Ble størst på nazi-tørst:
Alf var Nazi-Norges grådigste
Nazistenes okkupasjon av Norge ga Alf Larsen Whist mulighet til å gå fra taper til å bli vinner – fra svindel og konkurs i forsikring til å bli Quislings næringsminister. Og konge på Vinmonopolet.
På Abbediengen i Oslo vest er restene etter Alf Larsen Whists grandiose boligplaner fortsatt synlige. En mur og en trapp er alt han fikk bygget.
Palasset han planla på toppen av kollen som sin private residens, tegnet av stjernearkitekt Arnstein Arneberg – kom aldri lenger enn til nettopp det. En tegning.
Whist hadde en velutviklet nese for penger, og skjønte tidlig at en av veiene dit var forsikring. Han startet sin karriere på et assuransekontor i Oslo og her lærte han bransjen å kjenne. Kreativ og energisk som han var, stiftet han i 1905 Norske Lloyd, og gjorde selskapet til en suksess og fikk en plass blant de ledende i bransjen.
Whist nøt stor respekt, fikk posisjoner i flere utenlandske selskaper, og var også mannen bak flere nisjeselskaper innen forsikring.
Alf Larsen Whist trivdes utmerket i rollen blant hovedstadens velstående. For virkelig å markere sin posisjon, satte han i gang et gedigent byggeprosjekt på Abbedikollen i Oslo vest. Her ville han flytte inn med sin familie i et bygg som skulle skinne av makt og posisjon på byens beste vestkant.
Misligheter i fleng
Palass-planene kom aldri lenger enn grunnmuren som fortsatt ligger der. Monumentet over rikdom og suksess stoppet raskt med en konkurs-smell av de sjeldne i 1922.
I perioden frem til 1920 fant det sted en voldsom etablering av forsikringsselskaper – 187 av dem i Norge alene. Så kom stagnasjonen, og selskapene røk over ende. Whist og «Whistgruppen» inkludert Norske Lloyd kom i hardt vær. Og millioner gikk tapt.
Whists forretningsførsel kom under lupen, og etter omfattende granskning ble misligheter i fleng avdekket. Noen rettssak ble det aldri. Den godeste Whist stakk av til Frankrike. Og ikke lenge etter var han i gang igjen med nytt forsikringsselskap, og historien gjentok seg.
For første gang i fransk historie gikk et forsikringsselskap konkurs.
Han ble ilagt bot for konkursen, og kunne ikke lenger drive forretninger i Frankrike. I 1935 flyktet han tilbake til Norge, og flyttet nå inn i det som opprinnelig var tenkt bolig for tjenere i palasset på Abbedikollen.
Vel hjemme lå ikke Whist på latsiden. Ved Heggedal Bruk, hans tidligere eiendomsselskap som han etablerte allerede i 1917, satte han i gang med produksjon av prefabrikkerte laftebygg.
Logret for den nye makten
Så kom krigen. Og da Hitler invaderte Frankrike, ble det franske rettsapparat raskt satt under nazistisk kontroll. Whist så muligheten til å slippe fri fra tiltalen mot ham etter konkursen, og skjønte at en allianse med tyskerne kunne bli gunstig.
14. juli 1940 meldte han seg inn i NS.
Av ideologiske grunner? Neppe. Alf Larsen Whist skjønte hvor hans muligheter nå befant seg. Ved å logre for de rette personene, kunne han oppnå både forretningsmessige avtaler, og han ville kunne komme greit ut av tiltalen mot seg.
Og de rette, det var først og fremst Hitlers mann i Norge, Terboven og hans menn – og ikke minst mannen som ville lede det norske folk i en ny retning, Vidkun Quisling.
Mens mange norske bedrifter kviet seg for å samarbeide med tyskerne, var Whist svært aktiv. Han tenkte forretninger, han så muligheter. Allerede høsten 1940 fikk Heggedal Bruk kontrakt for produksjon av 200 ferdighus til general Dietls tropper i det okkuperte Finnmark.
Og Whist kunne tilby Quisling en hytte på husmannsplassen Bråten i Asker. Eiendommen ble kjøpt fra hirdsjefen i Asker og eier av Bleiker gård. Den fikk navnet «Ørneredet». Anlegget er videreført som Leangkollen hotell.
Nærkontakt med Quisling betød tilgang til ministerpresidentens innerste krets – og dermed flere gunstige avtaler.
Whists selskap omsatte for 13 millioner under krigen. Over 90 % kom fra tyske bestillinger.
Erobret polet
Et brødrepar, inngiftet i Whists nærmeste familie, bidro til at Whist kastet sine øyne på fortjenestemuligheter innenfor en ny bransje. Sven og Roald Dysthe, gift med henholdsvis Whists datter og niese, drev vinimport. Deres selskap Dysthe AS skyldte Whist penger.
Whist så muligheter til en posisjon i Vinmonopolet da selskapets styreleder Johan Anker døde i oktober 1940.
Seks uker senere var han ny styreformann.
En kjapp prat med Quisling hadde vært nok. Brødrene Dysthe ble så tilbudt agentprovisjon for innkjøp av vin og konjakk fra Frankrike til Vinmonopolet. Whist hadde gode kontakter, og de tyske makthaverne hadde ingen problemer med nordmannen. Slik kunne brødrene bli i stand til å gjøre opp sin gjeld til Whist.
At ansvarlige i det halvstatlige Vinmonopolet favoriserte selskaper de selv hadde interesser i, var ikke noe nytt. Ukultur rundt kjøp av varer fra utlandet var avdekket flere år før krigen. Men brødrene Dysthe var av en annen støpning. De brøt umiddelbart med Whist.
Fest-fürer
Med jobben som sjef for Vinmonopolet, kunne Whist igjen reise til Frankrike for å gjøre vininnkjøp og hygge seg på sin nye arbeidsgivers regning. I det tyskokkuperte Frankrike hadde han nå lite å frykte.
I 1941 gjorde Whist Vinmonopolet 100 % NS-styrt. I et par år ga han seg selv all makt i statsselskapet. De andre styremedlemmene ble sjelden innkalt til møter. Whist hadde nå full adgang til bedriftens lager. Mens det var vanskelig for vanlige folk å få kjøpt vin og brennevin av god kvalitet – delte han rundhåndet ut til sine NS-venner og tyske makthavere vin og konjakk av beste merke.
Whist personlig sørget for at polet fikk både vin og brennevin fra Frankrike under krigsårene. Han sendte også 300 flasker sprit til nordmenn som kjempet i Waffen SS i Russland. Alt dette mens mannen i gata betalte dyrt for så vel originale som uoriginale varer, og det NS-kontrollerte Vinmonopolet bidro betydelig til Quislings statskasse.
Whist mente det var riktig å opprette en egen NS-restaurant. Dette gjorde han enkelt ved å konfiskere Frimurerlosjens lokaler i Oslo til restauranten Viktoria. Her opprettet Whist en privat pjolterklubb for begunstigede NS-medlemmer – kalt Normannaklubben. Whist var selv medlem nr. 1.
Whist frifunnet
I 1942 reiste Whist til Frankrike igjen. Anklagene om tvilsom forretningsførsel og svindel fra før krigen skulle opp for retten. Whist hadde lite å frykte. Han hadde benyttet tiden til å gjøre seg til venn med de nazistiske okkupantene.
Han hadde tilbudt luksushytter med sauna til både propagandaminister Goebbels og SS-Reichsführer Himmler – og han skrøt uhemmet av de tyske makthaverne, mens han omtalte franskmennene som apatiske og bitre over sine gamle politikere og allierte.
Rettssaken ble en ren farse. Whist ble frifunnet mens hans partner, jødiske Emelie Samett, ble tillagt all skyld. Av naturlige grunner møtte ikke Samett i retten. Han ble dømt til to års fengsel og fikk en bot på 1,5 mill. franc.
Etter denne månedslange reisen til Frankrike og Tyskland skrev Whist et langt brev til Quisling. Her skrev han bl.a. at han fant at franskmennene hadde liten tillit til Hitler og tyskerne – og: «Jeg drev propaganda fra morgen til kvell og ønsket at jeg kunne ha vært der nede i lengre tid og gjort mitt lille til å løse den knute som uvegerlig må løses: Planen om det europeiske storrum må gjennomføres, eller m.a.o.: Freden må vinnes! Hitler med sine generaler vil utvilsomt vinne krigen – men vil de eller vi nasjonalsosialister vinne freden?»
Hitler fikk karakteristikker som genial og et overmenneske i brevet.
I 1943 ble Whist utnevnt til statsråd uten portefølje. I januar året etter var han med da Quisling besøkte Hitler i Berlin. Like etter dette ble han utnevnt som næringsminister.
Whist sto nå på toppen av sin karriere i det okkuperte Norge. Han hadde allerede drevet et intenst arbeide med å få alle forretningslivets menn inn i NS på frivillig basis. Han la planer for en storstilt omorganisering av næringslivet som et slags samvirke organisert i et Norges Næringssamband – med seg selv som leder.
I motsetning til sin forgjenger, oppnådde næringsminister Whist et nært samarbeide med tyskerne. Makthaverne ville gå lenger enn NS-ministeren, og ga ham hjemmel til å opprette, nedlegge eller tvangsfusjonere bedrifter.
Men nå gikk krigen mot slutten og ingen av planene ble satt ut i livet.
Da freden kom, ble Whist umiddelbart arrestert. Han var en høyprofilert landssviker, som utvilsomt hadde skodd seg godt på sitt eget lands ulykke, som det het i rettssaken mot ham. I avhør sa han at …«innså ikke at hans deltagelse i Quislings regjering først og fremst medførte bistand til tyskerne i råd eller dåd». Han var opptatt av «først og fremst å bistå sitt eget land».
Ville ha dødsstraff
I rettssaken gikk to av dommerne inn for dødsstraff. Ingen andre opplevde det i de økonomiske landssviker-sakene. Men flertallet dømte ham til livsvarig tvangsarbeid. Dommen inneholdt også et punkt hvor han ble «fradømt for alltid allmenn tillit». Det ble inndratt 200 000 kroner (4 mill. i dag) fra hans formue og avkrevd en erstatning på 3 millioner kroner. (63 mill. i dag).
Alf Larsen Whist havnet i Bjørkelangen arbeidsleir. Da hans kone ble alvorlig syk i 1951, ble han sluppet ut. Året etter ble han benådet. Det såkalte erstatnings-direktoratet klarte i årene etter krigen å inndrive nesten én million kroner fra Whists selskaper. Dette ble også slutten på Norges oppgjør med landssvikeren Alf Larsen Whist. En mann som mer enn noen så okkupasjonen av Norge som en mulighet til å gjøre karriere.
Etter ham står en tjenestebolig på Abbedikollen i Oslo. Og restene av det som skulle bli en av Oslos flotteste privatboliger. Selve symbolet på hans rikdom. En av Krigens mest profilerte økonomiske landssviker døde i 1962.
Kilder: Vitneutsagn, dokumenter, tiltalebeslutning i forbindelse med landssviksak (NHM-8/F-8c/L0008/0025 Magne Skodvin); Krigsprofitørene (Ola Karlsen); Aftenposten; Vinmonopolets historie.
