Knut fant bestemors hemmeligheter på loftet: – Hun ville hatet denne boka

Torsdag 20. februar 1919 var det fullt i Sel kirke i Gudbrandsdalen. På første benk satt 35 år gamle Inga Selsjord.

I kisten foran henne lå ektemannen Fredrik Jacobsen Selsjord død, 36 år gammel. Ved siden av seg hadde Inga tre små barn.

I magen lå det fjerde. I mai samme år kom lille Fredrik til verden, han som siden skulle bli Knut Selsjords far. Fra nå av hadde Inga Selsjord ansvar for å drive en gård og oppdra fire små barn alene.

Hvor hun skulle få pengene fra? Og kreftene? Det visste hun ikke.

Bestemors historie

Inga Selsjord er kvinnen som har fått mest plass i Gudbrandsdøler: fortellinger om jord, penger og kjerringbragder, som Knut Selsjord (72) har kalt den ferske boka si.

Selsjord er journalist, bosatt i Oslo, med røtter i Sel i Gudbrandsdalen, der bestemor Inga og gården Selsjord var et fast holdepunkt i oppveksten.

Da Knut for noen år siden kom over kisten med brev på loftet, tenkte han at han ville lage et Word-dokument med slektshistorie til barna sine, men prosjektet vokste. Brevene handlet om det han kaller digre temaer, om utvandringen til Amerika, kampen for demokrati og selvstendighet fra Sverige, togene som plutselig suste forbi, økonomi, folkeopplysning, utdanning og hvordan det var å være kvinne i Norge.

– Jeg ble helt oppslukt. Jeg ville vite alt om livet for 100–150 år siden, sier han.

Les også: (+) Ingeborg led en grusom skjebne mens resten av bygda stod og jublet

Amerika i Gudbrandsdalen

Jo mer han leste, jo mer gikk det opp for ham hvor stor plass Amerika hadde hatt i Gudbrandsdalen. Opptil annenhver innbygger i noen bygder pakket alt de eide og flyttet over havet i siste halvdel av 1800-tallet.

– Folk tok store avgjørelser. Amerika-kister og tårevåte avskjeder hørte til hverdagen. Folk regnet med at de aldri kom til å se hverandre igjen, sier han.

På gårdene lå folk søvnløse og telte på knappene. Amerika kunne bety gull og grønne skoger, men også det motsatte. Var det virkelig så flott der som det sto i brevene? Og hva var best for en ung kvinne? Prøve lykken «over there», eller bli hjemme og risikere å sitte som en «attergløyme»?

Ville hatet boka

Knut Selsjord satt plutselig midt i kjærlighetshistorier og hemmeligheter, dilemmaer og konflikter mellom mennesker på 1800- og 1900-tallet. Han vekslet mellom å være fascinert og føle seg som en kikker.

– Tenkte du noen gang at det du leste var for privat, at innholdet ikke burde offentliggjøres?

– Ja, ganske ofte. Jeg er helt sikker på at min bestemor ville hatet denne boka. Hun ville vært sjokkert og rystet over å bli stilt ut på denne måten. Alle i slekta fra den gangen ville reagert slik. De var private mennesker i trange bygder. En slik bok ville vært uforståelig for dem.

– Og likevel gjør du det?

– Ja, jeg tenker at deres liv forteller om en tid vi trenger å høre om i dag. Jeg har ansvar for å gjøre det som er rett og anstendig å gjøre i min tid. Jeg vil vise hvordan det så ut i Norge, hva folk var opptatt av, hva de spiste, hvordan det luktet, hvordan lyden var før vi fikk kulelager og gummihjul. Alle disse små tingene som vi aldri tenker over.

Les også: (+) Jeg er gift, men alle på seminaret så hva jeg gjorde

Det viktige året

Bestemor Inga ble født i 1884, samme år som Norge fikk sitt første politiske parti, sin første kvinnesaksforening og sin første barnehage. Også Inga ble historisk. Hun var den første kvinnen i sin familie som fikk lære mer enn salmer og katekisme.

– Hun fikk gå på folkehøyskole, som var helt nytt. Å gå der var stort, forteller Knut.

Med folkehøyskolene fulgte nye ideer og nye væremåter. Jenter og gutter kunne være friere sammen, danse og diskutere. Inga var blant de første i Norge som fikk det nye faget gymnastikk, en disiplin bygdefolket ikke forsto kunne være skolefag.

Inga fikk høre interessante mennesker tale og traff antagelig nasjonalhelten Bjørnstjerne Bjørnson. De grommeste tingene en ungdom kunne oppleve skjedde på folkehøyskolen.

Eventyrer i Amerika

Det var på denne tida at Inga traff Petter Brende, en pen, nysgjerrig og eventyrlysten odelsgutt. De var 19 år da de forelsket seg. Brevene i kista følger utviklingen fra den første flørten og invitasjon til juleball, frem til store kjærlighetserklæringer og lengsel etter «min egen deilige lille Inga».

Men Gudbrandsdalen føltes trang. Petter klarte ikke å slå seg til ro. Det endte med at han søkte lykken i Amerika.I nesten seks år utvekslet de glødende brev, minnet hverandre om setervollene hvor de hadde dyrket kjærligheten og ut­vekslet løfter om evig troskap.

Men Petter kom ikke til­bake og Inga ville ikke bli noen «attergløyme». Da den kjekke handelsmannen Fredrik dukket opp og fridde, sa hun ja. Petter fikk nyheten om Ingas forlovelse gjennom felles kjente i Amerika.

– Slik ble det endelig brudd mellom dem, forteller Knut.

Store endringer

Petter fortsatte livet i USA og giftet seg der. Hadde han vendt tilbake, ville han blitt overrasket. Utviklingen i Norge gikk i rasende fart rundt århundreskiftet. Landbruket tok i bruk maskiner av alle slag, pengehusholdningen trengte seg frem og folk satt hjemme og leste bøker – noen til og med under lamper med elektrisk lys.

I Gudbrandsdalen ble det vanlig for ungdommen å møte frem for å se på toget. Ville de oppleve en by, kunne de dra til Lillehammer eller hovedstaden. Fra 1885 til 1900 økte Kristianias befolkning med 70 prosent. For Inga var det ikke aktuelt med billett. Hun hadde funnet Fredrik og ville bli i dalen.

Les også: (+) Gjemte seg for tyskerne i skogen i tre år – her får han sjokkbeskjeden

Syk kjæreste

Fredrik Selsjord ville ha Inga, men rett etter at de ble kjærester ble han syk. Hva som feilte ham, var uklart. Legene ga ham ulike diagnoser, alt fra «mavekatarh» til «nervegikt».

Etter usikre måneder, ble han bedre. Han klarte til og med ta del i tømmerhugst. De ble fylt av optimisme, og i 1912 ble de viet. Endelig skulle de bo sammen og stifte familie. Inga sluttet i jobben som butikk­jomfru og flyttet inn på Selsjord, hvor ektemannens bror Anton var gårdbruker. Fredrik fortsatte som handelsmann.

De nygifte fikk tre barn i rask rekkefølge. Høsten 1918 ble Fredrik igjen sengelig­gende, og denne gang ble han ikke bedre. Inga henvendte seg fortvilet til den synske Marcello Haugen. Han ba henne gi ektemannen fotbad tilsatt salt og sennep, men hverken salt eller sennep hjalp. I februar 1919 døde Fredrik hjemme på gården.

Overdro gården

Dødsårsaken kan ha vært tuberkulose eller spanskesyken. Norge var herjet av pandemi i 1918-20, akkurat som hundre år senere. For Inga betød dødsårsaken antagelig lite. Barna hadde mistet faren sin og hun ektemannen.

Men det fantes lyspunkter. Noen måneder før Fredrik døde, ble det bestemt at Anton skulle overdra gården til den syke broren, slik at Inga og barna kunne arve den. Selv nøyde ungkaren Anton seg med å skille ut en teig.

– En storsinnet håndsrekning. Overdragelsen reddet antagelig Inga og barna, sier Knut Selsjord.

Med nyfødte Fredrik, Marit Dagny (6), Jacob (5) og Ivar (3) rundt seg, gikk Inga Selsjord våren 1919 inn i rollen som gårdbruker. Hun fikk ingen «flying start» og havnet midt i en økonomisk krise.

Etter at første verdenskrig var over, produserte land­bruket altfor mye. Det førte til prisfall og konkurser. Bøndene fikk lite igjen for melken, kornet og kjøttet, mens gjelden ble tyngre å bære. Tusenvis av norske gårdsbruk gikk på tvangssalg.

– I mange år var økonomien skrapt til beinet. Uten svogeren hadde Inga neppe klart det, sier Knut.

Les også: (+) Dette lærte du ikke om Amalie Skram på skolen

Grep den nye tida

Inga giftet seg ikke igjen. I 44 år levde hun som enke. Knut mener at hun grep den nye tida.

– Å drive gård uten mann var uvanlig. Inga kunne, i motsetning til tidligere generasjoner, velge bort en mann. Før måtte enker forte seg å finne en ny ektemann, gjerne en nabo, for å være beskyttet og ha noen å dele arbeidet med, forteller han.

– Tror du det kostet henne mye å gi avkall på kjærligheten?

– Antagelig. Men på mange måter tror jeg hun ønsket å klare oppgaven alene. Kanskje så hun det som en risiko å få en ny mann på gården? Hun var overlatt gården i en familiepakt som i så fall ville blitt forstyrret. For Inga kunne det ligge en sosial forsikring i å forblir ugift, forteller Knut.

Selvstendige kvinner

Fire kvinner i Selsjord-slekten ble tidlig enker, og alle gjorde som Inga. De valgte selv­stendigheten. Da Ingas svoger døde, giftet ikke søsteren hennes seg på nytt.

– Nei, hun bygde hus. En uvanlig ting å gjøre for en kvinne for 100 år siden, sier Knut Selsjord.

Fram til huset sto ferdig bodde søsteren og Inga i hver sin etasje på gården. To enker med til sammen åtte barn. Barna ble som søsken for hverandre, og alle åtte lærte tidlig å arbeide. Ingas eldste datter, Marit Dagny, var 12 år da hun startet som budeie.

Inga innlosjerte turister hjemme og på setra, og da pelsdyr ble en næring, averterte hun i lokalavisa etter reve­netting. Ingenting skulle være uprøvd.

Les også: (+) Ingen i familien satte pris på sykelige Nikolais unike talent – hans tøffe barndom skulle prege ham resten av livet

Krig og utdanning

I 1940 kom krigen. I tre dager raste kampene rundt Inga og familien. Bombeflyene fløy over hustakene, og de tyske styrkene skjøt bygningene rundt dem i brann. Mens kulene smelte på hustakene, gikk Selsjord-fami­lien til fots gjennom snøen til fjells. Der fant de ly på en seter. Til alt hell ble ikke gården deres sprengt eller brent ned.

Inga klarte å skaffe barna utdannelse, selv under krigen.

– Jeg tror hun gladelig ville gitt fra seg halve gården for å finansiere skolegang for ungene, sier Knut.

Jevnlig sendte hun pakker med lefse, spekekjøtt og nystrikkede ullsokker til Ås, der Fredrik i 1946 tok en grad ved Norges landbrukshøgskole.

Inga kunne ikke ha vært stoltere. Hun hadde i sin ungdom vært tjenestejente på gård og visste at det var et liv uten utgang. Hun hadde også sett tvangsauksjoner, sett fortvilte kvinner og sultne unger i filler bli kastet ut. Slikt skulle ikke skje i hennes familie.

Les også: (+) Nini var gift med to fettere: Ble fordømt av sine egne foreldre

Eggeplomme med smør

Knut og søsteren var hos bestemoren hver sommer i oppveksten. Knut husker beste­moren som veldig snill, litt streng og rar i matveien. På gården fikk de ting de aldri spiste ellers, som eggeplomme med smør.

– For henne var det toppen av luksus, noe hun ikke hadde kunnet unne seg før. Hun ville gi det til oss. Vi forsto det på et vis, selv om vi var små. Vi svelget unna, forteller han.

Han var mye sammen med bestemor opp gjennom årene. Men først de siste årene, omgitt av de små, gule konvoluttene og brevene inni, er han blitt ordentlig kjent med henne. Han har levd med kjærligheten til de to mennene, barnefødslene og livet hennes som enke.

Inga Selsjord døde i romjula 1971, for drøyt 50 år siden. Hun var en blek og litt sammensunket eldre kvinne da hun døde, men hun var i mål.

Les også: (+) Jørgine kom fra lufattige kår i den norske fjellheimen – ble hotelldronning i New York

Kjærlighet og urettferdighet

Kjærlighetshistoriene og kvinneskjebnene er det som gjorde mest inntrykk på Knut Selsjord mens han gikk gjennom brevene. Særlig urettferdigheten overfor kvinner.

– Min oldemor hadde for eksempel ikke arverett. Det hun skulle ha arvet etter sin far, gikk til hennes ektemann. Slik var Norge frem til etter år 1900, sier han.

Han så også hvor mye motgang kvinner måtte gjennom. De nye kvinneyrkene, jordmor og lærer, ble ikke heiet frem.

– Jordmødrene ble uglesett og lærerinner skulle leve som dydsmønstre. Å ha noe med en mann å gjøre uten at du var gift, var nok til å bli utstøtt.

– Undertittelen på boka di er «jord, penger og kjerringbragder». Hva var kjerringbragdene?

– Kvinnenes rolle i å skape det nye Norge, også i Gudbrandsdalen, var en felles bragd. Men livets utfordringer måtte takles individuelt. Jeg forteller om kvinner som tok livsvalg og sto i dem. Å dra til Amerika ble sett på som modig, men det var en minst like tøff avgjørelse å la være å dra.

Barskt og fremmed

Knut har tenkt mye på hvordan Inga må ha hatt det:

Hvordan var det å sette føttene på det iskalde gulvet hver morgen og starte arbeidsdagen i mørket mens ungene sov? Hvilke tanker gjorde hun seg?

Når fikk hun sørget over Fredrik?

Hvordan var det å spise så mye graut og så lite grønnsaker, bo så tett på dyra og leve uten innlagt vann og med knapp økonomi?

– Deres verden var uendelig langt unna vår, sier Knut.

– Noen ganger føles det som om de levde på månen.

Kvinnen på 100-lappen stirret på deg med et alvorlig blikk. Med tanke på alt hun gikk igjennom, er det ikke så rart

Eva var både mistenksom og sjalu på ektemannen – med god grunn. Likevel ble hun værende ved Fridtjof Nansens side

Ingeborg led en grusom skjebne mens resten av bygda stod og jublet