Vidkun Quislings plan:
Quislings hemmelige plan: På denne øya ville han redde sitt eget skinn
Utad var Vidkun Quisling overbevist om at tyskerne og nazistene ville vinne 2. verdenskrig. I største hemmelighet forberedte han nederlaget. På Helgøya i Mjøsa skulle landssvikeren bygge festningen som være hans siste skanse.
Kjell Lunde (65) viser stolt frem slektsgården Kjelsrud som ligger fredfullt og idyllisk til på Helgøya ved foten av den skogkledde åsryggen Eksberget. Utsikten over Mjøsa mot Hamar er storslått. På jordene beiter sauer fredfullt. Her dyrkes korn og produseres melk. I prinsippet kunne gården vært nær inn på selvforsynt. Kanskje nettopp derfor ønsket Vidkun Quisling å kaste ut Kjell Lundes bestefar og familie og etablere base på Kjelsrud. En base som skulle bli hans siste skanse etter at krigen var tapt.
− Det var ville planer. Hvis de hadde blitt gjennomført, kunne det jo ha blitt et blodbad her i en desperat sluttkamp, sier Kjell Lunde ettertenksomt.
Inni Eksberget bak gården planla Quisling å bygge bombesikre tilfluktsrom. Han hadde planene klare for innkvartering av hundrevis av soldater. Gisler hadde NS-føreren også tenkt på. For fra Helgøya midt i Mjøsa skulle Quisling sikre seg selv når nederlagets time kom.
Planen om befestningen av Helgøya vitner om at Vidkun Quisling tidlig skjønte at tyskerne og deres allierte kom til å tape krigen. Offisielt hadde Quisling usvikelig tro på nazismen og Tysklands overlegenhet − og sendte unge norske menn til østfronten i tyske uniformer. Men i dypeste hemmelighet startet han forberedelsene med for å redde sitt eget skinn.
– Allerede i januar 1943 innså han nok hvilken vei det bar, sier professor emeritus Ole Kristian Grimnes, en av de fremste ekspertene på norsk okkupasjonshistorie.
Wehrmacht ble kjempet i kne ved Stalingrad. Tapene var enorme.
− Og da tyskerne også tapte det store panserslaget ved Kursk i slutten av august samme år, tenkte han nok i sitt stille sinn at det bikket feil vei. Quisling var jo offiser og kunne mye om militær taktikk, sier professor Grimnes.
Det Vidkun Quisling satte i gang her hjemme, måtte skje i største hemmelighet. Tyskerne hadde neppe sett med blide øyne på at ministerpresidenten de hadde innsatt, forrådte ideen om det 3. rikets seier. Fortsatt er planene så lite kjent at selv ikke professor Grimnes var kjent med detaljene da Vi Menn tok kontakt. Men i Riksarkivet ligger originaldokumentene i en rød mappe. Mappen er fra «Førerens og ministerpresidentens kanselli». Diagonalt over omslaget står det «Hemmelig» med store bokstaver. Og oppe i høyre hjørnet står «Helgöya» skrevet med håndskrift.
Øy til «spesielle formål»
Røpet plan i avhør
Først tre år etter freden, ble Quislings adjutant avhørt om sitt hemmelige oppdrag på Helgøya. Det skjedde i forbindelse med landssviksaken mot Axel Aass, som kom opp for retten samme år.
I landssviksaken fortalte Aass om det harde presset han lenge var under. Det verste var at han ikke helt konkret visste hva Quisling var ute etter.
«Jeg var omtrent ikke engang i samtale med Quisling fra sommeren 1944 uten at han kom inn på Helgøya. Jeg fant denne iveren nokså påfallende».
Axel Aass hadde vært en svært pliktoppfyllende fylkesfører. Derfor lurte han veldig på hvorfor Quislings adjutant Carl Haakon Langlie den siste krigsvåren opererte i hans egen «bakgård», uten at Aass fikk vite noe om hvorfor.
De første hintene om Quislings planer stammer fra våren 1944. Uvitende om den forestående allierte landgangen i Normandie, ga Quisling ordre om å forberede et utkast til evakuering av sivilbefolkningen på Helgøya. NS-føreren oppga at han ønsket å benytte øya til «spesielle formål».
Ordren havnet i Politidepartementet. Der lurte man på hva Quisling var ute etter på den vel 18 kvadratkilometer store øya rett vest for Hamar. Quisling ville vite om øya var selvforsynt med mat. Dessuten ville han ha oversikt over hvem som bodde der og hvor mange av de 800 innbyggerne som arbeidet på øya. Lojale medarbeidere utarbeidet en oversikt. Den inneholdt hva gårdbrukerne på øya produserte av korn, kjøtt, melk og grønnsaker.
I juni 1944 fikk Nasjonal Samlings fylkesfører i Hedmark, Axel Aass, i oppdrag direkte fra Quislings kanselli å kartlegge innbyggerne på Helgøya. Ved hjelp av lokalkjente nazister ble det nøye kartlagt hvor de 800 innbyggerne sto politisk. Axel Aass deltok på mange hjemmebesøk. Etterpå ble øyboerne kategorisert som vennligsinnede og motstandere i gruppene «hard kommunist», «hard motstander» og «engelskvennlig».
− Befolkningen på Helgøya er dårlig innstilt. Det arbeider uten tvil en motstandsorganisasjon der ute. Jeg har gjort Statspolitiet merksam på dette, rapporterte den lokale NS-lederen.
Rapporten inneholdt også en liste over de 15 største eiendommene med egnede hus som kunne beslaglegges. Gårdene Øvre Sund, Svennerud og Eskerud ble foreslått beslaglagt fordi gårdbrukerne hadde feil politisk innstilling.
Offisielt skjedde innsamlingen som ledd i planlegging av en ny interneringsleir for nazistenes motstandere.
Det påskuddet havnet i et underlig lys noen måneder senere: For i desember 1944 ga Quisling ordre om at øyboere som var blitt stemplet som «Statsfiendtlige personer» skulle forvises fra øya. 15. desember ble Helgøya sperret. Det ble forbudt å reise dit. Gjenværende beboerne måtte skaffe seg bostedsbevis hos lensmannen.
I samme åndedrag ble 54 prester og fire biskoper forvist til Helgøya etter at de hadde nektet å underkaste seg NS-regimet.
Senere skulle deres rolle bli åpenbar: De var ikke bare internerte motstandere.
De skulle være gisler for en desperat diktator som kjempet for livet.
Adjutant på oppdrag
Quislings adjutant, kaptein Carl Haakon Langlie var den eneste mannen som ble innviet i Quislings planer om å gjøre Helgøya til en siste skanse for NS-føreren og hans stab. I mars 1945 dukket Langlie opp på Helgøya. Hans oppdrag skulle til og med holdes hemmelig overfor NS-organisasjonen i Hedmark. Langlie sa senere at Quisling trodde Oslo kunne bli et uholdbart sted som sete for regjeringen på grunn av bombing. NS-føreren ønsket få oversikt over mulighetene for innkvartering og forpleining for ham og hans stab på Helgøya.
«Gårdene ligger fritt og dominerende i terrenget, og er lette å ta ut fra luften. En motstander som er overlegen i luften, vil kunne gjøre forholdene temmelig uholdbare ved stadige bombeangrep», skrev Langlie i rapporten datert 16. mars 1945.
Adjutant Langlie blinket ut Kjelsrud gård, og anbefalte at det ble sprengt inn en bunker i Eksberget rett nord for gården.
«Det er her rikelig høyde for innsprengning av et bombesikkert tilfluktsrom», rapporterte adjutanten.
«Jeg har lagt vekt på at det bombesikre rommet må ligge tett ved stabens tilholdssted, ikke lenger unna enn at man kan komme i dekning i løpet av ett minutt etter at varslingen kommer».
Kjelsrud var dermed egnet som losji for Quisling og hans nærmeste medarbeidere. Resten av staben kunne bo og ha kontorer på nabogårdene Eik og Vien, foreslo Langlie.
1000 mann under våpen
Adjutanten slo fast at det ikke var vanskelig å innkvartere fire kompanier fra Quislings personlige vaktstyrke, en hirdmarineavdeling og politiet på beslaglagte gårder. Gode brygger for fartøyene til Hirdmarinen var også tilgjengelig. I alt var planen at 600 soldater skulle utplasseres. Med hirdmarinen og politiet skulle nær tusen mann passe på Quisling på Helgøya.
Quislings betrodde mann trakk også frem som en stor fordel at Helgøya lå isolert til. For mellom øya og fastlandet var det på det 900 meter på det korteste, og fergetrafikken var grei å kontrollere.
«Det er lett å holde uvedkommende vekk», skrev han.
Rakk ikke realisere
Tømmingen av øya for folk ble ikke gjennomført. Vidkun Quislings rakk aldri å etablere Festung Helgøya. Bare noen uker etter at adjutanten Carl Haakon Langlie hadde avlevert sin rapport, var krigen over.
Ideen om å forskanse seg til en siste sluttkamp delte Quisling med andre naziledere.
Rikskommissær Josef Terboven gikk inn for at Festung Norwegen skulle bli tyske nazitoppers siste skanse. Andre tyske nazi-topper planla å trekke seg tilbake til Bayern hvor de kunne forsvare seg i avsidesliggende alpedaler. I Italia planla Benito Mussolini å forskanse seg og om nødvendig å gå ned med flagget til topps i en fjellfestning i alpedalen Valtellina.
– Vi kan ikke utelukke at Quisling har snakket med Mussolini, og fått ideen fra ham, sier Ole Kristian Grimnes.
Professoren påpeker at Quisling i motsetning til finske ledere ble værende på tysk side i september 1944.
– Da Finland ikke lenger marsjerte sammen med Tyskland, burde han også ha trukket konklusjonen om at dette ikke gikk lenger.
– Hvorfor trakk ikke Quisling seg?
– Årsaken var frykten for å bli stemplet som forræder av tyskerne, som han hadde knyttet seg så sterkt til.
9. mai 1945 overga Quisling seg til Oslo-politiet etter å ha avslått et tysk tilbud om å flykte til Spania. Og familien til Kjell Lunde på Kjelsrud fikk forbli på gården i den slake helningen ovenfor Mjøsa.
− Bestefaren min og hans nærmeste var svært heldige som slapp å oppleve at gården ble dratt inn i noe sånt, sier Kjell Lunde på Helgøya.
Den 10. september samme år ble han i Eidsivating lagmannsrett kjent skyldig i landsforræderi og dømt til døden ved skyting. Quisling anker dommen den ble enstemmig forkastet. Klokken 2.40 om natten 25. oktober, 1945 blir han henrettet på Akershus festning
Kilder: Riksarkivet, politiavhør med Axel Aass og Carl Haakon Langlie, NRK
