Narviks treffsikre helter

Der! Tyskeren kom springende, akkurat som Elmer Eidissen hadde sett det for seg. Fremover, mot snøskavlen. Bak den tyske stillingen var det stupbratt. For å komme seg unna, måtte tyskerne noen meter fremover mot nordmennene og ta seg over skavlen og ned.

Det var eneste veien ut.

Eidissen lå stødig. I siktet på Krag-Jørgensen-geværet hadde han et punkt ved skavlen. Hvis noen ville utfor, måtte de stoppe opp et aldri så lite sekund der. Og den voldsomme ilden fra de tyske maskingeværene kunne ikke være annet enn dekningsild. Kulene plystret rundt ham, men Eidissen holdt hodet oppe og kjaken inntil kolben.

Førstemann kom løpende. Kulen traff ham i overkroppen, og han forsvant over skavlen. Det så ganske naturlig ut. Det stanset i hvert fall ikke nestemann. Eidissen rakk forbløffet å registrere at tysker nummer to hyttet med neven mot nordmennene. Så trakk han av igjen.

Og ventet på neste.

Snart lå det mange døde tyskere nedenfor snøskavlen under Leigastind.

Hodetreff

Eidissens prikkskyting i skaret mellom Leigastind og Britatind i mai 1940 er hentet fra dagboken hans. Det var ikke noe enkeltstående tilfelle. I fjellene rundt Narvik var nordmennene sin fiende overlegen. De skjøt bedre. Det kan forfatter Asbjørn Jaklin dokumentere i sin nye bok om krigen i nord.

– Hvorfor det var slik? Den mest åpenbare grunnen er at Krag-Jørgensen-riflen til nordmennene var et bedre og mer stabilt våpen enn tyskernes Mauser på langt hold. Men det forklarer ikke alt. Det er sagt at Narvikfronten var beryktet blant tyskerne for alle hodeskuddene. Selv om akkurat den myten er vanskelig å bevise i dag, er det i hvert fall god dekning for å si at de norske soldatenes skyteferdigheter ofte skapte panikk i de tyske rekkene. Og alle visste om det. Helt til topps, sier Asbjørn Jaklin.

I avhør etter krigen innrømmet nemlig general Nikolaus von Falkenhorst at det var frustrerende at tyskerne skjøt såpass mye dårligere enn nordmennene.

– Jeg observerte det selv. Én enslig norsk skytter holdt tilbake en hel avdeling halve dagen, sa von Falkenhorst.

Hjemmekamp

Vi vet ikke hvem akkurat denne skytteren var. En helt vanlig nordmann som hadde dratt i krigen. En handelsbetjent eller en fisker eller en gårdbruker. Rundt 10 000 norske soldater kjempet ved Narvik. Noen kom fra nøytralitetsvakt, mange kom rett fra fiskebåten. Mange dro før de fikk mobiliseringsordren. Og mange tenkte nok som en av ungguttene fra Senja som ble hentet av lokalbåten. Han ropte fra dekk:

– Vi ska vri hau’ av tyskeran.

De kom fra Møre og Trøndelag og aller flest fra Nord-Norge. De sloss på hjemlig jord. Eidissen var fra Bjerkvik og kunne se huset sitt da han sto på toppen av Roasmeplatået etter de harde kampene i begynnelsen av mai. Den lille bygda innerst i Herjangsfjorden lå på veien mellom Narvik og Gratangen, og hadde havnet sentralt i krigens gang allerede 9. april.

En svak norsk styrke ved militærleiren Elvegårdsmoen hadde blitt overrumplet av tyskerne. Invasjonsstyrken hadde spasert gjennom porten og tatt leiren uten at noen løsnet et eneste skudd. Det var ikke så lett, heller. Da vaktsjefen hadde spurt om skarp ammunisjon i den uvisse situasjonen om kvelden 8. april, hadde han fått beskjed om å komme tilbake dagen etter.

– Og med utfylt rekvisisjon.

Angrepet på Hitler

Alt hadde vært kaotisk. General Carl Gustav Fleischer, som umiddelbart og handlekraftig organiserte motstand mot okkupantene, hadde beordret en styrke fra Elvegårdsmoen til Narvik. Men Narvik var allerede tapt, og erstatningssoldatene fra Setermoen rakk aldri frem til leiren før tyskerne rykket inn. Dermed sikret fienden seg 4000 Krag-Jørgensen-geværer, 60 Colt-mitraljøser, store mengder andre våpen og ammunisjon, ski, uniformer, proviant og grunnleggende utstyr som nordmennene sårt hadde trengt i de uværsherjede fjellene utover våren.

Mer Vi Menn:

1. Full tilgang til Vi Menn digitalt. Last ned og prøv Flipp Solo her (gratis for abonnenter)
2. Hele Vi Menns arkiv tilbake til 1951, Rabatt for abonnenter.

Det var en dårlig start. Men det skulle bli bedre. Nordmennene vokste med oppgavene. Et kompani befalsskoleelever stanset en tysk fremrykning ved Gratangen Turiststasjon, og tyskerne kom aldri til Setermoen, slik planen var.

De kom bare til Lapphaugen, tre mil unna. Deretter måtte de rygge. Fleischers menn gikk til angrep. Med noen stygge smeller underveis og i til dels trøstesløse værforhold, men også med suksess. I midten av mai sto de norske soldatene på toppen av Leigastind og Roasme. Fjellene rundt Narvik var på det tidspunktet det eneste stedet i landet hvor nordmenn fortsatt kjempet mot styrken som hadde angrepet Norge.

Og det eneste stedet i verden hvor Hitler var på retrett. Hans bergjegere, som i stor grad kom fra Østerrike, var drevet østover på Bjørnfjell, mot svenskegrensen. I slutten av mai ble også Narvik by erobret av de allierte styrkene, hvor spesielt de franske alpejegerne og de hardtkjempende og hevnlystne polakkene på fronten sør for Narvik, utmerket seg. Det gjorde for så vidt også britene, men først og fremst med mangel på samarbeidsvilje og evne til å ta seg frem i snø.

Britene var sterkere til sjøs, og hadde beseiret den tyske marinen i Ofotfjorden.

Panikkflukt

Men fjellene var først og fremst norsk hjemmebane. Soldatene slet med nordnorske stormer og dyp snø, med konstant frykt for flyangrep. De manglet både mat og søvn. Men – som de skjøt! Det ble bevist flere ganger i de harde kampene i fjellene øst for Gratangseidet. 7. mai ble styrker fra Alta bataljon stanset av kraftig mitraljøseild fra en tysk stilling i søkket mellom Leigastind og Britatind. Fem mann lå såret og angrepet gikk i stå. Kaptein Ole Forseths blikk søkte gjennom terrenget. Toppen av Britatind så overraskende nok forlatt ut, la han merke til. En plan tok raskt form.

Kaptein Gunnar Elstad, fra et kompani av Trondenesbataljonen, ble bedt om å plukke ut sine beste skyttere og sende dem til toppen av Britatind. Derfra kunne de se rett ned i den tyske stillingen ved et vann, 200 meter lavere. Fenrik David Kvile fra Harstad ledet troppen usett opp. De hadde gode våpen, rifler med kikkertsikter. På drøyt hold fikk de inn den ene fulltrefferen etter den andre, går det frem av de offisielle rapportene.

– Skarpskytterilden fra Britatind må ha skapt panikk hos den tyske styrken, fastslo kaptein Forseth. Tyskerne, rundt 70 av dem, flyktet hals over hode og lot våpen, ryggsekker og ammunisjon ligge igjen.

– Det er verdt å legge merke til at våpnene i dette tilfellet var lånt fra et skytterlag i Troms. Skytterbevegelsen sto meget sterkt, og mange ungdommer konkurrerte på skytebanene rundt om, sier forfatter Asbjørn Jaklin.

Dessuten var det mange jegere og fangstmenn blant nordmennene. Fridtjof Haug fra Alta bataljon ble en gang spurt om hvorfor han var så treffsikker ved fronten.

– Jeg var jo vant til selfangst, sa Haug. Man måtte skyte godt for å treffe sel fra et gyngende skutedekk.

Bitter slutt

I nærkamp var tyskerne farligere. Da kom maskinpistoler og håndgranater til sin rett. Under gjenerobringen av Narvik by 28. mai, måtte soldater fra Hyldmobataljonen ta seg opp det bratte og sterkt besatte Taraldsvikfjellet.
16 nordlendinger falt på mindre enn én time.

Triumfen hadde enda en bismak. Det nordmennene ikke visste, var at slaget likevel var tapt. Enda Narvik var på allierte hender, og enda tyskerne satt våte, kalde og beseirede inne på fjellet – «i god klemme», som soldaten Kalland Hemmingsen skrev i dagboken. På grunn av tysk fremmarsj vestover gjennom Europa, hadde de allierte bestemt seg for å trekke troppene sine ut av Norge.

På fjellet, utover i juni, undret nordmennene seg litt over at det var blitt så stille ved fronten. Nyheten om at Norge sto alene, at Kongen og regjeringen hadde forlatt landet og at våpnene skulle legges ned, kom likevel som et sjokk.

– Mennene kjemper med gråten. Hva har vi sultet, frosset, lidt og kjempet for? skrev kaptein Erling Steinnes fra Alta bataljon i dagboken.

Etter 62 dager var det slutt. De norske soldatene trasket nedslåtte ned fra fjellene. Egentlig burde de holdt hodene høyt hevet. Hovedinntrykket er at de norske soldatene klarte seg meget bra, skriver Asbjørn Jaklin.

De hadde i hvert fall satt seg i respekt hos fienden. Da troppen til fenrik Erling Høvde i Trondenesbataljonen ble avvæpnet 10. juni, tok tyskerne et par av Krag-
geværene og knuste kolbene mot en stein i raseri. Etterpå ble mennene holdt igjen.

– Pek ut skarpskytterne! forlangte en tysk underoffiser.

Høvde kikket på tyskeren. Så gjorde han en sveipende bevegelse mot mennene sine, og sa:

– Det er alle, det.

Kilde: Artikkelen er basert på boken «Kampen om Narvik – 62 desperate dager» av Asbjørn Jaklin, utgitt på Gyldendal forlag denne høsten.

Hitlers første nederlag

Kontroll over Narvik sto høyt på tyskernes prioriteringsliste i april 1940.

Byen, havnen og jernbanelinjen fra Kiruna sto sentralt for tyskernes tilgang på svensk jernmalm. Den tyske krigsmarinen mistet ti av sine jagere i sjøslagene mot britene i Ofotfjorden. Dermed kunne den ikke lenger være en vesentlig faktor i det overordnede målet, en invasjon av Storbritannia, fastslo den britiske statslederen Winston Churchill.

9. april: I snødrev seiler ti tyske jagere inn Ofotfjorden. Litt etter klokka halv fem om morgenen senkes det norske panserskipet Eidsvold av tyske torpedoer i Narvik, litt senere lider panserskipet Norge samme skjebne. 276 norske gutter mister livet. Byen overgis til general Dietl og hans 2000 bergjegere uten videre kamp.

10. april: Fem britiske jagere går til angrep på de tyske skipene i Ofotfjorden. I de harde kampene senkes to tyske og en britisk jager mens flere skip blir skutt i brann.

12. april: De norske styrkene får sin ilddåp. Et kompani med befalsskoleelever går i stilling ved Gratangen turiststasjon med ordre fra general Fleischer om å stoppe en tysk divisjon på vei mot Setermoen og Bardufoss. Skolekompaniet stanser fremrykningen før de trekker seg tilbake til Lapphaugen, lenger opp i dalen. Det er så langt tyskerne kommer under felttoget.

13. april: De gjenværende tyske jagerne angripes av britene, med slagskipet Warspite i spissen. To tyskere senkes i kampene, deretter velger de øvrige besetningene å senke sine egne skip og komme seg på land. Rundt 2500 matroser slutter seg til general Dietls bergjegere.

14. april: De første allierte styrkene, britiske gardister, går i land i Sjøvegan. Senere følger polske tropper, franske alpejegere og fremmedlegionærer, rundt 25 000 mann i alt.

25. april: Trønderbataljonen hviler i Gratangen etter en strevsom ferd i snøstorm over fjellet. Grytidlig overraskes de av et motangrep fra tyske styrker. 34 gutter fra Trøndelag og Møre faller i det største slaget på norsk jord under krigen.

1. mai: Nordmennene, støttet av franske alpejegere, går til angrep over Gratangseidet og på de tyske forsvarsstillingene i Læigastindmassivet. Nordmennene vinner terreng i fjellene, dag for dag.

13. mai: Redselsnatt i Bjerkvik. Bygda, som ikke er tømt for sivile, blir åsted for en storstilt, alliert landgang som innledes med granatild fra britiske slagskip. 13 voksne og ett barn mister livet i bombardementet.

22. mai: De tyske troppene i fjellene er presset tilbake til en siste skanse i Bjørnfjell, tett ved svenskegrensen.

25. mai: I Europa stormer tyskerne vestover. De allierte styrkene får ordrer om å evakuere sine tropper etter at Narvik er tatt. Ordren holdes hemmelig for nordmennene.

28. mai: Tyskerne jages ut av Narvik etter et felles alliert angrep. Nazi-Tysklands første nederlag er et faktum. Sivile evakueres de neste dagene under stadige tyske luftangrep.

4. juni: De allierte styrkene starter evakueringen fra Narvik.

7. juni: Kong Haakon og den norske regjeringen forlater Tromsø på krysseren Devonshire.

8. juni: Inne på Bjørnfjell er tyskerne presset helt til svenskegrensen. Men uten alliert hjelp å støtte seg til, gir den norske hærledelsen ordre om at angrepet skal innstilles.

9. juni: Ved midnatt, 62 dager etter invasjonen, legger Norge ned våpnene. 106 mann falt i kampene på land.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn