Lyden fra vraket
Først da nattetåken lettet, ble omfanget av tragedien synlig
Tåken var så tett at skipperen på SS «Andrea Doria» knapt så en meter foran seg i mørket. Skipets tåkelur forsøkte å advare andre sjøfarende, men til liten nytte: Skjult i tåkehavet kom det svenske skipet MS «Stockholm» og dundret inn i det italienske luksusskipet med 1706 mennesker om bord.
To kvinner var ikke med på festen på restaurantdekket om bord på luksusskipet SS «Andrea Doria».
Ni år gamle Pierette var beordret til køys. Linda Morgan hadde lagt seg frivillig. Lyden av musikk, feststemt prat, klirring i glass og pent bestikk mot porselenstallerkener fra markeringen av Atlanterhavskryssingens siste kveld, nådde ikke ned til de to kvinnene som lå i hver sin lugar.
Dit nådde kun den dempede duren fra maskinen og støtene i tåkeluren fra det store sorte og hvite skipet på vei gjennom tett tåke 50 sjømil fra øya Nantucket utenfor Massachusetts, nord for New York, 27. juli 1956.
Like over klokken 23 skar lyden fra tåkeluren for siste gang gjennom mørket, og en ny lyd nådde de to kvinnene:
– Et fryktelig smell. Som i et tordenvær, husker Pierette Simpson.
Luksus i full fart
Andrea Doria hadde krysset Atlanterhavet nøyaktig 100 ganger før den skjebnesvangre reisen sommeren 1956. Hun var Italia Lines flaggskip, bygget i et land på vei opp av ruinene Mussolini-regimet etterlot seg etter nederlaget i 2. verdenskrig. I manges øyne var skipet et synlig bevis på italienernes forsøk på gjenreise egen prestisje og stolthet.
Her var det ikke spart på noe.
Selv om skipet hverken var verdens største eller verdens raskeste, ble det på den tiden betraktet som verdens vakreste skip.
Det hadde tre utendørs svømmebasseng. Innvendig fremsto skipet som et flytende galleri med statuer, store kunstverk og surrealistiske veggmalerier. Det var skjønnhet som tiltrakk seg de rikeste, dette var luksus. Skipet hadde også en bronsestatue på dekk av mannen skipet var oppkalt etter, en berømt sjøfarer fra Genova som levde på 1500-tallet.
Men selv om skipet hadde luksussuiter til de rike, hadde det som Titanic også lugarer under dekk som fraktet helt vanlige folk, mest italienske immigranter, som ønsket å dra til USA.
Da urviserne nærmet seg midnatt 25. juli, var skipet bare noen timer unna reisens mål; New York. Siste kveld på den ni dager lange overfarten fra Italia var i ferd med å bli natt. Det stilige luksusskipet holdt god fart fordi skipperen ønsket å komme frem tidlig om morgenen.
Selv om tåken var tett og det var mye skipstrafikk i området, ble ikke farten redusert. Det var da heller ikke like nødvendig som i gamle dager: Nytt og moderne radarutstyr gjorde at skipene ble synlige for hverandre under alle slags værforhold.
Kastet over bord
På kommandobroa om bord på Andrea Doria registrerte man et annet skip som viste seg å være det svenske passasjerskipet MS «Stockholm» på motsatt kurs. Om bord på Stockholm registrerte man også Andrea Doria. I festsalene på Andrea Doria spilte orkesteret «Arrivederci Roma» for feststemte passasjerer.
Klokken 23.10 kom braket. Stockholm rammet Andrea Doria. Det italienske skipet fikk slagside umiddelbart. Kollisjonen var så kraftig at de fleste livbåtene på babord side ble ødelagt. Andrea Doria var i ferd med å bli en dødsfelle − en italiensk versjon av «Titanic».
Passasjer Linda Morgan hadde droppet festen og lå på lugaren og sov. Ifølge det velrenommerte magasinet History, delte hun lugar med sin stesøster og stefar på den siden av skipet hvor Stockholm traff. To i reisefølget ble begge drept umiddelbart i kollisjonen. Linda Morgan ble på mirakuløst vis kastet ut av sengen sin, og landet om bord på Stockholm, med kun en brukket arm.
Historien, gjengitt i History, forteller at det første hun sa var:
– Jeg la meg til å sove på Andrea Doria. Hvor er jeg nå?
Hvem som hadde skylden for kollisjonen er fortsatt uvisst. Ingen av kapteinene ble dømt for noe som helst.
Sank
I en gedigen redningsaksjon, det hevdes fortsatt at det er en av historiens mest vellykkede, klarte man å redde nesten alle passasjerene som overlevde selve kollisjonen. Noen kom seg over til Stockholm, men også andre skip kom raskt til unnsetning og reduserte tragediens omfang.
Det endelige dødsregnskapet viste at 46 personer fra Andrea Doria og fem fra Stockholm døde. I amerikansk skipsfartshistorie omtales fremdeles tragedien som en av de største i fredstid etter 1915. Den gang omkom 884 personer da SS «Eastland» kantret nær kaien i Chicagoelven.
Under et døgn etter kollisjonen sank Andrea Doria til havets bunn, med tåkelur, malerier og alle verdier.
Men 1. august 2017 klarte et dykkerteam fra New Jersey, anført av Joe Mazraani, å hente opp én av de to tåkelurene som var på skipet.
Les også: (+) Gigantskipet med 13 nordmenn om bord forsvant på mystisk vis. Så skjedde det samme med søsterskipet
Svensk mot svensk
Tåkeluren som ulte mot det svenske skipet, men uten å klare å stoppe det i 1956, var ironisk nok produsert i Sverige, av Kockumation, et lite familiedrevet selskap fra Malmö.
Og så, drøyt 65 år senere, fikk selskapet en telefon fra USA: Tåkeluren de hadde produsert på 1950-tallet var hentet opp fra havets bunn. Oppussingen av tåkeluren utvendig skulle gjøres av et amerikansk selskap. Men for å få lyd i luren, måtte de ha svensk ekspertise.
ss «Andrea Doria»
Lengde: 213 meter
Bredde: 27,5 meter
Toppfart: 25,3 knop
Kapasitet: 1241 passasjer, pluss et mannskap på ca. 500.
Eid av Italia Lines
Jomfrutur: januar 1953
Sank 26. juli 1956
– Vi tok selvsagt imot utfordringen. Det var både en spennende, morsom og utfordrende jobb å få. Men vi var usikre på om det var mulig. Kunne delene som gir lydene virkelig være brukbare selv etter 60 år på havets bunn? forteller Richard Richardsson fra Kockumation til Vi Menn.
Men tåkeluren til Andrea Doria var langt fra en billig masseprodusert tåkelur.
– Det var fascinerende å se den fine teknologien som var brukt. Vi brukte bronse i tåkelurene den gang, ikke messing som nå. Hadde delene hadde vært produsert i messing, ville de ha vært ødelagt for mange år siden, sier Richardsson.
– Hva var den største utfordringen?
− Det var faktisk å skaffe riktige skruer. For skruene vi brukte den gang er ikke på markedet lenger. For et seriøst firma er det nesten rart å måtte si det: Vi måtte ha hjelp av en motorsykkelklubb. Det viste seg nemlig at de eneste skruene som passet var identiske med de som ble brukt i eldre Harley Davidson motorsykler.
Les også: «Det var en tabbe. Synet av henne var forferdelig. Jeg angrer den dag i dag på at jeg tok turen»
MC-redning
– Så lyden på tåkeluren ble fikset, takket være en Harley Davidson, sier Richardsson.
Egentlig skulle en representant fra Kockumation vært til stede da tåkeluren i sommer offisielt ble blåst i for første gang siden 1956, men på grunn av innreiserestriksjonene i USA under koronaepidemien, ble det ikke noe av.
– Men det er gøy å være en del av denne utrolige historien, sier Richardsson.
Restaureringen av eksteriøret har fått mest oppmerksomhet i mediene, og ble gjort av et selskap med det passende navnet «Brass from the past», med messinginstrumenter som spesiale.
– Denne jobben er et av høydepunktene i min yrkeskarriere, sier eieren og eneste ansatte Scott Ciardi.
New Jersey Maritime Museum har tatt ansvaret for at tåkeluren ble satt i stand igjen, og den står nå utstilt der. Den første offisielle tonen fra tåkeluren lød under museets 65-års jubileum den 25. juli i år. Til stede der var også flere overlevende, blant dem Pierrette Dominica Simpson, ni år den gangen:
– Jeg husker det som om det var i går. Den høye lyden av tåkeluren, og så kom et fryktelig smell.
Nå 65 år senere, kan man høre lyden av tåkeluren igjen, men altså kun trygt på et museum. Tre ganger har det vært testet og med et resultat som er egnet til å utløse nye spekulasjoner: Lyden fra tåkeluren var hørbar på 15 kilometers avstand. Hvordan kunne det ha seg at folkene på MS Stockholms kommandobro ikke reagerte?
Les også: Kapteinen på D/S Norge trodde passasjerene ville se den sagnomsuste øya – det endte med katastrofe
Andrea Doria dreper fortsatt
65 år etter hun forsvant i dypet dør fortsatt folk på grunn av Andrea Doria. Og flere kommer det til å bli.
For luksusskipet har en nærmest magisk tiltrekning på eventyrlystne dykkere.
Vel vitende om faren de utsetter seg for, har dykkere i årevis strømmet til vraket. Det å ha dykket ned til Andrea Doria, og kanskje finne en gjenstand fra skipet, er noe av det gjeveste man kan gjøre i dette miljøet.
Vraket har da også fått kallenavnet «Dykkernes Mt. Everest», fordi det er så stort, så vanskelig tilgjengelig, og så farlig.
Skipet ligger fra 50 meters dybde ned til 76 meter, i et område der det plutselig kan oppstå sterke understrømmer, og store bølger på overflaten.
Minst 22 personer er omkommet under dykking ned til vraket.
– Man føler seg litt som Indiana Jones på jakt etter en skatt. Det er veldig gøy. Det er fortsatt mye porselen og andre gjenstander i skipet. Alle som dykker vet det er farlig, men er villig til å ta risikoen, sier dykkeren Don Crowell i et intervju med Boston.com.
Crowell har selv dykket ned til skipet mer enn 200 ganger, og i 20 år drev han også et selskap som tok med seg dykkere ut til det vanskelig tilgjengelige vraket.
Men beliggenheten gjør det også enda mer spennende å dykke der. Fordi skipet ligger utenfor amerikansk jurisdiksjon, i såkalt internasjonalt farvann, har dykkerne lov til å beholde skattene de måtte finne. For eierne av skipet har ikke rettigheter til såkalte «små gjenstander».
– Og det å finne en gjenstand der nede, gir prestisje, sier Crowell som selv har vært vitne til at to personer har omkommet under dykkingen der.
– Jeg håper å slippe å oppleve det igjen. Men det er ikke skipet som farlig, det ligger jo bare der som en stor mørk koloss. Det er dykkere som gjør feil, mener Crowell.
Det blir for øvrig farligere og farligere å dykke ned. Etter over 65 år på havets bunn dekkes mer og mer til av gjørme, og når gjørme virvles oppe inne i skipet, mister dykkerne mye av sikten.
Men for de mest eventyrlystne oppleves det som en enda større utfordring.
Denne saken ble første gang publisert 06/10 2021, og sist oppdatert 07/02 2022.
