varte i nesten ti timer, fortalte senere den spanske soldaten Augustin Roa Ventura, som også var med.
De tyske elitesoldatene ble tvunget på flukt.
Kjente taktikken
Serapio Iniesta, en annen spanjol i Fremmedlegionen, la ikke skjul på hva han mente om de franske offiserendes udugelighet i Narvik-slaget: «De visste ingenting om kraften til tyske luftangrep og hvordan de ble forberedt», skrev han etter krigen.
− Da tyskerne sendte et rekognoseringsfly, reagerte bare spanjolene, skrev Iniesta.
Spanjolene begynte straks å grave grøfter. Deres polske og britiske våpenbrødre tok ikke notis av dem, men det tok ikke lang tid før en skvadron tyske fly kom tilbake.
Den franske kapteinen Pierre O. Lapie, som ble tildelt krigskorset for sin militære innsats i Narvik, fortalte etter krigen:
«På de svingete veiene kjente spanjolene igjen noe som lignet på fjellene i hjemlandet. De hoppet fra side til side som tigre, og virket aldri utslitte. Hvis noen hadde engstet seg for å ta de spanske republikanerne inn i legionen i frykt for at de var kommunister − var de nå stolte og fornøyde med deres kamp-ånd.»
Under tysk ild fortsatte Manuel og hans medsoldater over elver og klatret opp fjell, og etter timer og atter timers kamp nådde Manuel og en soldat ved navn J. Queralt toppen av Taraldsvikfjellet over Narvik. Her ble de to fremmedlegionærene de første som sto ansikt til ansikt med soldater fra de norske styrkene. Sammen gjenerobret de Narvik 28. mai.
«Alle frie menns plikt»
Tungtvannshelten Knut Haugland beskrev senere møtet med de med spanske republikanere som kjempet i Fremmedlegionen:
«Det ble sagt at legionen hadde soldater fra 40 nasjoner. Vi møtte menn fra mange av dem. Polakker og spanske republikanere utmerket seg med sitt glødende hat til tyskerne. De var troende til å gjøre hva som helst med fiendtlige fanger om de fikk sjansen, men disiplinen var streng.»
I boken «Operatøren» refererer forfatter Svein Sæter tungtvannsheltens opplevelse:
«En temperamentsfull spansk legionær i førtiårene hisset seg slik opp en kveld at vi trodde det hadde tørnet for ham. Da tok han frem et svart, krøllete familiefoto fra brystet. Mens tårene trillet pekte han på sin kone og tre barn, som alle ble drept da huset deres ble knust av en bombe fra et fly under den spanske borgerkrigen. Nå mente han det var alle frie menns plikt å kjempe i den siste krig. Han gjentok det høyt, med hendene hevet mot himmelen: «Den siste krig! Og etter den vil nye, strålende tider blomstre for menneskeheten.»
Mange av spanjolene som kom til Norge for å kjempe mot nazistene fikk aldri oppleve «nye, strålende tider». De som overlevde, ble trukket ut med de øvrige allierte troppene i juni 1940.
Blandet navn
Hvor mange spanjoler som omkom i forsvaret av Norge er usikkert, siden de kjempet under fransk flagg. Ulf Eirik Torgersen ved krigsmuseet i Narvik forteller at man i utkanten av den franske kirkegården i Narvik, fant en flat stein med det spanske flagget og innskriften «Til Minne». På listen over de 118 utenlandske soldatene som ligger begravd der, ser man mange spanske navn, noen av dem «blandet» med et fransk for- eller etternavn.
Mange spanjoler brukte franske navn for å unngå identifikasjon i tilfelle de ble tatt til fange, siden de da, som spanske «røde» ville blitt henrettet eller sendt til en konsentrasjonsleir. Frankrike ville også nødig vedkjenne seg kommunister blant sine soldater. Selv om det offisielle tallet er lavere, anslås det at over 1000 spanjoler fra franske bataljoner mistet livet i Norge. Mange er begravet i Narvik.
Espallargas overlevde, deserterte fra legionen og gikk inn i den britiske hæren i London. Etter å ha kjempet under tre flagg og satset livet for idealene sine og for å hevne tapet av sine kjære, døde han i Alcaniz i 1998. Han er begravet på kirkegården i sin hjemby Alcorisa og er aldri blitt hedret for sin innsats under krigen.
− Manuel vendte ikke hjem til Spania før i 1984, ni år etter at Franco var død, forteller grandnevøen Victor Asensio.
− Manuel fortalte familien senere hvorfor han vervet seg til Fremmedlegionen: «Den representerte ikke mine verdier som anarkist, men bare slik kunne jeg kjempe mot dem som tok fra meg det kjæreste jeg hadde.»⇒n
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 65 2020
