Norske ofre i spansk krig
I største hemmelighet reiste Gunnar Skjeseth for å slåss mot fascistene i det som blir betraktet som generalprøven for andre verdenskrig; den spanske borgerkrigen. 200–300 nordmenn kjempet mot general Franco med Hitler og Mussolini på laget. Hjemme ble de ansett som en sikkerhetsrisiko.
Slaget ved Jarama like nordøst for den spanske hovedstaden Madrid var ulikt alt man hadde sett på krigsskueplasser rundt om i verden: 13. februar 1937 startet det som i ettertid fremstår som generalprøven på andre verdenskrig.
– Slaget ved Jarama er kjent som historiens første moderne slag på grunn av deltagelsen av stridsvogner, artilleri og fly koordinert med infanteriet, forteller Gregorio Salcedo, som har bygd opp et museum over slaget i landsbyen Morata.
I fremste linje kjempet Gunnar Skjeseth fra Oslo.
– I 1937 var Gunnar ferdigutdannet siviløkonom, men fikk ikke arbeid, forteller nevøen Steinar Westin.
– Min onkel solgte Klassekampen på dørene i Oslo Øst, glødende opptatt av politikk og fascismens fremvekst, et tema som sydet i hele AUF-miljøet i Oslo. Hjemme i Kabelvåg satt hans far, min bestefar – prosten, samt hans gravide stemor, og seks søsken. De visste ikke at han dro, det var jo illegalt å melde seg til de internasjonale brigadene.
Skjeseth inntok en plass i fremste rekke i kampen mot den fremvoksende fascismen i Europa. Men heltestatus skulle det ta flere årtier å få.
Terror-strategi
I februar 1937 hadde den spanske borgerkrigen vart i et halvt år. Blodbadet hadde startet med et mislykket statskupp mot valgvinnerne fra venstresiden, kjent som «republikanerne». General Francisco Franco i front for «nasjonalistene» ga seg ikke. Francos «nasjonalist»-styrker var blitt fløyet fra spansk Marokko av Hitlers Luftwaffe. Med våpen fra Tyskland og Mussolinis Italia hadde Francos styrker rykket nordover.
Terror var en del av nasjonalist-generalenes strategi, men overgrep, massakre og tilfeldige henrettelser pågikk på begge sider.
Etter kraftig bombardement av sivilbefolkningen i Madrid fra Franco-styrkene, hadde republikanerne flyttet hovedstaden til Valencia. Franco kontrollerte alle veiene til Madrid bortsett fra Valencia-veien, forsyningsruten til byen. Målet denne 13 dagen i februar 1927 var å kutte denne siste pulsåren ved å krysse Jarama-elven.
Tusenvis av frivillige
«I de bølgende åsene og olivenlundene øst for Jarama mellom Pajares og Pingarron, fulgte angrep på angrep gjennom hele 13. februar da Varela (en av Francos viktigste feltkommandanter) desperat forsøkte å oppnå et gjennombrudd,» skriver den anerkjente engelske krigshistorikeren Anthony Beevor i sin bok om borgerkrigen.
På de desperat kjempende republikanernes side, i Thalmann-bataljonen, kjempet flere norske frivillige, blant dem Gunnar Skjeseth. Den norske journalisten Lise Lindbæks rapporterte til Dagbladet fra den spanske borgerkrigen. Hun fortalte om en elendig utstyrt og minimalt opplært gruppe soldater, men med en moral det ikke var noe å si på.
Republikanerne ble hjulpet av tusenvis av frivillige fra hele Europa. Anslagene på hvor mange utlendinger som kjempet på republikanernes side i de internasjonale brigadene spriker. Noen kilder sier 32 000, andre 44 000. Republikanerne led katastrofale tap – mellom 10 000 og 25 000 blir drept, såret eller fanget i dette slaget. Gunnar Skjeseth ble drept etter noen timers kamp.
Men deres offer var ikke forgjeves: Også fascistene, støttet av Tysklands Condor-legion med 3500 mann og 92 fly, led store tap. Republikanerne beholdt kontrollen over den livsviktige veien inn til Madrid etter tre ukers kamp. Enn så lenge.
Etterlot kone og barn
I Europa ble borgerkrigen fulgt med handlingslammelse i mange land. På den ene siden så man at et lovlig valgt styre var truet av fascister. På den andre siden hadde mange europeiske lands politiske eliter liten sans for republikanernes sosialistiske og anarkistiske tilbøyeligheter, samt nære bånd til Sovjet og kommunistene.
Tross Tysklands og Italias støtte til fascistene, forbød Folkeforbundet deltagelse i borgerkrigen. Gunnar Skjeseth fra Oslo var blant dem som trosset forbudet.
– Jeg deler de frivillige inn i to grupper, de hengivne og de fordrevne: De hengivne var høyst politisk motivert, mange var kommunister. De fordrevne var i eksil fra egne land på grunn av fremmedhat; ca. 25 % var jøder, forteller historiker Giles Tremlett, som skriver en bok om de internasjonale brigadene.
Nordmennene tilhørte den første gruppen. Oluf Milde, for eksempel:
I 1937 etterlot 25 år gamle Milde sin kone Marta og 2-årige datter Rut for å kjempe i Spania. Milde ledet Norges Kommunistforbunds vestlands-avdeling. Etter en kort militær opplæring ble Milde satt inn som ambulansesjåfør. Også han møtte journalisten Lise Lindbæk, som beskrev ham som «en usedvanlig arbeidsom og idealistisk ung mann.»
En annen nordmann var forfatteren Nordahl Grieg. Han var med i slaget ved landsbyen Brunete i Madrid-området i juli 1937. Slaget var en offensiv fra republikanerne for å avskjære Francos styrker vest for hovedstaden.
Samme høst holdt Grieg tale i Folkets Hus i Oslo:
– De kjemper og dør i Spania, ikke bare i kamp mot fascismen, men også som en protest mot demokratienes forræderi. (...) De skandinaviske frivillige har nedlagt en innsigelse mot at et folk skal myrdes, og denne protest heter: Deres ungdom, deres fremtid, deres liv. De gir alt for at barbariet ikke skal seire og spre seg som en præriebrann til andre land, til våre land.»
Uutholdelig varme
« De visste ikke at han dro,
det var jo illegalt å melde seg
til brigadene.
Skandinaver deltok på det Nordahl Grieg beskrev som «det mest kritiske sted ved fronten». Brunete-veien hvor skandinavene kjørte ambulanser og proviantbiler, var under ild fra fascistenes kanoner og fly dag og natt. «Det var umenneskelig varme og dårlig med vann. I granathullene lå lik begravet, og vannstrømmen gikk gjennom sådanne huller; vannet blev derefter. Mange av guttene ble syke, dysenteri.» fortalte Grieg. Fire skandinaver falt, 12 ble såret.
– Varmen var så uutholdelig at noen av soldatene ble gale. De rev av seg klærne og stormet mot fiendens linjer. Kameratene skjøt dem i bena for å redde livet deres, forteller etterkommere av kommunister som deltok i kampene, i dag guider på slagmarken.
Den dag i dag står fortsatt fascistenes bunkere på slettene ved Brunete som tause minner om republikanernes mislykkede offensiv for å lette presset på Madrid.
Hvor stor betydning hadde brigadene for borgerkrigen?
– Brigadene var viktige i noen kritiske øyeblikk, sier den engelske historikeren Giles Tremlett.
– De var bedre til forsvar enn angrep. De spilte en avgjørende rolle i forsvaret av Madrid da selv den republikanske regjeringen trodde slaget var tapt. De var også betydningsfulle som sjokktropper i slag som Jarama og Guadalajara, sier han, og legger til:
– Og selv om de tapte krigen, vant de argumentasjonen. Det viste seg jo bare måneder etter slutten på borgerkrigen, da andre verdenskrig brøt ut, at fascismen kun kunne bekjempes med våpen.
Bror skutt ned
Oluf Milde ville bli i Spania til Francos opprørere var beseiret. Det fikk han aldri oppleve. På nyåret 1938 fikk familien vite at Oluf Milde hadde dødd av tyfus på et sykehus i Spania. Han så ut til å være blant 60–80 nordmenn fra krigen som ifølge forfatter Jo Stein Moen, ligger i navnløse graver i Spania:
– Det er grunn til å være stolt av innsatsen til helter som Oluf Milde. De som sloss for republikken i Spania, så tidlig at fascismen var en stor fare, sier han.
Av nordmennene som kom hjem i live, ble noen mottatt som helter av Arbeiderpartiet og Kommunistpartiet. Andre ble straffeforfulgt. Særlig på borgerlig side fryktet man at «fremmedkrigere» kom hjem fra Spania som radikaliserte stalinister som utgjorde en trussel mot norske interesser.
Men i begivenhetene som fulgte, druknet oppmerksomheten om de norske frivilliges innsats i Spania. Under tre år etter at Oluf Milde døde i Spania, sto tyskerne og nazismen i Norge.
Familiene til de norske Spania-frivillige håndterte det hele høyst ulikt. Oluf Mildes familie la lokk over historien. Gunnar Skjeseths familie har alltid vært stolt av hans innsats.
– Han var familiens helt, sier nevøen Steinar Westin.
– Som min bestemor senere sa: «Vi skjønte ikke den gangen hva Gunnar hadde forstått. Men da krigen kom, forsto vi. Han hadde sett at det sto om fremtiden for den siviliserte demokratiske verden.»
Nesten samtidig som Gunnar falt, fødte hans mor en dødfødt gutt. Faren Kristen Skjeseth hadde en sterk følelse av at da han begravde barnet, bar han også sin eldste sønn til graven. På gravsteinen står det «Gunnar». Familien fikk vite om dødsfallet fra en av Lise Lindbæks artikler, og det ble hun så ulykkelig over at hun dro og besøkte familien.
Krigen skulle prege familien i lang tid: Familiens nest eldste sønn ble flyver og ble skutt ned i en Spitfire over Den engelske kanal under andre verdenskrig. Faren selv ble satt på Grini.
Holder liv i historien
De unge etterkommerne etter kommunistene som falt ved Brunete-veien, og Gregorio Salcedo i Morata, tilhører sjeldenhetene i Spania fortsatt: Det fins ennå ikke ett komplett museum over borgerkrigen. Det største minnesmerket står i «De falnes dal» utenfor Madrid, der Franco selv ligger begravet under et 150 meter høyt kors.
Det offisielle Spania har aldri tatt noe oppgjør etter borgerkrigen. I 1977 vedtok Spania en lov om amnesti for overgrep begått under Franco-tiden. Ifølge denne glemselspakten skulle landet legge bak seg den blodige fortiden uten å fordele skyld. Først i 2004 ble pakten erstattet med en «Historisk minnelov». Men fortsatt er det frivillige som tar oppgavene med å holde historien levende. Siden Francos død i 1975 har Salcedo i Morata samlet alt fra patroner til hermetikkbokser og hjelmer, kanoner og brev – personlige ting som gjør at man kommer nærmere menneskene som ga sitt liv for noe de trodde så sterkt på.
1. mai 2010 avduket LO-folk i Hardanger en minneplate over Oluf Milde og de andre norske brigadistene. På minneplaten står det blant annet: «Oluf Milde fra Odda ga sitt liv for den spanske republikken, i kamp mot fascisme og tyranni».
Utøya, 20. juli 2011: En plakett ble hengt på en trestamme ved kafeen: «Til minne om AUF-erne som ga sitt liv i kampen mot fascismen som frivillige i De internasjonale brigader i borgerkrigen i Spania: Thorbjørn Engebretsen, Odd Olsen, Martin Schei og Gunnar Skjeseth.»
– Vi må kjenne historien for å forstå samtida og forme fremtida, sa daværende AUF-leder Eskil Pedersen under avdukingen. AUFs hjemmeside gjenga et brev den gang 18-årige Martin Schei sendte til sine foreldre, som ikke visste at han var reist til Spania:
«Taper vi krigen, så betyr det ikke bare et fascistisk diktatur i Spania, eller rettere sagt et fascistisk diktatur under kolonistatene. Nei, det betyr en seier for fascismen i våre egne land.»
Den kommende verdenskrigen bekreftet hans ord.
Og to dager etter avdukingen dro Anders Behring Breivik til Utøya.
Jakten på spor
I familien ble brigadist Oluf Mildes skjebne fortiet over mange tiår.
− Min mormor sa at hun var glad han ikke kom hjem igjen, for da hadde han blitt henrettet når han kom hjem til Odda. Han var jo kommunist, og Norge ble okkupert. Likevel tok hun aldri av seg gifteringen hans, selv ikke da hun etter 15 år giftet seg på nytt, sier Irene Hammarlund, barnebarn av Oluf Milde.
Men så, i 2009, ville Irene Hammarlund, Ruts datter, finne ut mer. Hun kontaktet Tore «på sporet» Strømøy i NRK.
− Jeg synes det var veldig rart − å bare reise fra familien, sier Hammarlund.
− Hva drev ham til det? Hadde jeg snakket med bestefar i dag, hadde jeg kanskje blitt litt irritert. Man gjør ikke sånt. Så det må ha vært noe veldig, veldig, veldig stort som dro disse mennene ned dit.
Strømøy tok Irene med i bestefarens fotspor i Spania. Med på reisen var borgerkrigsekspert Jo Stein Moen. Og de greide, som de første, å finne graven til en norsk brigadist.
− Det var et ømt punkt og jeg måtte felle noen tårer da en lokalhistoriker sa de hadde funnet graven hans. Jeg hadde aldri trodd det skulle være mulig. Det var en veldig rar følelse. Jeg kjente liksom at han levde litt igjen da.
Da Irene ringte sin 73-årige mor Rut og fortalte at hun hadde funnet graven til hennes far, som døde da hun var to år, greide ikke Rut å slutte å gråte. Hun ble senere med Irene for å besøke graven.
I en glassmonter i museet til Gregorio Salcedo i Morata står et bilde av Gunnar Skjeseth. En gjestebok ligger oppslått på en side med håndskrevne hilsener på norsk: «14-5-2010. Tusen takk for besøk. Seks av den frivillige Gunnar Skjeseths, falt 14–2-1937 i Jarama, nieser og nevøer ... Stor takk ... Takk for at jeg fikk se dette.»
Blant dem som dro for å se hvor Skjeseth falt var hans nevø, professor i sosialmedisin Steinar Westin. De ble tatt med til en varde satt opp av Salcedo, og la ned en stein til minne om onkelen. De besøkte slagmarken, der skyttergravene er intakte og man knapt må skrape i jorden for å finne gjenstander etter krigen. Her står brigadenes minnesmerke, de to hendene som er anarkistsymbolet, på en kolle med vakker utsikt over Jarama-dalen. Trolig falt Skjeseth ikke langt herfra.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn