D/S Norge-katastrofen
Kapteinen på D/S Norge trodde passasjerene ville se den mytiske øya – det endte med katastrofe
Kapteinen trodde hans norske passasjerer ville ha interesse av å se Rockall – det eneste skjæret i Nord-Atlanteren mellom Europa og Amerika. Det kostet 635 mennesker livet.
Klokken 07.45, et kvarter før frokost, smalt det. Dampskipets rulling i havdønningene ble brått erstattet av en kraftig rystelse. En illevarslende lang og skurrende lyd lød da skroget ble revet opp.
Kaptein Valdemar Johannes Gundel trodde umiddelbart at skipet hans hadde kollidert med et skipsvrak.
Sannheten var mye verre.
Var et av de minste skipene mellom Norden og Amerika
Noen dager tidligere: Sommeren var på det flotteste langs Norges sørlige kyststripe. Varmen var intens, knapt en regndråpe falt fra oven.
Sommeren 1904 skulle bli den tørreste på Sørlandet i manns minne − som om værgudene ville be emigrantene om bord på D/S Norge om å tenke seg om én gang til: Var det virkelig verdt å legge ut på ferden mot Amerika?
D/S Norge var et av de minste skipene som deltok i farten mellom Norden og Amerika, lastet med folk og deres drømmer om et nytt liv «over there».
Skipet hadde gjort turen flere ganger i denne trafikken da det ble gjort klar til en ny seilas i slutten av juni 1904.
Utvandrerskipet forlot København onsdag 22. juni under kommando av den danske kapteinen Valdemar Johannes Gundel. St. Hansaften gled skipet inn fjorden til Kristiania for å plukke opp den første delegasjonen norske utvandrere.
Dagen etter gikk turen til Kristiansand. Her ble det tatt om bord passasjerer fra Sørlandet og folk som hadde kommet med båt fra Stavanger og Bergen.
Katastrofal sikkherhetssjekk av skipet
Totalt 727 emigranter fant sin plass om bord på den siste, men lange etappen på vei til Amerika, selve lykkelandet for folk som hadde fått nok av datidens trange kår og økonomisk armod for arbeiderklassen.
Kort tid før avgang kom tre herrer om bord. De skulle bare gjøre et kort besøk før de gikk i land igjen. På den tiden skulle de gjøre en feilvurdering som skulle gi dem en lite ærerik plass i norsk sjøfartshistorie.
Ettersom Kristiansand var siste havn før ferden ut på Atlanteren og til andre verdensdeler, lå det til Christianssands Sjøret å inspisere D/S Norge der hun lå fortøyd utenfor byens tollbod.
Det var bakgrunnen for at den 82 år gamle pensjonerte brannmann og båtbygger Carl Gustav Adolf Friis, båtbygger Harald Peter Larsen og byfogdfullmektig Christopher Lie Sigdahlsen gikk om bord i den fullastede dampbåten klokken 09.00, lørdag 25. juni 1904.
De to førstnevnte ble vist rundt i skipet av førstestyrmannen. Samtidig tok kaptein Gundel seg av byfogdfullmektig Lie Sigdahlsen, som i skipets kartrom undersøkte skipsbeviset utstedt av myndighetene i København.
Kontrollen var ren rutine. Og kjapt unnagjort. De tre kontrollørene konkluderte med D/S Norge fullt ut var i stand til å gjennomføre reisen over Atlanteren. Skipet oppfylte lovens krav til «passende» proviant og redningsutstyr.
Kaptein Valdemar Johannes Gundel kunne legge fra kai med loven i hånd og alle godkjenninger – med en båt som kun hadde livbåtplass til 251 av de 795 personene om bord.
I tillegg kom en flåte med 26 plasser. Resten var henvist til å bygge seg en flåte om bord eller klamre seg til vrakgods – dersom skipet skulle forlise.
Les også: (+) Skipene overraskes av en fryktinngytende drapsmaskin. Da tar den norske kapteinen en nærmest ufattelig avgjørelse
Kapteinen ville at passasjerene skulle oppleve Rockall
Kaptein Gundel ga ordre om å starte dampmaskinen, ta landgangen og kaste trossene. Ved Mandal gikk losen fra borde – og sjøveien lå åpen for seilas til New York, med beregnet ankomst 8. juli.
Om morgenen 28. juni 1904 lå den kullsvarte røyken som et tykt teppe bak det 105 meter lange tremastede skipet. 23 år gamle D/S Norge hadde rundet Skottland og fosset sørvestover for full maskin i 10–11 knops fart.
Et sted forut lå klippeøya Rockall − en 17 meter høy og 24 meter brei stein som stikker opp av havet, 430 kilometer fra Irland, 460 kilometer fra Storbritannia og 700 kilometer syd for Island. I området rundt klippen er det forholdsvis grunt, mellom 40 og 60 meter.
Drøyt tre kilometer mot øst ligger Helenrevet som en fjellrygg, bare 1,4 meter under overflaten ved fjære sjø. Revet fikk sitt navn da briggen «Helen» av Dundee forliste der i 1824 og 16 personer mistet livet.
Revet er så lite at det på de fleste sjøkart kun er merket som et knappenålsstikk.
Akkurat som Rockall, som likevel skulle bli et begrep i generasjoner gjennom værmeldingene. For Rockall var stedet der stormer og dårlig vær ofte passerer.
Kapteinen Gundel om bord på D/S Norge var fascinert av klippeøya, og ønsket at hans passasjerer skulle få oppleve synet av klippen.
Men da kapteinen planla nesten-passering til frokost, overså han en viktig detalj.
D/S Norge ble dratt med strømmen
Det kaptein Gundel glemte å ta høyde for, var at Golfstrømmen og fullmåne forårsaker kraftig avdrift i dette området. Dette kom i tillegg til ekstra lumske strømmer skapt av det gigantiske undersjøiske fjellet Anton Dohrn, like syd for der D/S Norge seilte. Den gamle vulkanen rager bratt opp nesten 1,8 kilometer fra havbunnen, og ble først oppdaget i 1958.
Det var skyet og begrenset sikt da kapteinen Gundel ble purret ved 05-tiden 28. juni 1904. I hans hode hadde D/S Norge på dette tidspunktet god klaring på en kurs syd for Rockall.
For det var hit han hadde satt kursen ved lunsjtider dagen i forveien da skipet passerte Flannan Isles nordvest for Skottland.
Men i løpet av natten hadde den kraftige strømmen ført skipet nordover, langt vekk fra kursen kapteinen hadde planlagt. Mannskapet kunne umulig vite hvor skipet befant seg.
Datidens navigasjonsutstyr besto av kompass, klokke, patentlogg og sekstant. Uten landkjenning og ved overskyet vær var det heller ikke mulig å finne posisjonen ved hjelp av stjernehimmelen.
Johanne Nilsen fra Skien var en av 22 kvinner som ble berget fra det synkende skipet.
I siste liten ble hun kastet opp i en livbåt av en dansk sjømann. Etter fem døgn i sjøen ble de reddet og ført i land i Stornoway i Skottland.
Hun var 83 år gammel og den siste norske gjenlevende da hun i 1964 ble intervjuet av Vi Menn.
Hun hadde tatt vare på lommetørkleet hun hadde med seg om bord.
– Det ble dyppet i vanndunken og de skipbrudne fikk lov å suge i seg de fattige dråpene, fortalte hun.
Sammen med en Molde-jente fikk hun berget kaptein Gundel og en maskinassistent opp i livbåten. Dette skjedde til protester fra utlendinger om bord i livbåten. De fryktet den ville synke.
Redningsutstyret var mangelfullt:
– Livbøyene vi skulle ha rundt oss var fylt med høy. Det var ikke stort å flyte på i sjøen, fortalte hun.
For å være på den sikre siden ga kaptein Gundel ordre om å styre på en enda sydligere kurs. Hensikten var åpenbart å legge inn ekstra marginer for å være helt sikker på å gå klar av undervannsskjærene som han mente lå et sted i morgendisen til styrbord for D/S Norge.
Klokken 07.30 mente han at faren var over, og ga ordre om å gjenoppta den opprinnelige kursen.
Rett mot New York. Og Rockall og det farlige revet, skulle det vise seg.
D/S Norge presterte å treffe det eneste undervannsskjæret på den nordlige Amerikarute.
Vannet fosset inn i skipet
Da D/S Norge plutselig sto på grunn, ga kaptein Gundel ordre om full fart akterover.
Skipet gled av revet.
Det gjorde bare vondt verre.
Før man visste ordet av det, fosset vannet inn og skipet tippet forover. Snart var det vann på fordekket. Gråtende og halvnakne barn og voksne sprang rundt på dekk. Noen forsøkte å få på seg livbelter.
Men båndene var råtne og beltene ubrukelige. Livbelter som passet til de minste av de 223 barna om bord, fantes ikke.
Livbåtene ble forsøkt satt ut, med vekslende hell. Enkelte deiset rett i sjøen og folk falt i havet og forsvant.
− På dekket hersket den villeste panikk. Menn, kvinner og barn fÓr fra den ene siden til den andre. Ved redningsbåtene var det vilt slagsmål. Kapteinen kommanderte fra kommandobroen: «Vekk med mennene! Kvinner og barn først i båtene!» fortalte matrosen Carl Mathiesen senere.
For å understreke alvoret i ordren, sto kaptein Gundel med løftet revolver.
Kapteinen gamblet med livene til nesten 800 liv for å vise dem Rockall-klippen, mener historieskriver og journalist Bjørn Davidsen.
Han har ettergått D/S Norge-seilasen. Bjørn Davidsen fikk hjelp av solide kilder som fant relevant arkivmateriell. I tillegg samlet han eksperter fra Sjøkartverket, Matematisk institutt ved Universitetet i Oslo og Arendal maritime videregående skole som «etternavigerte» D/S Norges siste ferd.
Han er sterkt kritisk til at det ble gjort nattseilas i et område som var ukjent for kapteinen.
– Forliset skjedde som følge av maksimal uflaks og dårlig sjømannskap, sier Davidsen.
Kilder: «De møtte døden på St. Helen», Bjørn Davidsen.
«Katastrofeskipet «Norge», Per Kristian Sebak.
«Danmarks Titanic», Søren Flott.
Samsø Egnsarkiv, Wikipedia
Les også: (+) Arvid, Ivar og tvillingene Agnes og Aslaug skulle bare ta en snarvei den vakre maikvelden – da skjedde det ufattelige
Offiserer med revolvere og alvorlige ansikt
Også den senere så kjente dikteren Herman Wildenvey var om bord. Han reddet livet og kunne senere beskrive evakueringen:
− Alle strømmet nå et dekk høyere opp og entret skipets syv eller åtte redningsbåter før de var kommet i daviderne. De ble drevet ut av dem igjen med revolvere. Reglene om å redde kvinner og barn først druknet i panikk og skudd, og høye rop hørtes, skrev han.
− Jeg ser glimt av offiserer med revolvere, alvorlige ansikter, tause − de vet hva som vil komme. En mann i bare skjorten styrter hen til meg med en bunt papirpenger som han har knyttet en tykk snor rundt.
«Er det langt til land», sier han med ville øyne. Så springer han over bord, lukt i sjøen, skildret Wildenvey.
Etter få minutter tippet forskipet og tok kurs mot dypet med nærmere 600 mennesker som fortsatt sto på dekket. Samtidig løsnet redningsflåten på akterdekket og begynte å gli.
Da akterskipet løftet seg, skjøt flåten som et prosjektil inn i den fortapte flokken på dekket.
Like etter forsvant skuta i vannmassene. Et mannskapsmedlem fortalte senere at menneskemassen på akterdekket møtte sin undergang med «en høytidelig ro».
Kaptein Gundel sto på brovingen og gikk ned med sitt skip. Han spratt opp igjen og ble berget om bord i en overfylt livbåt.
Ikke plass i livbåtene
Igjen i havet lå skipbrudne som kjempet for livet. I livbåtene var det ikke plass. Desperate mennesker ble slått over fingrene med årer når de forsøkte å komme om bord. På en lem klamret to voksne og flere barn seg fast. Kun døden ventet dem.
Den første livbåten ble oppdaget ett døgn etter forliset, den siste ble funnet tirsdag 5. juli, en uke senere. De overlevende hadde vært gjennom et helvete, våte og tynnkledde – og så å si uten proviant eller vann. Én livbåt ble aldri funnet.
Opptellingen kunne starte:
Totalt omkom 635 personer, hvor 224 av dem var nordmenn.
590 av dem var passasjerer.
Blant de døde var 200 menn, 237 kvinner og 198 barn.
Fasiten forteller at 113 menn overlevde forliset – menn som kjempet voldsomt for sitt liv − og fikk plass i livbåtene fordi de var de sterkeste.
Kun 22 kvinner og 25 barn kom fra det med livet i behold.
Les også: (+) Fikk tilslaget til gi-bort-pris – Tirpitz-vraket ble en gullgruve
