en av Quislings nærmeste rådgivere
Hun var Norges mest forhatte kvinne – og ble utsatt for både hevn og en forferdelig straff
«Riksrøya» var krigstidens mest forhatte kvinne. Den en gang populære kvinnesakskvinnen meldte seg under Quislings fane – og ble utsatt for både hevn og en grusom straff.
Stanken av brennevinsfyll sto fra munnen på mannen som stønnet at Olga Bjoner (57) skulle holde helt kjeft.
Mens han presset hånden over munnen hennes, der inne på fengselscella, klargjorde fangevokteren sine hensikter.
Krigen var over. Og det var vel ikke noe problem for henne å ligge med ham – hun som hadde vært feltmadrass for utallige tyskere?
Året var 1945, freden var noen uker gammel og Olga Bjoner opplevde at fornedrelsen var fullbyrdet. Og det bare drøye fem år etter at hun var én av Norges mest populære kvinner.
Respektert A-kjendis
Olga Bjoner oppnådde på 1920- og 30-tallet en utrolig popularitet blant norske bondekvinner. Den kortvokste og ferme damen fra Hobøl i Østfold var aktiv i Norsk Bondelag, dannet Norges bondekvinnelag og ble også medlem av Bondepartiet, som den gang var navnet på Senterpartiet.
Folkemøter på det lokale forsamlingslokale var den tidens måte å spre politiske budskaper. Og Bjoner – som tidlig beviste at hun hadde ordet i sin makt – reiste fra bygdehus til det neste. Hun snakket om bondekonas sentrale rolle på gårdene, og om hvor avhengig bonden var av henne for å få endene til å møtes.
Og kvinnene møtte frem så tallrike frem for å høre, at det ofte sto folk langt ute i gangen.
Tidlig på 30-tallet hadde Olga Bjoner skaffet seg posisjon som A-kjendis og et menneske som nøt respekt i brede kretser av borgerlige kvinner langt utenfor bonderørsla – om enn kanskje ikke så mange menn.
I 1931 var det tett på at hun ble medlem av en Bondepartiregjering. Da hun skjønte at det ikke kom til å gå, viftet hun hele greia vekk med en kommentar om at politikk ikke var noe for henne, går det frem av en ny biografi som er skrevet av avismannen Bjørn Steinar Meyer.
Han har fått adgang til familiens arkiv og har gravd dypt for å finne forklaringen på hvorfor og hvordan Bjoner kunne ende opp som en av Norgeshistoriens mest forhatte kvinner.
Les også: (+) Solveig våknet stadig av at mannen lå og skrek. Til slutt måtte hun ta sitt livs tøffeste avgjørelse
Politikeren
Men i realiteten handler det meste om politikk for Olga Bjoner. I virkeligheten bar hun på tunge ambisjoner om å komme i posisjon der hun fikk ta de store avgjørelsene.
Alle styrevervene i bondekvinnenes organisasjon og i bøndenes øvrige organisasjoner utgjorde en solid basis for makt på hennes politiske hjemmebane.
I talene sine snakket hun med kjempestore bokstaver: Hun var streng motstander av abort og ønsket på ingen måte å se kvinnene ute i arbeidslivet. Det hun brant for var likestilling som først og fremst skulle innføres på gårdene – for bondekvinner med rent, norsk bygdeblod i årene.
Bjoner hadde allerede tidlig på 30-tallet etablert gode kontakter på toppen av det "nye Tyskland" og en lang rekke høyreradikale organisasjoner rundt omkring i Europa.
Disse møtte hun på sommerreisene sine i bil gjennom Tyskland, men i 1936 dro hun ens ærend til byen Goslar, der hun blant annet vakte oppsikt med sine radikale meninger om kvinners rettigheter – også under debatter med likesinnede kvinner fra mange av de europeiske småstatene.
Det oppsto vennskap med selveste "rikskvinnefører" i Tyskland, Gertrud Scholtz-Klink.
Bildene av Bjoner i norsk festbunad – som hun bar under hele oppholdet – ble spredd til avisene. Så den intense nazi-flørten ble selvsagt også registrert hjemme i Norge.
Mange av Bjoners politiske mål kunne til forveksling ligne dem som Vidkun Quisling og hans Nasjonal Samling sto for.
Men Olga Bjoner holdt NS på avstand. Også i april 1940 da tyskerne okkuperte Norge.
Men så, et par måneder senere skulle den da 53 år gamle kvinnen komme nærmere makten enn noen gang før:
Quisling må ha tilhørt skaren med hemmelige beundrere. For etter kort tid, utnevnte "Føreren" kvinnen som mange mente var frittalende, og som andre omtalte som "oppkjeftig kvinnfolk", til leder for NS's kvinneorganisasjon.
La seg ut med alle
«Førerkvinnen» var tilnavnet hun umiddelbart ble tildelt på folkemunne i Norge, etter at hun hadde meldt seg inn i NS. Onde tunger omskrev begrepet til «forførerkvinnen» – og dermed var også grunnlaget lagt for ryktet om at hun var lett på tråden.
Det skulle bli verre, da begrepet «Riksrøya» ble sjøsatt på høstparten i 1941. Røy er en skogfugl, men begrepet «di gamle røy» en ultimativ nedsettende måte å snakke til- eller om – en kvinne.
På null komma niks var det nye kallenavnet spredd gjennom alle illegale aviser. De spedde på med vandrehistorier om den stadig mer foraktede og forhatte kvinnen. Noen var sanne, andre oppfunnet. En av løgnene gikk ut på at hun skulle ha angitt en politisk motstander til Gestapo – med de alvorligste konsekvenser for offeret.
"Røya" var med andre ord ikke bare en av Quislings løpejenter – i manges øyne ille nok, men åpenbart også ei som ikke gikk av veien for å melde motstandere til fiendens hemmelige politi.
Som om ikke rykteflom og sladder var nok: Til å ha så store politiske ambisjoner viste Olga Bjoner en nesten forbløffende evne til å legge seg ut med ulike interessegrupper – samtidig.
Les også: (+) Himmlers norske venn tjente en formue på krigen – straffen ble knallhard
Drev reklame for krigstjeneste
Bjoners innsats for å få norske gutter til å gå i tysk krigstjeneste skaffet henne mange fiender blant NS-mødre med halvvoksne sønner. De likte på ingen måte at hun i sine ofte aggressive taler, la direkte press på alle unge menn som ennå ikke hadde meldt seg frivillig til Waffen-SS?
Populært var heller ikke Bjoners engasjement for å fremme ekteskap mellom tyske soldater og norske kvinner. Ifølge Bjoner, ville en slik ordning være en gevinst for begge parter – for tyskerne at de kom hjem med koner som hadde «rent» blod i årene. Men på folkemunne – og i motstandsavisene – ble dette utlagt som at hun var tyskertøsenes høye beskytter innenfor NS-toppen.
Kvinnene begynte å melde seg ut av NS Kvinnebevegelse. Medlemstallet smuldret og organisasjonen brøt sammen under Bjoners ledelse. I 1945 skulle det bare være igjen noen få lokallag som ikke hadde oppløst seg selv.
Også tyskernes ledelse i Norge fikk høre hva Bjoner mente. I sin posisjon som kvinneleder var det naturlig at Olga Bjoner ble invitert når prominente tyskere kom på besøk.
Ved en mottagelse hos rikskommissær Josef Terboven – som hadde tatt inn på Skaugum – fikk andre gjester oppleve hvordan hun eksploderte overfor verten personlig. Bjoner skal ha kalt Terboven for «en oppkomling», noe andre ikke engang på tomannshånd ville tort å finne på.
Men de to skal også ofte ha gått lange skiturer sammen på Skeikampen eller i Nordmarka. Det ble mumlet om at de ikke bare snakket politikk sammen.
Og var det noe som kunne få alle nordmenn – NS som jøssinger – til å hate noen, så var det hvis vedkommende sto på vennskapelig fot med den minst upopulære tyskeren i hele landet.
Olga Bjoner sa selv at samtalene var hennes forsøk på å megle i den ofte fastlåste situasjonen mellom rikskommisariat og Nasjonal Samling – en oppgave som de fleste menn i partispissen ville betakke seg for.
Også da SS-sjef Heinrich Himmler var på besøk i Norge, sto Bjoner på gjestelista. Hun skal ha brukt seg over tyskernes brutale fremferd i landet og klaget sin nød over den håpløse rikskommissæren. SS-sjefen så ut til å ta det meste med humor, selv om det var helt tydelig at han ikke på noen måter delte den norske kvinneførerens rabiate meninger. Han fant henne underholdende, men alt for ytterliggående.
Det blir fortalt at Vidkun Quisling hadde stor respekt for sin kvinnefører, hennes personlige mot – og også mange av Bjoners politiske meninger. Men hun må ofte ha gått den norske «føreren» kraftig på nervene, der hun braste frem som en hvalross og aldri tok taktiske hensyn når hun snakket rett fra levra.
Den totale mangelen på tilbakeholdenhet gjorde at hun skaffet seg tallrike uvenner på toppen av partiet og blant medlemmene av NS-regjeringen.
Les også: (+) Vossingen Torkild hjalp fascister og nazister: Der andre stoppet, fortsatte nordmannen
Truet menn
Bjoner holdt foredrag om at tiden var moden for kvinnene Å få delta i utformingen av det nye Norge. Nå var det bruk for hjertevarme, offervilje, intuisjon og omsorg for alle som hadde det vondt – altså slike egenskaper man mente kvinner hadde fått med i dåpsgave.
Bjoners budskap var at det var viktig at mannen respekterte sin kones rett til å interessere seg aktivt for utviklingen i samfunnet – altså for politikk:
«Den nye kvinnetypen skal være en helstøpt personlighet som kjenner sine evner, men også sin begrensning, som er fullt klar over sine plikter mot heimen og fedrelandet», het det i ett av foredragene hun holdt.
På langt nær alle menn syntes det gikk an – enn si å ta seg lov til å forfekte slikt under et styresett hvor den øverste Führer hadde erklært kjøkkenet og heimen som kvinnenes innsatsområder. Han ønsket dem hverken i politikken eller som arbeidskraft i industrien.
Etter hvert som Bjoner-hatet blant jøssingene også smittet av på mange NS-medlemmer og sympatisører, gikk folkesnakken om hvem hun egentlig var.
Hadde denne lærerdatteren egentlig rett til å uttale seg på vegne av alle norske bondekoner? Hun, som ikke engang bodde permanent hjemme på Øvre Bjoner i Hobøl, men i ukevis av gangen lot ektefellen Jørgen får sitte igjen der alene?
Selv hadde hun for lenge siden ordnet en leilighet på Frogner i Oslo, slik at hun skulle ha et sted å overnatte når hun måtte besøke hovedstaden – noe hun i årenes løp måtte stadig oftere.
"Hele landet" snakket om "Riksrøyas" angivelig digre leilighet, hvor hun feiret noe som må ha lignet rene orgier med høyere tyske offiserer, der brennevinet fløt fritt. Om det ikke var sant, så var historiene i hvert fall underholdende.
Les også: (+) Einar og Per ble henrettet foran øynene på moren. Faren Wilhelm viet resten av livet til å ta hevn
Voldtekten
Da krigen var tapt og nederlaget et faktum, var Olga Bjoner blant de første som ble hentet – og kjørt til spott og spe på lasteplan gjennom byen.
"Den 8. mai ble villdyret sluppet løs," skrev hun senere.
Riktig ille, ble det etter at Bjoner var innsatt på Bredtveit i Groruddalen, der mange av de kvinnelige NS-medlemmene og andre landssvik-mistenkte og -dømte satt. Det var et brutalt sted, forteller journalisten og redaktøren Bjørn Steinar Meyer, som er aktuell med boka «Førerkvinnen».
Fengselsdirektøren ble av innsatte landsvikstiltalte beskrevet som et hevngjerrig vesen, og en kvinne som brukte brutale metoder i sin stadige higen etter å gjøre oppholdet for fangene så ubehagelig som mulig.
I det offisielle Norge ble direktøren omtalt som "alvorlig, ansvarsbevisst samfunnsmenneske, kunnskapsrik og en dyktig administrator".
Det var ikke bare Bjoner som slet under det de opplevde som heftige forhold og daglige nedverdigelser. Yngre kvinner, som ikke holdt ut de massive sjikanene og det psykiske presset, bukket under og tok sine egne liv – noe Bjoner tok seg veldig nær av.
Det var på Bredtveit at Olga Bjoner ble vekket midt på natten av at hun ikke var alene på cella. Én fangevokter følte seg berettiget til å ta seg til rette. Den 57 år gamle kvinnen voldtatt først én gang. Så én gang til. Og enda en gang. Tre nattlige voldtekter gikk hun igjennom før denne delen av marerittet var over.
Bjoner klaget og krevet gjerningsmannen dømt og straffet.
Voldtektene ble knapt etterforsket, og fangevokteren gikk fri. Saken rant ut i sanden, for direktøren hevdet at den antatte voldtektsforbryteren ikke lenger var ansatt. Hun ante ikke engang hvor han var blitt av.
"Fornedrelsen er fullbrakt," skriver Bjørn Steinar Meyer.
Les også: (+) Den ufattelige ulykken endret livet til en hel familie for alltid
Ble husmor
Olga Bjoner skulle aldri komme seg skikkelig etter de fysiske og psykiske overgrepene. Hun ble dømt til seks år fengsel og måtte sone halvparten.
Noen angrende synder ble hun aldri. Ute på fri fot igjen, så hun seg selv som talskvinne for tidligere NS-folk i kampen mot samfunnet hun mente begikk en forferdelig urett mot dem.
Prosjektet var håpløst. Hun la ikke ut på foredragsturneer slik hun hadde så stort hell med før krigen. Det hadde neppe gått bra heller. Knapt noen av NS-lederne var blitt utsatt for et slikt personlig hat som henne – både fra motstandere og partikamerater.
I stedet satt hun hjemme på Øvre Bjoner og skrev artikler i «Folk og Land", avisa for tidligere NS’ere. Og: Blant leserne skiftet mange mening på nytt – og kvitterte for innleggene hennes med begeistrede takkeskriv.
Olga som i stor grad gikk glipp av sine egne barns oppvekst, valgte å ta seg av barnebarna. Og de husker med glede tilbake på en fascinerende bestemor som levde til 1969.
